Månedlige arkiver: oktober 2014

Hvor slutter jeg og hvor begynner verden?

Denne spørsmålstillingen dukket opp etter å ha grublet litt over dette med grensesetting og ansvar for egne behov. Hvordan skille det å bevisst ta ansvar for egne behov, noe som innebærer en forståelse av hva som er eget, fra egoets trang til å bygge forsvarsverker? Det ene tjener oss; det andre kan vise seg å begrense oss. Å differensiere mellom disse er noe jeg til stadighet får brynet meg på.

I kjølvannet av dette dukket altså følgende spørsmål opp: Hvor slutter jeg og hvor begynner verden? Når jeg hører et stykke musikk – hvor slutter øret og hvor begynner lyden? Når jeg ser deg – begynner du der øynene mine slutter, eller finnes du allerede i hodet mitt? Hvis jeg reagerer på noe – er det virkelig noe jeg reagerer på, eller er det min egen tanke? Hvis verden, med dens myriader av livsformer viser seg hovedsaklig å være et produkt av min bevissthet, allerede iboende i meg – hvor trekke denne grensen?

Innsikter etter et møte med tvilen

Buddha snakket om sinnets fem hindringer. Det er disse som tåkelegger vår dømmekraft. De begrenser vår evne til å handle, og de skaper en indre uro. De fem hindringene er følgende: Begjær etter noe/noen, motvilje mot noe/noen, latskap/dvale, rastløshet og til sist –  tvil.

Dagens post handler om tvil. Etter å ha tilbrakt gårsdagen kjempende med tvilen, dukket det i morges opp noen nye innsikter.

Grunnen til at jeg åpner med å bringe Buddha på banen er ikke tilfeldig. I går ruslet jeg en lang tur i marka. Det regnet og var tåkete, men luften var frisk og ren. Etter å ha krysset en myr, fant jeg et furutre som var perfekt å klatre i. Det er mange år siden sist, men klatreferdighetene var fremdeles intakte. Og aller viktigst – det var gøy. Oppe i furua ble jeg sittende å tenke på reisene jeg har gjort i det siste. Alle har de vært motivert av en søken etter et svar. Et nytt miljø, nye impulser – hva som helst som kanskje kan åpne opp for nye innsikter. I toppen av treet innså jeg at uansett hvor jeg har reist, så har jeg alltid vært på samme sted – nemlig i meg selv. Og med meg har jeg alltid brakt alt det jeg forsøker finne svar på et annet sted. I går slo det meg at det faktisk ikke er noe sted å dra. Jeg kan likegodt sette meg rett ned på en stol, for så å bli sittende til jeg forstår det som allerede er akkurat her. Umiddelbart etter husket jeg på Buddha, som endte sin søken under et tre. T.S. Eliot sier det slik: «Vi skal ikke slutte å utforske. Og formålet med all vår utforskning, er å ende der vi startet og kjenne stedet for første gang.»

I morges etter frokost ble jeg sittende å snakke med mine foreldre om bitterhet, anger og frykten for å velge feilJeg kjente at mitt bidrag i samtalen var sterkt motivert av min egen tvil. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor legger jeg saksofonen bort i håp om å finne svar på det jeg lurer på? Hvorfor tror jeg jeg kan få det enda bedre enn slik det er? Kaster jeg bort et talent? Burde jeg ikke være takknemlig og ferdig med det? Plutselig gikk det opp for meg at alle disse tankene kom fra et eneste sted – ønsket om å forstå utilfredsheten i mitt liv. Vips dukket Buddha opp i tankene igjen.

Jeg tror ikke vi er i stand til å gjøre feil valg, simpelthen fordi jeg ikke tror det finnes feil valg. Vi gjør valg. Deretter gjør vi ett nytt valg. Definisjonen feil dukker først opp i etterpåklokskapens navn. Min utfordring er at så fort ideen om feil valg er etablert, dukker dette alternativet nå opp før valget blir gjort. Dermed er jeg ikke bare redd for selve valget, men også for at jeg er i stand til å velge det som per definisjon er feil. Hadde ikke feil vært der, hadde det bare gjenstått valg i seg selv.

Det som likevel står klarest for meg etter gårsdagens opplevelse er følgende: Lik frykten, er det viktigste for meg i mitt møte med tvilen å ikke umiddelbart reagere. Midt i situasjonen er det ikke noe annet jeg vil enn å rømme fra ubehaget – å døyve smerten med hva som helst. En kopp te, kaffe, ett glass vin, en film, en bok, en orgasme, mat, musikk, søvn, ferie, projisering – hva som helst, bare jeg kan slippe å forholde meg til meg selv der jeg er. Hvis jeg istedet for å flykte bare kan bli stående, uten å handle, uten å sette i gang noe basert på tvilen – hva skjer da? Bli stående ansikt til ansikt med stormen. Ikke engasjer, ei heller støt bort. Bare vær i det – nøytral og observerende. Hva blir resultatet?

Jeg leste en gang en historie i Pema Chödrons bok «When things fall apart» om en kriger som hadde nedkjempet alle motstandere i kongeriket bortsett ifra en. Denne ene var frykten. En dag sa mesteren at tiden var inne for å møte frykten. Krigeren ønsket ikke ta denne kampen. Frykt virket for aggressiv, for uvennlig. TIl sist adlød krigeren allikevel mesterens befaling, og hun mottok mesterens instruksjoner for forberedelsene. Kampdagen opprant. Den unge krigeren stod på en side; frykt på den andre siden. Krigeren følte seg liten, og betraktet frykt som stor og fryktinngytende. Begge hadde brakt med seg sine våpen. Den unge krigeren bøyde seg tre ganger i respekt for frykt. «Har jeg din tillatelse for å gå i kamp mot deg?» Frykt svarte, «Takk for at du viser meg så mye respekt at du spør.» Så spurte den unge krigeren, «Hvordan kan jeg overvinne deg?» Frykt svarte, «Mine våpen består i at jeg snakker fort, og at jeg kommer veldig nært opp i ansiktet ditt. Du vil da bli så skremt at du gjør alt jeg ber deg om. Hvis du ikke gjør som jeg sier, mister jeg all min styrke. Du kan lytte til meg og du kan ha respekt for meg. Du kan til og med bli overbevist av meg. Men hvis du ikke gjør som jeg sier, har jeg ingen makt over deg.» På denne måten lærte den unge krigeren å nedkjempe frykt.

Jeg tror at denne historien likegodt kunne handlet om tvil. Hver gang vi avholder oss fra å adlyde tvilen/frykten så vil den miste taket på oss. Det kan blåse hardt, men bare bli stående. Noe særdeles fruktbart kan komme ut av det.

Å sitte med rastløsheten

Hva er rastløshet? Hva er kjedsomhet? Jeg vet ikke, men jeg er lurer veldig. Ligger disse følelsene på lur, klare til å kaste seg over oss som en direkte følge av vår inaktivitet? Som innebygde mekanismer med det for øye å holde oss i bevegelse? Eller kan det være at rastløsheten ligger der som en påminner om at vår aktivitet kanskje ikke er tuftet på våre innerste ønsker og behov? Hva kan ligge til grunn for disse følelsene?

Her om dagen leste jeg et interessant innlegg i Dagbladet. Skribent var Einar Øverenget, filosof og forfatter. Innlegget tok for seg den viktige tomheten, og handler om måten vi fyller opp dagen for å distansere oss fra opplevelsen av tiden. Det minnet meg på en opplevelse jeg hadde mens jeg bodde i Asker. En dag jeg våknet, kjente jeg på en velkjent følelse av rastløshet. Jeg bestemte meg for å gå en lang tur. Instinktivt ønsket jeg å gjøre noe – å handle. Slik ville jeg døyve følelsen jeg satt med. På veien bestemte jeg meg for å gå innom vinmonopolet for å kjøpe en liten flaske vin. Med ett stoppet jeg opp, og jeg innså at alt jeg nå var i ferd med å gjøre var motivert av at jeg ikke orket stå i rastløsheten. Jeg var i ferd med å legge opp dagen basert på en følelse av utilfredshet. Dermed snudde jeg og gikk hjem igjen. Der bestemte jeg meg for å sitte på en stol helt til jeg fullt ut aksepterte situasjonen.

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg var på vei opp fra stolen. Først for å sette på litt musikk. Umiddelbart spurte jeg meg selv hvorfor, og svaret var at da ville fokuset mitt gå «dit» – bort fra følelsen og meg selv. Tilbake på stolen igjen. Nye 20 minutter gikk, og så var jeg på vei igjen. Denne gangen for å lage en kopp te. Da jeg spurte meg selv hvorfor, innså jeg at jeg ikke egentlig hadde behov en kopp te. Jeg ville bare gjøre noe. Det handlet i bunn og grunn om å få tiden til å gå. Var bare å sette seg ned igjen. Etter nesten to timer på stolen kjente jeg omsider at det var greit. Jeg begynte også ane konturene av et til da ubevisst handlingsmønster. Nemlig hvordan jeg automatisk handler med kjedsomheten som motivasjon. Hvordan jeg ubevisst gjør det ene eller andre for å slippe unna øyeblikket. Spørsmålet jeg ikke har stilt meg selv tidligere er hvorfor jeg kjeder meg? Hvorfor denne rastløsheten? Hva om den peker på noe viktig? Kanskje er det en grunn til at rastløshet og kjedsomhet dukker opp? Kanskje forteller de noe om valgene jeg gjør; at jeg ikke velger helt i tråd med meg selv? Er det noe som helst i måten jeg velger på som gir grunnlag for rastløshet? Utfordringen er at mine konstante fluktforsøk tar meg bort fra det stedet der et mulig svar ligger – nemlig selve øyeblikket.

Jeg vet ikke om det er slik at rastløsheten en vakker dag ikke lenger vil finnes, ei heller om dette er noe mål. Kanskje har den til hensikt å minne oss på noe i oss selv som behøver litt oppmerksomhet? Kanskje peker den mot noe som, med en liten korreksjon ytterligere kan forløse det iboende potensiale i hver og en av oss.

«Hvem skal lære deg å sitte i stillhet? Det er
det vanskeligste i hele verden.
Du kan med letthet gjøre alt annet,
men det letteste, det å sitte i stillhet,
synes å være det vanskeligste.»

– Osho –

Vi lever i en skyggeverden del I

For en tid tilbake leste jeg utsagnet Vi lever i en skyggeverden. Nok engang registrerte jeg at nysgjerrigheten i meg ble vekket. Selv om mitt rasjonelle sinn strevde med å forstå dybden av utsagnet, var det likevel noe i meg som responderte.

Spørsmålet vi kan stille oss er følgende: Hva er skyggen? Hva skaper skyggen? Hva muliggjør skyggen? Skyggen av en fugl som flyr over et vann. Hva er skyggen? Skyggen er en refleksjon. Hva reflekteres? Det er fuglen. Samtidig er det klart at fuglen i seg selv ikke skaper skyggen. Før fuglen står solen. Solen er der, og lyset bli uttrykt gjennom en skygge og mørke.

Jeg tror dette kan vise seg å peke mot løsningen på det vi opplever som problem og utfordringer. Problemene vi har er alltid knyttet opp mot personen meg. Meg med min historie, min definisjon, mine svakheter og styrker, alle roller jeg innehar – denne meg har problemer med det/den. Hvis vi hadde stoppet opp et øyeblikk, og forsøkt nøste oss tilbake til vår opprinnelse; hadde vi fremdeles definert oss selv gjennom denne personen meg? Hadde problemet fremdeles vært der? Hadde det/den fremdeles eksistert?

Jeg tror at hvis vi studerer oss selv nøye, vil vi kunne oppdage at det vi hevdet var problemet, inkludert den som opplever problemet hadde opphørt å eksistere. Jeg tror at vår essens – den vi er er lik solen. Vi er det som muliggjør alt. Vi skaper vår verden, alt inkludert. Verden er en refleksjon av oss. Hva muliggjør oss? Hva er først? Hvis vi orienterer oss mot det; hvor alvorlig hadde vi tatt det som kom senere? Stoltheten vår, alle merkelappene, meningene og definisjonene… Alt en skygge av vår kropp, vår person. Alt blir lagt merke til. Av hvem?

«When the Self is known,
All illusions vanish.
The veil falls,
And you see clearly.
Your sorrows are dispelled.

For the Self is free
And lives forever.
Everything else is imagination,
Nothing more!
Because she understands this,
The master acts like a child.»

– Ashtavakra Gita –

Å titte på oss selv

Vi har alle vår opplevelse av verden basert på våre sanseinntrykk. I buddhismen finnes det en beskrivelse av noe som kalles det lille og det store sinn – Sem og Rigpa. Det lille sinn (som er det vi vanligvis ser gjennom) tar inn verden gjennom en tredelt prosess – persepsjon som leder til konsept som til sist leder til emosjon. Dette går vanligvis så raskt at vi, før vi vet ordet av det befinner oss i liker eller ikke liker. Uten mulighet til direkte å erfare sinnets automatiske oppstykking av det opplevde, står vi igjen med en virkelighet som kanskje bare reflekterer en brøkdel av helheten som eksisterer i vårt store sinn.

Vi kan, i stedet for å orientere oss etter opplevelsen/historien/sluttsummen, minne oss selv på at det for oss ikke eksisterer et objekt uten en viss innblanding av et subjekt – nemlig jeg. Hvis vi, istedet for å umiddelbart forsøke å forstå den tilsynelatende objektive virkeligheten, minner oss selv på at det er vår opplevelse vi registrerer, vår reaksjon – hvilke spørsmål/innsikter kan dette lede til? Istedet for å kjefte på mannen som sniker i køen kan vi spørre oss selv hvilken historie som spilles av i vårt hode i dette øyeblikk som avstedkommer en slik reaksjon? Hva vet vi?

Jo mer som tas bort, jo mer blir igjen

I dag gikk turen fra München til Amsterdam. Ved boarding oppdaget jeg plutselig Krishna Das, som også skulle på samme fly. Han var en av mange som dro til India etter at Ram Dass hadde vært der, og de er svært nære venner. Umiddelbart ble jeg påminnet alt som har skjedd de siste årene. Oppdagelsene som har vært gjort, og hvordan energien som ligger i ubetinget kjærlighet – Ram Dass´ hovedbudskap, grep meg så sterkt for 3 år siden. Det er andre gang på en måned at jeg personlig har blitt minnet på Ram Dass (første gang var underveis til Santiago de Compostela tidlig i september, når jeg traff en eldre dame fra USA som hadde hørt R.D´s første foredrag etter India, 1969).

Ble sittende en stund med dette, før jeg tok opp boken jeg kjøpte her om dagen. På et punkt dukket dette avsnittet opp:

«Store deler av livet, når jeg så flittig hadde forsøkt å knuse visjonene mine som alltid var der, og som hamret løs på meg for å slippe gjennom, hadde jeg følt meg fanget i en ørliten boks. Nå som jeg arbeidet som intuitiv ved Mobius, begynte boksens vegger å bli mykere, og etter hvert gikk de i oppløsning. Plutselig befant jeg meg i en virkelighet som var så enorm at grensene forsvant og jeg bare visste at alt var mulig. Det var der jeg ble bevisst på den myriaden av bilder, fornemmelser og lyder som eksisterer utenfor den ordinære oppfattelsens rike. Det var der jeg kunne legge av meg den klaustrofobiske personligheten «psykiater», en rolle som syntes alt for snever til å passe den jeg var blitt. Det var der jeg kunne kvitte meg med alle definerte og begrensende begreper om selvet og bli noe mer.»

Det kunne ikke ha vært en bedre beskrivelse av den følelsen jeg sitter med nå, selv om den nok også er iblandet litt usikkerhet om hva fremtiden vil bringe. Min mangeårige opplevelse av verden som begrenset; av meg som begrenset – dette er i ferd med å endres. Følelsen av å være fanget, uten muligheter; begrenset av en masse definisjoner (med «musiker» som den mest dominerende) er i ferd med å bli sett nøye på. Jo mer jeg tar bort, jo mer er jeg.

«Bare i den grad vi igjen og igjen lar oss utslette, kan det som er uutslettelig i oss bli funnet.»

– Ukjent –

Å leve ut mitt eget liv

Sitter på mitt hotellrom i München og tenkte skrive ned de siste dagers refleksjoner.

Denne prosessen jeg er inne i handler om å ta styringen i mitt eget liv. Helt siden jeg var ganske liten har jeg vært særdeles lydhør ovenfor mine omgivelser. Meninger og synspunkt som andre har tilkjennegjort har ofte spilt en avgjørende rolle for mine egne valg. Det har tildels vært komfortabelt, da jeg har kunnet lene meg tilbake og latt andre ta valgene for meg. Samtidig har det alltid innebåret delvis å gå på kompromiss med meg selv, noe som ofte har resultert i en følelse av fraværenhet.  Jeg har alltid jobbet freelance, hvor jeg helt siden studiedagene har blitt oppringt og tilbudt jobb. Det meste av det jeg har gjort har vært i andres regi, der andres idé ligger til bunn. Jeg har gjennom hele mitt liv vært grenseløst takknemlig for å bli vist denne tilliten; for å bli verdsatt som musiker og som menneske. Utfordringen har vært at jeg ubevisst har satt mine egne ønsker og behov litt til side. Etter mange år har de nå delvis forsvunnet ut av synsfeltet.

Jeg opplever at usikkerheten handler om frykten for ikke å ha det som skal til for å leve ut mitt fulle potensiale. Kanskje jeg omsider er villig til å risikere det som skulle trengs for nå å kunne gjøre nettopp det?

I går gikk jeg på Tanum på Karl Johan hvor jeg bestemte meg for å kjøpe den første boken jeg fant. Det ble en bok av Judith Orloff – «Med andre øyne». Kapittel to startet med følgende sitat av Christopher Logue:

«Kom frem til kanten. Kanskje faller vi. Kom frem til kanten. Det er alt for høyt! KOM FREM TIL KANTEN. Og de kom, og han dyttet, og de fløy…»

Slik er det. Vi har ikke nødvendigvis gode svar på spørsmålene om hva/hvordan/når, og så hopper vi.

Alt passerer

Siden jeg er på reisefot, blir dagens tekst en zenhistorie.

Om vi så bare kan gjøre en ting fullt og helt, så har vi tatt hånd om alt. Hvis vi er ærlige med oss selv og andre – kun det og ingenting annet, så vil det være nok. Om vi bestemmer oss for å tilgi og ingenting annet, vil også det lede til det samme. Lar vi alt av dualitet passere, og det som vil stå igjen er det som alltid har vært her, hinsides dualitet. Alt leder samme sted.

A student went to his meditation teacher and said, “My meditation is horrible! I feel so distracted, or my legs ache, or I’m constantly falling asleep. It’s just horrible!”

“It will pass,” the teacher said matter-of-factly.

A week later, the student came back to his teacher. “My meditation is wonderful! I feel so aware, so peaceful, so alive! It’s just wonderful!”

“It will pass,” the teacher replied matter-of-factly.

Kjærlighet er ikke der, den er her

Dagens overskrift er et modifisert utsagn hentet fra den indiske guruen Osho, der han opprinnelig snakker om sannheten som noe som ikke er et objekt. Den er ikke der; den er her. Opplevelsen jeg tenkte skrive om handler nettopp om denne erkjennelsen.

En tidlig vårdag etter at jeg hadde avsluttet mitt år på psykosyntesestudiet, snakket jeg med en god venninne som hadde gått videre på andre året. Hun kunne fortelle at de nettopp hadde hatt en samling der de ble introdusert for en metode kalt rebirthing. Hun fortalte litt om hvordan det hadde vært, og jeg ble veldig nysgjerrig. Rebirthing (slik jeg tror jeg husker det beskrevet..) går i korte trekk ut på at man mer eller mindre hyperventilerer en gitt tid. Den økte oksygenmengden stimulerer hjernen på en slik måte at nye tanker/opplevelser/innsikter kan dukke opp. Dette er en veldig forenklet beskrivelse av en metode som er nøye utarbeidet. Det anbefales å gjøre øvelsen med en instruktør (noe jeg ble fortalt på et senere tidspunkt).
Bestemte meg for at jeg ønsket prøve dette allerede samme kveld.

Klokken 21 la jeg med ned på gulvet, satte stoppeklokken på seksti minutter, og satte igang.  Jeg hadde ingen konkrete spørsmål jeg ønsket svar på, ei heller noe spesielt jeg gikk og funderte på. Alt var helt åpent.

Det første som skjedde var at jeg begynte å kjenne lette kramper i hendene. Jeg hadde nå pustet i 20 minutter. Det var som om musklene i håndflatene trakk seg sammen, og tommelene ble stående i en litt merkelig posisjon. Jeg satset på at alt var som det skulle. Jeg husker jeg tenkte at det verste som kan skje er at jeg besvimer, men i så tilfelle vil sikkert kroppen finne ut av det. Etter ytterligere 10 minutter dukket plutselig ansiktet til en ekskjæreste opp i hodet mitt. Jeg ble utrolig trist, og plutselig rant tårene i strie strømmer. Følelsen jeg kjente på handlet om at hun hadde noe som jeg manglet. Det hun var i besittelse av var kjærlighet, og eneste måten for meg å få del i den på var at hun gav meg den. Følte meg skikkelig nedfor og utrolig trengende. Etter å ha snufset i ti minutter forsvant bildet, og alt var tilbake til normalt. Jeg pustet videre. Fem minutter gikk, og så skjedde det samme igjen. Nok et bilde dukket opp, denne gangen av en kvinne jeg nettopp hadde sett i en film. Umiddelbart kom den samme følelsen tilbake. Så slo det meg med ett – hvordan kan jeg få den samme følelsen når et helt fremmed ansikt dukker opp? Hva er fellesnevneren? Det er jo meg. Følelsen er ikke der borte. Den er akkurat her – iboende i meg.

Ble liggende med denne innsikten i femten minutter, og så ringte klokken.

I den senere tid har jeg tenkt mye på denne hendelsen. Det blir som med alt annet vi deler opp i meg og det. Er det virkelig slik at vi er adskilt fra det? Når vi hører på musikk som får oss til å føle noe spesielt, er det i musikken eller er det i oss denne opplevelsen ligger? Uttrykket «It takes one to know one« peker kanskje på nettopp dette. Vi reagerer fordi det allerede er her – i oss. Hva enn musikken berører i oss, så er nettopp her – i oss. Personen i stolen ved siden av hører kanskje noe helt annet. Hva enn et menneske berører i oss, så er på samme vis. Vi hadde ikke reagert hvis det ikke allerede var her. Blir vi frustrerte, er også disse følelsene allerede i oss. Gjør en person oss usikre, betyr det kanskje bare at personen minner oss på noe vi allerede lurer på. Blir vi provoserte er det samme sak.

Det eneste vi behøver gjøre er å stoppe bevegelsen og pekefingeren rettet utover. Det er ikke der ute i form av han/det/den/de. Hvis vi tar oss tid til å titte litt nærmere på oss selv, vil vi oppdage at det vi i utgangspunktet pekte på med ett ikke lenger finnes der ute. Det regner fremdeles, men det er ikke lenger dårlig vær. Kjærlighet hverken kom eller gikk. Den bare er.

«Wherever I go, I meet myself.»

– Suzuki Roshi –

Å ikke snakke usant

Til tross for de mange referanser til østlig filosofi, er jeg ikke en buddhist. Jeg ønsket virkelig – VIRKELIG å bli en buddhist, men på det tidspunkt jeg studerte var jeg ikke i stand til noe annet enn å skrelle bort definisjonene jeg hadde klamret meg til i mange år. Det eneste jeg ønsket var å komme til kjernen av meg selv; til det som fantes før enhver definisjon. Jeg studerte derfor med det for øye å ikke bli noe som helst annet enn det som opprinnelig var. Av samme grunn begynte jeg gradvis å forholde meg til verden på samme vis. Hva eksisterte før? Buddha var ingen buddhist. Atomet fantes selv før vi oppdaget det. Jeg var før navnet mitt. Eksistensen var tidligere – begrepene og definisjonene kom etter. Jeg ønsket å orientere meg mot det som var først; det stedet hvorfra alt oppstår – det stedet som kan vise seg kanskje å være felles for oss alle.
Jeg tenkte det var greit å åpne slik ettersom dagens refleksjon har utspring i mine buddhiststudier.

Ikke lenge etter at jeg hadde startet studiene av Hinayana-veien på buddhistsenteret, lærte vi om de fire edle sannheter samt den åttedelte veien. De først nevnte beskriver den mulige årsaken til at vi opplever utilfredshet i hverdagen. Den åttedelte veien er et sett leveregler som alle tar sikte på å løse opp utilfredsheten.
Ett av leddene tar for seg rett tale. En skal ikke snakke usant. Av en eller annen grunn ble dette sittende hos meg. Kanskje var det dét at formuleringen var litt annerledes enn jeg var vant til fra barndommen. Du skal ikke lyve. Jeg vet ikke. Allikevel – det satte meg på sporet av noe nytt. For det første innså jeg at det handlet om meg. Det er meg selv som blir skadelidende om jeg lyver – ikke verden. Hvis jeg presenterer meg som noe jeg ikke er, vil jeg bli møtt med en løgn, siden responsen er rettet mot en løgn. Føler jeg meg trist, men sier at alt er fint, så vil den triste neppe få særlig mye støtte.

Det neste som dukket opp var noe enda mer konkret.  Jeg kunne plutselig se meg selv svare på sms´er der jeg ble invitert på det ene og det andre. Grunnet en frykt for aldri noensinne å få tilbudet igjen, fant jeg det svært utfordrende å svare nei. Min løsning på det kunne ofte bli å svare med at jeg allerede hadde planer; at jeg var opptatt; at batteriet hadde vært tomt. Hva som helst annet enn å si det som det var. Jeg bestemte meg der og da for at jeg herved hadde fått tildelt min første oppgave. Ikke mere løgn. Jeg husker den første tekstmeldingen som dukket opp med spørsmål om jeg ville bli med ut på ett eller annet. Jeg var sliten, og ville helst tilbringe kvelden hjemme. Når jeg igjen tittet ned på skjermen, hadde tommelen allerede formulert et passende svar som definitivt ikke ville passert en løgndetektor-test. Det var bare å viske ut og begynne på nytt. Det var utrolig krevende å si det som det var. Jeg var redd for å bli oppfattet som negativ, avvisende og utakknemlig. Dette til tross – jo mer bevisst jeg ble, jo mer kunne jeg luke bort ting som hverken tjente meg eller de rundt meg.

Som alt annet er det alltids nye lag å skrelle vekk. Nye muligheter dukker opp, og fremdeles hender det den engstelige stemmen melder seg med et «sømmelig», om enn ikke helt ærlig svar. Hver gang dette blir observert, blir det lettere å la sannheten stå for seg selv, uten innblanding fra min personlighet. Det fungerer gjerne best slik.

«Nothing real can be threatened. Nothing unreal exists. Herein lies the peace of God.»

– A.C.I.M –