Månedlige arkiver: oktober 2014

Å tro

Satt og snakket om tro her om dagen. Hvorfor er det slik at vi har så vanskelig for å stole på at det finnes en løsning på utilfredsheten vi kjenner i livet vårt. En løsning som ikke er avhengig av at verden forandrer seg? Jeg mener ikke å stole på han eller henne eller på dét. Det er å gå bort fra oss selv. Jeg tenker på det å ha full tillit til seg selv. Vi tror vi er mindreverdige, overlegne, svake, offer for, uverdige, bedre enn – vi tror på de utroligste ting, uten å stille spørsmålstegn. Hva kan dette skyldes? Kan det hende at det ligger noe i dette med hva vi tror på?

Når vi studerer et tredimensjonalt bilde, ser vi ikke umiddelbart hva bildet skal forestille. Vi bruker øynene våre på den måten vi vanligvis gjør, og bildet forblir usett. Hvis vi bruker litt tid, og endrer fokuset vårt noe, vil bildet plutselig bli klart for oss. Hvorfor stoler vi på at det faktisk er noe der, og at det bare er vi som ikke fokuserer rett? Hva er det som gjør at vi ikke gir opp; at vi beholder troen på det vi ikke umiddelbart ser?
Er det ikke slik at det egentlig er samme sak med vårt syn på oss selv og verden? Vi synes verden kan være utfordrende. Vi skulle kanskje ønske vi kunne ha endret på dette, slik at vi opplevde hverdagen som mer tilfredsstillende. Hvorfor har vi så vanskelig for å stole på at det også her kan handle om at vi ikke har stilt inn sanseapparatet på rett frekvens?

Det finnes utallige kilder som alle hevder at utilfredsheten til all god slutt er en illusjon skapt av oss selv –  en tanke i sinnet vårt. Det er riktig at når vi slår oss så vil vi kjenne smerte. På dette planet er smerten reell. Smerten er ren i seg selv, mens utilfredsheten vi opplever kan vise seg å være et produkt av sinnet mer enn av smerten. Hvor mye av energien i smerten hadde forsvunnet hvis vi hadde sluppet vår overbevisning om hvordan ting er, og i stedet møtt hvert øyeblikk fullt og helt – uten en historie, uten en mening? Hvorfor ikke gi oss selv muligheten til selv å undersøke om disse ordene peker på en sannhet?

For meg handlet min egen nøling om identifikasjonen med den som led. Jeg var redd for å bli følelsesmessig nøytral. Kjente jeg ikke den ene ytterligheten, ville jeg heller ikke kunne kjenne på polariteten. Fra det ståstedet finnes det ikke noe annet sted å stå. Som fisken i havet. For den er ideen og begrepet havet ikke-eksisterende, da den aldri har vært noe annet sted. Hadde den levd noen uker på land, ville umiddelbart ideen om havet bli født som et resultat av at land hadde dukket opp. Likeledes; hvis en kun har opplevd livet som en endeløs rekke av opp – og nedturer, er det fra berg og dalbane-rollens synspunkt ikke noe som kan stilles spørsmålstegn ved. I henhold til opplevelsen, er livet opp og ned.

For noen år siden lå jeg på sofaen og snakket i telefonen. Plutselig ble det stille, og jeg innså i det øyeblikk hvorfor ingenting er som jeg tror de er. Jeg hadde ikke grublet på det; ikke lett etter et svar. Det kom helt av seg selv. Ingenting er det jeg tror det er – det simpelthen er. Hvis jeg tror noe om det, er jeg innblandet, og følgelig snakker jeg i så tilfellet om meg. Hvis jeg tror det ene og det andre, er det ikke noe annet enn min idé om det. Hva det ene og andre i seg selv er, og om det i det hele tatt eksisterer, vet jeg først når jeg legger bort meg selv. Det er alt.

Det eneste som er verre enn å bli, er å dra

Dagens flotte synkronisitet. Jeg kladdet dette innlegget for to dager siden, mens jeg kjente på en massiv frustrasjon. Det som trigget frustrasjonen var min første konsert på nesten to måneder. Følte meg revet mellom å holde på det jeg kjenner (musikken i sin nåværende form), eller å følge stemmen som sier at det er noe i det jeg forsøker tilnærme meg på denne hjemmesiden som har verdi. Særdeles vanskelig å akseptere at jeg tvilte så sterkt. Har jeg ikke lært noe som helst disse årene? Hadde en lang samtale med min far, og jeg innså nok en gang at årsaken til frustrasjonen var friksjonen mellom det jeg tror jeg gjøre/vet jeg kan, og det jeg ønsker gjøre. Utfordringen med sistnevnte er at jeg ikke ser hva som er rundt hjørnet.

Overskriften er hentet fra Elizabeth Gilberts roman «Spis, Elsk, Lev», og peker mot utfordringen å velge fra innsiden eller utsiden. Alt du har nå er trygt. Det kan til tider være slitsomt, men hvis valget er å gjøre noe du ikke aner hva er, så er det bedre å holde ut det kjente, om enn smertefulle. I dag våknet jeg til et intervju med henne, der hun snakker om det å følge sin intuisjon. Hvor utfordrende det kan være å handle på et instinkt som ikke gir et endelig svar. Noe som bryter med alt en vet i dag. Det vil lønne seg til sist, men veien dit kan være full av motstand, tvil og usikkerhet. Det minnet meg om innlegget stoltheten min egentlig ikke ønsket poste. Så; her er det :

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Observasjon av min egen tvil

I skrivende stund er jeg livredd for å stole på intuisjonen min. Følgende er essensen av tanken som dukker opp når tvilen er som sterkest: Jeg kan ikke leve av noe annet enn musikk. Hvis jeg følger magefølelsen og retter meg inn mot det jeg drømmer om, så vil jeg gå på en skikkelig smell. En smell som alle andre enn meg så ville komme. Det er bare jeg som ikke vet ikke mitt eget beste, og jeg er dermed i stand til å gjøre valg som ikke er bra for meg. Dette er tanken i et nøtteskall.

En dag med musikk, og det føles umiddelbart innkapslet, begrenset og hemmet.  Jeg blir frustrert fordi den usikre biten av meg selv ønsker at det skal komme et svar utenfra, samtidig som jeg innser at jeg ikke kan gå på kompromiss med det som melder seg innenfra. Svaret på utsiden rimer ikke med stemmen på innsiden. Jeg blir nødt til å stole på at uansett hvor absurd og høytflyvende min idé måtte være, så kan det faktisk være at den vil lede til noe bra. Noe som er innen rekkevidde, bare jeg tør strekke meg dit. Slites mellom tanken som sier at jeg bare er en dagdrømmer (denne trer i kraft når jeg prater med mennesker som ikke ser verden slik jeg ser den) og følelsen som sier at jeg bare skal slippe alt – det går bra. Jeg heller mot den siste, men den andre stemmen jobber overtid for å holde meg på stedet hvil.

Når kjenner jeg meg levende og kreativ? I samtaler med mennesker. I prosesser der hemmende tankemønstre og vaner blir oppdaget slik at det individuelle potensial kan komme til syne. Jepp; nøyaktig hva jeg selv må jobbe med!! Kanskje det er nå jeg skal si til meg selv at dette er en god dag å dø på? Som meditasjonen å dø før du dør – hvis jeg gir slipp på alt; hva gjenstår? Vil det da være noe mer å frykte? Umiddelbart blir det en åpning igjen.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

…etter å ha skrevet dette gikk jeg en lang tur i marka. Der bestemte jeg meg for at jeg leverer inn min oppsigelse til meg selv i slutten av november, før min reise til Nepal og India. Når jeg kommer hjem i januar er det helt åpent. Så fort jeg bestemte meg for det, kom flyten tilbake. Jeg har ingen som helst forsikring om at det vil gå bra. Sånn – da setter vi igang.

 

Kunsten å lytte

Som musiker har jeg tilbrakt store deler av livet mitt som lytter. Når vi spiller, lytter vi like mye til det som er mellom lyden; mellom tonene, som til tonene selv. Hvis vårt ego bryter inn med et ønske om at det skal være sånn eller slik, er det stor sjans for at flyten vil brytes. På sitt beste derimot er det ingen til stede – musikk finner sted; det er alt.

Jeg tror ikke dette er så ulikt hver og ens lytting i hverdagen. Enhver samtale er som en improvisasjon. Vi vet ikke hvor det skal gå, og vi lytter oss inn og følger flyten. Hvis vi definerer et mål, risikerer vi å overse verdifulle detaljer og nyanser som kunne ledet til noe nytt og friskt. Når vi lytter til en annen snakke; hvem lytter vi egentlig til? Lytter vi oss inn mot det som ligger bakenfor ordene; det ordene forsøker uttrykke, eller lytter vi til ordene i seg selv? Hører vi den andre, eller hører vi vår egen persepsjon av den andre? Ofte tror jeg vi gjør litt av hvert, men at vi kanskje heller litt mot det siste. Det blir som alt annet vi tar inn gjennom sansene.

Vi blir forbikjørt i trafikken. Umidelbart stiger sinnet – «han gjorde ikke som han skulle». Hvis vi hadde hatt mulighet til å ta en time-out, hadde vi kanskje oppdaget historien bak reaksjonen. For alt vi vet trodde hun fartsgrensen var høyere? Kanskje skal han rekke en fødsel? Kanskje håper de tjene noen minutter på å kjøre forbi? Hva har noe av dette å gjøre med oss? Vår reaksjon er simpelthen vår reaksjon. Noe minnet oss på noe reaktivt som allerede var her. Hvis vi benytter de mange anledningene i hverdagen til å studere våre reaksjoner, til å lytte nøye, vil vi kunne gjøre svært så verdifulle oppdagelser. Så snart lyset tennes i rommet, forsvinner mørket.

Hva er det å forstå?

Ett av våre store hindre for å forstå er kanskje nettopp ideen om nødvendigheten av å forstå. Når vi snakker om å forstå, henviser vi stort sett til en rasjonell intellektuell forståelse. Vi har blitt opplært til å erverve oss kunnskap; til å søke forståelse. Det innebærer en anstrengelse utover som vil ta tid. Det er ikke her nå, men vil gjennom møysommelig arbeid kunne komme til én. Det vi kanskje ikke legger merke til er at å søke på denne måten innebærer en bevegelse bort fra der vi er – det stedet hvor forståelsen faktisk er. Må vi søke, eller er det kun en idé som på forunderlig vis har fanget vår alles oppmerksomhet?

Mitt første møte med Ram Dass gjorde meg oppmerksom på en annen måte å forstå på. En dag fant jeg et foredrag på nettet (Here We All Are) som omhandlet hans vei fra å være professor på Harvard til å bli en åndelig lærer. Han åpnet foredraget med å snakke om de ulike måtene å formidle på. Noen bruker musikk, andre maling, mens hans måte å formidle på var gjennom ord. Risikoen ved å bruke ord var at vi som publikum kunne komme til å lyttet til de. Dette utsagnet gav ingen mening overhodet. Likevel var det noe som gjorde at det ikke umiddelbart kunne avskiltes. De neste årene studerte jeg alt jeg kom over av Ram Dass. Og så – plutselig en dag gikk det opp for meg hva han mente. Ordene, som alt annet er bare pekere. Det er ikke ordene i seg selv som må forstås, men det stedet de peker mot/det stedet de kommer fra. Tanken om at det er noe å forstå er det egentlige hinderet. Lytter vi kun til ordene, risikerer vi å overse det ordene peker mot. Dette kom helt uten min anstrengelse. Jeg forsto ikke – snarere opplevdes det som at det var en forståelse.

Når jeg studerte buddhismens lille vei på Karma Tasha Ling Buddhistsenter i Oslo, snublet jeg over Shunryu Suzukis ”Zen-mind, beginner´s mind”. Jeg hadde hørt om den, og visste at den var en klassiker innen Zen-litteraturen. Bestemte meg derfor for å kjøpe boka. Da jeg kom hjem og åpnet den forsto jeg imidlertid svært så lite. Jeg hadde en sterk fornemmelse av at den pekte mot noe, men jeg kunne simpelthen ikke intellektuelt forstå noe som helst. Det utløste raskt et mindre ras av selvbebreidelser – » Jeg burde/skulle ha forstått dette nå. Jeg innbiller meg at jeg er en klok person, men se her!». Boka ble derfor satt i bokhylla, og der ble den glemt.
En dag fant jeg den igjen. Det hadde gått mer enn ett år, og jeg drev å ryddet bort bøker som ikke betydde noe for meg. Fant ut at jeg i det minste måtte gi den en ny sjanse før den endte på finn.no. Jeg hadde ingen planer for dagen, så jeg la meg på sofaen og begynte lese fra starten. Plutselig innså jeg at jeg forsto. Jeg hadde ikke ofret boken en tanke siden sist den var fremme, men likevel gav det mening. Jeg hadde kun lagt den bort, og nå tok jeg den frem. Det var alt. Igjen; ingen anstrengelse – ingen forsøk på å forstå – kun forståelse.

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»
– H.W.L. Poonja –

Den paradoksale søken

Bodhidharma, grunnleggeren av zen buddhismen, uttalte følgende etter å direkte ha erfart sin sanne natur:

“Det jeg søkte etter var iboende i søkeren selv. Søkeren er det søkte – det er grunnen til at jeg ler.”

Frans av Assisi beskrev det slik :

“Det du søker etter er det som i seg selv søker.”

Alt er her allerede. Universet er i seg selv komplett. I det øyeblikk vi oppgir vår ide om å måtte søke, vil vi innse at vi allerede er det som søkes. Vi er fri. Vi er hjemme. Kanskje vår tidvise frustrasjon ganske enkelt skyldes friksjonen mellom vår sanne naturs erkjennelse i møte med vårt ego? Vår sanne natur er væren – det som muliggjør eksistensen, og således er vi allerede hjemme. Vårt ego lever i den overbevisning om at det er adskilt fra det hele, og er derfor i konstant bevegelse for forhåpentligvis å engang kunne returnere ”hjem”. For egoet krever det hardt arbeid, og det vil ta tid! Ikke her; ikke nå, men snart engang om litt når det og det faller på plass osv. ….

Hva om vi for et øyeblikk stopper helt opp? Hvis vi bestemmer oss for å stoppe all bevegelse utover (tanker, pekefingre, projeksjoner, drømmer, mål, håp, identitet, ønsker osv.) – hvem sitter igjen, og hvor?

Hva er døden?

Hva er døden? Hvordan kan vi ta stilling til noe som, når det kommer til stykket, ikke er egenopplevd? Hva legger vi i døden? Hvordan forstår vi begrepet?

En buddhistmunk uttalte en gang:

Hvem er det som gråter når jeg blir født, og hvem er det som gråter når jeg dør?”.

Hva er livet, og hva er døden? Døden som begrep eksisterer som en motpol til livet, på lik linje med alle andre motsetninger – glad/trist, godt/vondt, varmt/kaldt osv. Så lenge vi blir født vil vi dø. Hadde vi ikke blitt født; hadde vi da kunnet dø? Neste spørsmål kan kanskje være: hvem er det som blir født, og hvem er det som dør? Vi vet at kroppen på et tidspunkt slutter å fungere. Hjertet slutter slå, blodet sirkulerer ikke lenger, og med det stopper oksygentilførselen. Uten oksygen svinner gradvis bevisstheten, og derfra og ut har vi kun observasjoner å orientere oss etter. Alt dette omhandler kroppen. Det svarer ikke nødvendigvis på spørsmålet om hvem som dør. Igjen ledes fokuset mot det evige hvem er jeg?

Jeg husker filmer jeg så i min barndom som omhandlet middelalderen, der slaget skulle stå klokken 12 neste dag. Når dagen opprant, var alle enige om at dette var en god dag å dø på. Hvordan kunne de si det? Mente de virkelig at det var en god dag å dø på? Hvordan kunne de være så nonchalante til noe som vekket så mye frykt?

I morges slo det meg at kanskje dette peker mot noe viktig. Jeg leste et sted at vi alltid rusler med døden på vår venstre skulder (lurer på om det var Don Juan i Castaneda-bøkene som sa det). Hvis vi kunne blitt venn med ideen/tanken om at døden er her; hva ville skjedd med frykten vår? Hva ville skjedd med våre tanker om døden? Hvis vi hadde blitt fortrolig med at dette er en god dag å dø på; at døden på en måte allerede er her; kanskje det hadde resultert i at vi hadde levd enda sterkere og friere – uten frykten for at det ville ta slutt?

Som et frø som har treet i seg, bærer vi på døden fra den dagen kroppen blir født. Den er aldri langt unna. Ingen aner når vår tid i denne kroppen er over. Hvis dette så er realiteten – hvordan forholde seg til det som er på en slik måte at det ikke bremser vår livsutfoldelse mens vi er her?

«Think of yourself as dead. You have lived your life. Now; take what is left and live it properly.»

– Marcus Aurelius –

Å snakke om oss selv er å glemme oss selv

Det øyeblikk jeg sier hvem jeg er, er det feil. Hvis jeg kan si noe om det, betyr det nettopp det – jeg sier noe om det. Dermed har jeg separert meg fra det, og følgelig sier jeg ikke hva jeg er; kun hva jeg tror jeg er. Det jeg er sier noe om noe annet, noe som blir observert av min væren. Som Shunryu Suzuki uttaler det i ”Zen-sinn, begynner-sinn” :

”Vi er selv den store aktiviteten. Vi bare uttrykker en bitte liten partikkel av den store aktiviteten. Det er alt. Så det er i orden å snakke om oss selv, men egentlig er det ikke nødvendig å gjøre det. Før vi åpner munnen, uttrykker vi allerede den store eksistensen, oss selv inkludert. Så hensikten med å snakke om oss selv er å korrigere den misforståelsen vi har når vi klynger oss til en spesiell tisdbestemt form eller farge av den store aktiviteten. Det er nødvendig å snakke om hva vår kropp er og hva vår aktivitet er, slik at vi ikke tar feil av dem. Så å snakke om oss selv er egentlig å glemme oss selv.”

Når vi klemmer fingrene i døra, gjør vi ikke noe. Vi rekker ikke tenke. Sannsynligheten er allikevel stor for at en handling finner sted, mest sannsynligvis i form av et rop. Hva betyr det? Vi handler ikke, samtidig som en handling finner sted. Wei Wu Wei heter det i taoismen. Handling gjennom ikke-handling. Når vi sanser noe vi ikke umiddelbart kan plassere….hva som helst som stilner sinnet vårt slik at vi bare responderer, så handler vi ut fra et sted der vi ikke er bevisst at vi handler. En handling finner sted – vi er handlingen.

Jeg vil gjøre noe bra for verden….

Denne tanken dukker til stadighet opp. Jeg ønsker være en bra person. Jeg ønsker gjøre noe bra for verden. Jeg vil det ene og det andre. Hva innebærer den tanken egentlig?

Min opplevelse av musikk er at jeg ikke gjør noe som helst. Det skjer en hel del, men jeg er ikke avskåret fra det som skjer. Jeg står ikke å holder en saksofon; planlegger hva som skal komme ut; hvor veien går. Det bare skjer. Skulle jeg derimot ønske å spille bra, sier jeg på samme tid at bra nok er engang i fremtiden – om ett minutt eller om 10 år. Når jeg så ønsker gjøre noe godt for verden, har jeg ikke med den setningen plantet meg selv en tanke unna?

Ved å ønske dette, bekrefter jeg for meg selv at jeg ikke er der nå. At det er noe jeg kanskje vil kunne oppnå en gang i fremtiden. Jeg definerer meg selv som adskilt fra noe som jeg trenger tilføre meg selv for å bli hel. En bevegelse er påkrevd – bare jeg får dét, kan dét, lærer meg dét.. Alt er basert på tanken om at jeg er avskåret fra det i utgangspunktet.

Ønsker jeg spille bra? Jeg gjorde det i mange år, men ikke nå lengre. Nå ønsker jeg uttrykke meg selv, og det kan jeg kun gjøre ved å være meg selv bevisst. En vakker dag vil jeg slippe selv dette ønsket, og i samme øyeblikk vil jeg innse at jeg aldri ikke har uttrykt meg.

Jeg er mitt beste nettopp når jeg bare er – når jeg er i samtalen, når jeg er tilstede akkurat her, uten noe ønske om å komme et annet sted. Som Osho uttrykker det – ”Ikke definer sannheten som et objekt. Den er ikke et objekt. Den er ikke der, den er her!”

Selvgranskning

Selvgranskning – hvem er jeg?

”Nå blir jeg irritert.” Hvem blir irritert? Noe ser at det er en irritasjon. Hvem er det?

”Jeg føler meg dum som ikke forstår dette.” Også dette blir observert. Siden følelsen dum observeres, må det bety at heller ikke den er hva/hvem jeg/du er. Hvem er før alt dette? Hvem observerer? Er den som observerer dum?