Månedlige arkiver: november 2014

Å si ja, ikke nei

For første gang på lenge ønsker jeg skrive om musikk. Om det er et resultat av mitt mentale avbrekk fra musikken, eller om det skyldes noe annet vet jeg ikke. Uansett, det kjennes bra, og kanskje er det også på tide.

I høst reiste jeg litt rundt i Europa. På hjemveien var jeg innom Sveits, hvor jeg besøkte en healer. Av alt det vi snakket om, var det spesielt to ting som satte seg. Det ene var at hun snakket om måten jeg forholdt meg til livet på. Til nå hadde jeg vært en ja, nei, ja, nei, ja, nei – person. Hun mente jeg ville være bedre tjent med å bli en ja, ja, ja, ja – person. Dette traff noe i meg. Min umiddelbare tolkning, basert på hvor jeg befant meg i øyeblikket, hørte det som en bekreftelse på at jeg måtte slutte ha et så ambivalent forhold til musikk. Kanskje tvilen og usikkerheten alltid har forsøkt fortelle meg at jeg er på feil sted? Kanskje peker den på min frykt for å slippe taket, i dette tilfellet i musikken? Har jeg sagt nei når jeg egentlig skulle si ja? Handlet det om å tørre si ja til å slutte med musikk?

På slutten av vårt møte spurte hun om jeg hadde spilt inn noen plater? Jeg sa at ja, det hadde jeg gjort. Da sa hun at jeg kom til å spille inn mange fler. Jeg kjente det stakk i magen. Dette var kanskje det siste jeg ville høre. Jeg ønsket å høre at årsaken til min tvil, frustrasjon og usikkerhet simpelthen skyldtes at jeg hadde valgt feil. Jeg ønsket bli fortalt at jeg fra nå av ville finne en helt ny vei. Kanskje kunne jeg bli en vis og klok mann som hadde gode svar, og som kunne hjelpe alle i samme situasjon som meg selv. Istedet pekte hun i retning musikk. På det tidspunktet var det ikke noe som kunne ha bydd meg mere imot.

Begge disse hendelsene dukket opp under frokostkaffen i morges. I motsetning til hvordan jeg tolket utsagnet i høst, ser jeg nå at det å si ja til verden til nå har betydd et nei til musikk. I dag slo det meg at kanskje jeg skal la musikken være som den er, og heller forsøke konsentrere meg om å finne meningen med den tiden jeg ikke tilbringer på scenen?

Noe av det som har vært desidert vanskeligst for meg å takle har vært det opplevde skillet mellom musikklivet og hverdagslivet. Helt siden jeg var liten, har jeg opplevd det slik. Musikken som noe hellig, noe guddommelig, i kontrast til hverdagen. Jeg har aldri forstått hvordan å knytte disse sammen til en levelig enhet. Den beste måten å beskrive denne kontrasten på er hvis jeg sammenlikner det med et forhold. Hver gang et høyt verdsatt musikalsk prosjekt tar slutt, kjennes det som å bli dumpet. Som om at noen jeg er glad i forlater meg. Det oppleves som en konstant bevegelse fra det ene til det andre, og jeg har ingen styring med det. Jeg kan nå se den noe absurde logikken i å ville slutte med musikk, som den eneste måten å selv kunne ta kontroll over situasjonen på. Kanskje litt på samme vis som i et kjærlighetsforhold hvor en, av frykt for å bli dumpet, selv gjør det slutt. Ved å ta avstand fra det som satte meg i kontakt med dette tidløse stedet i meg, ville jeg kanskje kunne bli i bedre stand til å takle hverdagslivet. Ved ikke lenger ha dette fantastiske å sammenlikne med, kunne jeg kanskje finne roen og meningen i hverdagen, som for meg til nå hadde fremstått som grå og flat.

I går snakket jeg med en av mine yngre brødre. På et tidspunkt kom vi inn på dette med forhold. Jeg har de siste dagene innsett at jeg blant annet er engstelig for at mine egendefinerte mangler og tilkortkommenheter hindrer meg i å knytte meg til en annen person igjen. Når jeg nevnte dette, sa han at det er vel og bra å arbeide med sine egne ting. Når det så kommer til stykket må det alikevel prøves ut i praksis. Vi vil ikke kunne finne ut av ting før de forsøkes. Ikke ved å isolere oss, men ved å være åpne. Jeg kunne umiddelbart se dette i en større sammenheng, der også musikken hører hjemme.

For meg er musikk den mest direkte veien inn til det guddommelige i oss. Det er det uttrykket jeg opplever sterkest og mest direkte – ikke rasjonelt, men intuitivt. Kanskje min tanke om å gi slipp på musikk snarere handler om behovet for generelt å gi slipp? I dette tilfellet å gi slipp på det i meg som kanskje begrenser det jeg innerst inne er. På den i meg som ønsker si nei, når jeg heller kan si ja.

Illusjonen om «De andre»

For en tid tilbake var jeg innom Frankfurt Lufthavn på vei til Sør-Amerika. Ettersom jeg nå skulle ut av Schengen, måtte jeg gjennom en ekstra sikkerhetssjekk. Jeg passerte uten noe problem, mens ryggsekken min ble plukket ut for en ekstra sjekk. Jeg hadde ikke spesielt dårlig tid, og burde således være i stand til å ta det hele med ro. Men nei, jeg kjente umiddelbart på en begynnende irritasjon. Atpåtil var det kun en mann på jobb, og han jobbet ekstremt sakte. Vi var fem stykker i køen, og de fleste av oss himlet med øynene i skjønn enighet om at dette var ganske så håpløst. Når det omsider ble min tur, kunne jeg registrere at sikkerhetsvakten rolig luntet avgårde i ett eller annet ærend. Noen minutter gikk, og jeg merket at tålmodigheten min nærmet seg bristepunktet. Jeg var irritert og sint på hele «systemet», og ikke minst på han, som ikke skjønte at jeg hadde det travelt.

Plutselig fikk jeg det for meg at jeg skulle handle stikk i strid med hvordan jeg følte meg. Jeg hadde allerede definert sikkerhetsvakten som sløv, lat, uinspirert, hensynsløs, overlegen og generelt uskikket til jobben. Å derfra skulle starte en vennlig samtale var det mest absurde jeg kunne tenke meg. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det.

Omsider kom han tilbake, og vinket meg frem. Jeg åpnet umiddelbart med å spørre om det var travle dager på jobb nå som ferien satte inn? Han svarte at ja, det var det. «Hovedsakelig på grunn av alle som glemmer at de har flytende væske i håndbagasjen, og sender den gjennom maskinen. Når dette så dukker opp på skjermen, er vi forpliktet til å gjøre en grundig sjekk. Det tar tid, og det skjer hele tiden». I samme øyeblikk husket jeg at jeg hadde en tube med solkrem liggende i ryggsekken. Ettersom jeg så sjelden reiser med annen håndbagasje enn et instrument, hadde jeg helt glemt å ta ut toalettmappen. Det var grunnen til at sekken hadde blitt valgt ut. Det var min egen feil.

Jeg beklaget at jeg hadde føyd meg inn i rekken av glemsomme turister, og merket meg at siste rest av irritasjon forsvant i samme slengen. Han, den «andre», forsvant ut av min bevissthet, og tilbake sto vi. To mennesker som av overordnede grunner måtte samarbeide om noe vi begge gjerne kunne ha vært foruten. Hadde jeg tatt ansvar for meg og mitt, hadde han kunnet ta ansvar for seg og sitt.

Resten av samtalen var særdeles hyggelig, og vi skiltes med gjensidige lykkeønskninger for den kommende høytiden.

Jean-Paul Sartre er blant annet kjent for sitt utsagn «Hell is other people». Jeg har grunnet litt på dette. Jeg kan på ingen måte uttale meg om utsagnets endelige betydning (i den grad noe sånt finnes). På et personlig plan derimot, leser jeg dette utsagnet som en beskrivelse av hvordan vi opplever det å tilsynelatende være adskilt fra. Ta eksemplet med flyplassen. All min frustrasjon og irritasjon handlet om han/de/det. Vakten, flyplassen og «systemet». Jeg ekskluderte meg selv elegant fra hele situasjonen, og fingeren min pekte utover. I det øyeblikk jeg innså at frustrasjonen jeg kjente på skyldtes meg selv, forsvant distansen, og han/de/det ble umiddelbart til her er vi. Samtidig med distansen forsvant negativiteten, og den ble erstattet av forståelse, romslighet og aksept.

Kjører vi bil, og noen presser seg forbi, skjer det samme. Vi blir sint på han eller de. Jeg gjør rett – han feil. Meg mot verden. Hadde vi forstått hva som er tidligere enn forbikjørselen og registreringen av den (hvordan personen som kjører den andre bilen ser verden, hvordan reaksjonen i meg dukker opp), ville det kanskje ikke lenger være grunnlag for frustrasjon. Situasjonen ville være helt forståelig – den ville gi mening. Det kjøres bil. En reaksjon blir observert. Det er alt.

Så lenge jeg hevder at frustrasjonen jeg kjenner på skyldes noen andre, og handler i henhold til det, vil jeg ikke gjøre noe annet enn å skape mer av det jeg selv ikke ønsker mer av. Jeg kan rettferdiggjøre handlingen med tilsynelatende rasjonelle argumenter, men ved en nærmere granskning vil jeg innse at argumentene ikke holder stand. Denne innsikten vil imidlertid ikke oppleves som et kompromiss, som «å gi opp». Den vil oppleves som en direkte forståelse som gir mening. Ja – en følelse definert som irritasjon observeres. Nei – den er ikke påført meg av «noen andre». Jeg registrerer simpelthen en bevegelse i meg.

Hvor er vi så?

Vi er her. Øyeblikk etter øyeblikk er vi akkurat her, og det er nå vi legger grunnlaget for det neste nå. Hvordan kan vi bli mer tilstede i skapelsesprosessen? Hvordan bedre observere det som straks er på vei ut av munnen og det som passerer gjennom vårt bevissthetsfelt i form av tanker og følelser. Hvordan observere alt dette før vi handler. Hva ville resultatet av en slik nøye observasjon kunne bli?

Jeg er er først. Hvem sier jeg er?…. Så kommer det neste. Ved å bli mer bevisst det første, vil vi kunne korrigere måten dette kommer til uttrykk på, slik at det blir samsvar mellom indre og ytre. Ingen distanse mellom vår innerste væren og den vi presenterer utad. Ingen distanse mellom meg og deg. Ingen distanse mellom oss og de.

«Our separation of each other is an optical illusion of consciousness.»

– Albert Einstein –

Det er slik vi lever i denne verden

I dag tenkte jeg å forsøke og utdype ett av mine favorittsitater (ikke uten grunn det forblir stående øverst på kloke ord-posten min..). Sitatet er hentet fra Shunryu Suzukis bok «Zen-sinn, begynner-sinn», og dette innlegget kan i så måte leses som et ærbødig bukk i retning Suzuki. Jeg har tidligere beskrevet hvordan boken tilfeldig dukket opp da jeg studerte ved buddhistsenteret i Oslo.

For å kommentere, deler jeg sitatet opp der jeg synes det er passende. Sitatet står i kursiv. Jeg er ingen skolert analytiker, ei heller en skolert student av Zenbuddhisme. Dette er helt og holdent min egen forsøksvise beskrivelse av hva ordene vekker i meg :

 

«Hver av oss må finne vår egen vei, og når vi gjør det vil denne veien uttrykke den universelle veien. Dette er mysteriet.

I utgangspunktet er vi. Alt annet kommer etterpå. Vi kan ha tanker, meninger og ideer om hvem vi er og hvordan vi skal leve våre liv, men til syvende og sist vil vårt instinkt, vår innerste natur ha siste ordet. Kan vi stole på dette, vil vi slutte å kjempe mot livet, og heller tillate oss å flyte med livsstrømmen. Vi blir ett med livet, og således ett av de utallige uttrykk for den universelle veien. Det er virkelig et enestående fantastisk mysterium.

Når du forstår en ting helt igjennom, forstår du alt.

Det er egentlig ikke så mye å forstå. Det blir som å se hele universet i et sandkorn, eller som å se treet i et frø. Gjør én ting fullt og helt. Hvis vi kan være hundre prosent ærlige, vil det i seg selv kunne være nok. Hvis vi helt og holdent kan la andre være i fred, vil resultatet bli det samme. Hvis vi tar hånd om oss selv, i form av å ta hånd om våre personlige utfordringer, hva vil så stå igjen?

Når du prøver å forstå alt, vil du ikke forstå noen ting.

Alt fordrer at det er en hel masse som må forstås. Vi tenker kanskje at det er et uendelig antall relasjoner som må forstås for at verden skal bli bra. Været må bedres. Alle vanskelige mennesker må forandre seg og så videre. Det vi kanskje ikke umiddelbart ser, er at alle disse skapes et sted i oss. Vi, derimot, tror de eksisterer objektivt. Det å skulle reparere/forstå noe der ute som kontinuerlig skapes i og av oss, vil være umulig. Uansett hvor du måtte reise for å slippe unna en vanskelig nabo, så vil du før eller senere gjenskape han i form av en vanskelig kunde eller en besværlig servitør.

Den beste vei er å forstå deg selv, og da vil du forstå alt. Så når du prøver hardt å finne din egen vei, vil du hjelpe andre, og du vil bli hjulpet av andre. Før du finner din egen vei, kan du ikke hjelpe noen, og ingen kan hjelpe deg.

Jeg husker dagen jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre en endring på livssituasjonen min. Det som kanskje var vanskeligst å takle, var innsikten om at det kun var meg som kunne ordne opp i situasjonen, og det gjennom å reparere meg selv. Familie, kjæreste og venner forsøkte så godt de kunne, men så lenge jeg var full av støy i form av bebreidelser, frustrasjoner, sinne, sorg og utallige komplekser hadde jeg ingen mulighet til å motta hjelp. Alt som ble sendt min vei ble enten tolket til det ugjenkjennelige, hvis det da ikke regelrett ble avvist som tull og tøys. Å ta imot, det være seg kjærlighet, komplimenter eller andre former for gaver var en umulighet.

..det var også her jeg merket de første endringene. En vakker dag oppdaget jeg at jeg igjen var i stand til å ta i mot. Og gradvis utvidet jeg meg mer og mer…

For å bli uavhengig på denne ekte måten, må vi glemme alt som vi har i sinnet vårt og oppdage noe helt nytt og forskjellig; øyeblikk etter øyeblikk. Det er slik vi lever i denne verden.»

Ved å rydde i mitt eget hus, letter jeg på slørene som skjuler hvordan ting egentlig er. Endringer jeg gjør inne i meg selv gjør seg umiddelbart gjeldende i verden utenfor. Bort med alle vrangforestillinger, synspunkt, meninger og antakelser. Bort med det som ikke er ekte, og det som gjenstår er øyeblikket – ferskt og uten en historie.

Det største vi kan tilby verden..

..er vår hele og fulle oppmerksomhet. En oppmerksomhet som hverken er dømmende, selektiv, kalkulerende, beregnende eller splittende. En tilstedeværelse som strekker seg hinsides vår personlige historie, våre meninger, synspunkt og preferanser. Hvem og hvor er vi midt i denne stillheten?

«A distraught man approached the Zen master. “Please, Master, I feel lost, desperate. I don’t know who I am. Please, show me my true self!” But the teacher just looked away without responding. The man began to plead and beg, but still the master gave no reply. Finally giving up in frustration, the man turned to leave. At that moment the master called out to him by name. “Yes!” the man said as he spun back around. “There it is!” exclaimed the master.»

– Ancient Zen story –

 

Å gi slipp

Å gi slipp betinger at det allerede holdes fast. Hvorfor holder vi egentlig fast? Hva menes med å holde fast? Hvis vi virkelig vil gå grundig til verks, kan vi til og med stille oss selv følgende spørsmål: hvem er det som holder fast? Hvem er jeg som holder fast? Er det virkelig jeg, essensen av meg som holder fast, eller er det en definisjon av meg selv som klynger seg fast i noe for å kunne bestå?

Helt fra jeg var liten av hadde jeg en sterk følelse av at jeg ikke kunne nok. Jeg opplevde at jeg ikke forsto, at jeg ikke var smart nok. Dette resulterte blant annet i at jeg sjelden kunne stille spørsmål. Gjorde jeg det, avslørte jeg min egen uvitenhet. Når andre stilte spørsmål, var jeg like nådeløs i min dom over dem som jeg var ovenfor meg selv. Hvis jeg ikke forsto noe, og noen spurte om alt var klart, svarte jeg instinktivt ja, av frykt for å bli avslørt. Frykten for et oppfølgingsspørsmål var imidlertid sterkt tilstede. Da ville alt rakne, og jeg ville bli avslørt både som dum og løgner.

Når jeg begynte på Humanova, innså jeg at eneste måten for meg å bryte denne sirkelen på, var å gi helt slipp. I dette tilfellet måtte jeg gi slipp på ideen om meg selv som dum. Jeg måtte samtidig gi slipp på ideen om alt jeg burde/skulle vite. For å klare dette, bestemte jeg meg for fullt og helt å gå inn for å være nettopp det jeg fryktet mest – nemlig uvitende. Jeg skulle ikke holde tilbake noe. Det var «all in» – ett hundre prosent dum. Det føltes som et nederlag, men i det minste ville det gjøre det helt legitimt å stille spørsmål. Dagen kom, og omsider rakk jeg opp hånden. I samme øyeblikk begynte ideen om «den dumme» å løse seg opp, og det som dukket opp i kjølvannet av den var en enorm frihetsfølelse! Jeg kjente ikke lenger et like sterkt behov for å eie kunnskap, ei heller behovet for ideen om ikke-kunnskap. Det som gjensto var et åpent rom hvor alt var tilgjengelig. Dette rommet var meg.

Bildet jeg stadig oftere får opp viser meg selv flytende nedover en elv, der jeg titt og ofte forsøker holde fast i trær og steiner langs bredden. Elven er livet selv – trærne og steinene symboler for alle de objekt jeg til tider ønsker klamre meg fast til. Mine definisjoner av meg selv og livet. Tilfredsstillende sanseopplevelser. Personer jeg bryr meg om, eller som bryr seg om meg. «Min» kunnskap. Roller jeg innehar, likeså tanker og meninger. Jeg greier kanskje å holde meg fast en liten stund, men til sist motstår jeg ikke presset fra vannet, som ønsker lede meg videre. Jeg må slippe taket, og opplever umiddelbart at jeg uten anstrengelse flyter videre.

I skrivende stund vet jeg ikke hvor jeg skal bo. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tjene penger i fremtiden, om det blir som musiker eller som noe annet. Jeg vet ikke engang hvem jeg er (ettersom jeg ikke lenger tror på at jeg er mitt navn, min kropp, mine følelser, mitt begjær eller mine tanker). Jeg er ikke i stand til å se hva som dukker opp rundt neste sving, uansett hvor sterkt jeg til tider ønsker å kunne gjøre nettopp det. Jeg observerer jevnlig mine paniske forsøk på å holde fast i hva det måtte være som kan bekrefte hvor og hvem jeg er. Samtidig vet jeg at det å holde fast resulterer nettopp i det – en følelse av å sitte fast.

Hva hvis jeg nå gir slipp på alt, slik så mange kloke mennesker i årtusener har snakket om. Hva kan jeg egentlig gi slipp på? Hva er alt? Inkluderer det meg selv? Umulig. Jeg kan kun gi slipp på noe som er utenfor meg selv. Noe jeg holder fast i. Kan denne jeg som holder fast i noe, også mistes? Hvis ikke – vil behovet for å holde fast bestå?

«In the pursuit of knowledge, every day something new is added. In the practice of the Tao, every day something is dropped. Less and less do you need to force things, until finally you arrive at non-action. When nothing is done, nothing is left undone.
True mastery can be gained by letting things go their own way. It can not be gained by interfering.»

– Lao Tzu –

Tanker om tilgivelse

Hva er å tilgi? Hvorfor tilgivelse, når vi kanskje kjenner mer for å gå i skyttergraven og ikke komme ut før motstanderen har innsett sine feil?

For meg handler tilgivelse om å lege egne sår. Å tilgi kan i beste fall frigjøre oss fra de bindinger som i vårt sinn skaper lidelse. Det å tilgi innebærer et skifte av fokus fra utover til innover. Kanskje er det slik at tilgivelse for meg på et vis handler om forståelse? Om et ønske om å se ting for det de er?

Det å tilgi har vært en av mine aller største utfordringer. Å ikke lenger ha en syndebukk, å ikke lenger kunne rettferdiggjøre min egen smerte ved å peke på det ene eller andre. Alt jeg tidligere hadde sendt utover i form av anklager, meninger om, beskyldninger, frustrasjoner og pekefingre måtte jeg nå ta hånd om selv. For faktisk å bli fri måtte jeg tilgi mine foreldre for alt som jeg på et tidspunkt anklaget de for å være skyld i. Jeg måtte tilgi skolen, noe som var ekstremt vanskelig. Jeg måtte videre tilgi kollegaer og venner. Ja, liketil sinte hunder og billettkontrollører, været og «systemet» – alle dem jeg mente hadde påført meg det ene og det andre. Noen var vanskeligere enn andre. I tillegg til alle disse måtte jeg også tilgi meg selv… Dette medførte at jeg måtte være villig til også å ta en titt på offerrollen min, den i meg som tilsynelatende ikke hadde noe valg. Den hadde sin funksjon på et gitt tidspunkt i mitt liv, men kanskje ikke nå lenger.

Alt dette var fryktelig hardt for stoltheten min. Vanskeligst av alt var det å akseptere at dette var den eneste måten å reparere meg selv på. Ikke gjennom å «få dem til å innse sine feil» eller ved «å holde meg unna det ene og det andre». Tvert i mot – ved å innse at jeg satt med nøkkelen til svaret selv, og at dette var friheten jeg egentlig søkte.

Resultatet av tilgivelsesprosessen var overveldende! Jeg merket at så snart jeg fullt og helt var i stand til å tilgi, så forsvant smerten i samme øyeblikk. Sammen med smerten forsvant også historien om hvorfor jeg led. Det som gjensto var en klar forståelse at alt var som det var. Jeg innså at det ikke nødvendigvis var smerten i seg selv som hadde holdt meg fanget, men snarere min egenskapte historie om årsaken til smerten.

Dette minner meg om en opplevelse jeg hadde på toget for noen år siden, da jeg var på vei til Lillehammer. På motsatt side i kupeen satt et par som begge var blinde. Jeg tok meg gang på gang i å beundre måten de taklet de ulike utfordringene en reise byr på. På et tidspunkt skulle den ene av de lete frem noe i sekken som sto plassert på gulvet. Ettersom det var ganske så trangt og han ikke kunne se, dyttet han gjentatte ganger i setet foran der det satt en ungdom. Jeg merket meg at ungdommen reagerte på den gjentatte knuffingen. Først ved å beklage seg til sidekameraten – deretter høylydt i form av sukk og armene i været. Til sist snudde han seg. Da han oppdaget den faktiske årsaken til hvorfor han hadde blitt dyttet, forsvant all energien som hadde bygget seg opp umiddelbart. Det som gjensto hadde sin helt naturlige forklaring.

Hva befinner seg tidligere enn historien om det ene og det andre som smerter oss? Før vår historie om han og henne, og om alt det de har påført oss?

Lidelsen vi kjenner på i øyeblikket er reell – det er det ingen tvil om. Vår utfordring blir å våge se direkte og nøkternt på denne. Å se hva som befinner seg midt i frustrasjonens sentrum – i oss selv.

«If someone comes along and shoots an arrow into your heart, it’s fruitless to stand there and yell at the person. It would be much better to turn your attention to the fact that there’s an arrow in your heart…».

– Pema Chödron –

Tilstedeværelsen av tanker er tydeligst når de forsvinner

Første gang jeg åpnet Eckhart Tolles bok «Det er nå du lever», bet jeg meg merke i ett spesielt avsnitt. Her beskrev han hvordan det å legge merke til pusten ville kunne forandre våre liv fullstendig. På det tidspunkt jeg leste det syntes jeg det var et uforståelig og ganske så drøyt utsagn. Holder det å legge merke til sin egen pust? Hvordan ville det endre på noe som helst? Hva med handling? Allikevel – ut fra mine kritiske spørsmål kunne jeg ane at disse ordene vekket en nysgjerrighet i meg. Jeg ønsket finne ut om det virkelig kunne stemme. Jeg bestemte meg derfor for å begynne legge merke til pusten min så ofte som mulig. Mens jeg gikk tur, sittende på toget, i en samtale, mens jeg lyttet til musikk eller noen snakke, mens jeg observerte noe, mens jeg spiste..

Det tok en god stund før jeg merket noen som helst endring. Bare det å gjøre pusteøvelsen til en vane tok sin tid..

..men så en dag la jeg plutselig merke til mine egne tanker. I stedet for å være fullt og helt identifisert med de slik jeg tidligere hadde vært, var det akkurat som om jeg nå kunne betrakte de litt på avstand. Det enestående var at det ikke krevde noen som helst anstrengelse. Når det omsider skjedde, skjønte jeg at øvelsen ikke handlet om pusten i seg selv. Dette var bare en teknikk for lettere å direkte kunne erfare noe som er tidligere enn tankene. Hvis du forsøker, vil du straks legge merke til at det er helt umulig å tenke en tanke og samtidig legge merke til at du puster. Det betyr at hver gang du merker deg pusten din, trekkes fokuset tilbake fra aktiviteten i sinnet. Når denne aktiviteten så dukker opp igjen, står den med ett i tydelig kontrast til stillheten som befinner seg før tankestøyen- før innhold. I denne stillheten oppstår valgmulighetene..

Det å observere pusten er den enkleste og nærmest tilgjengelige teknikkene vi kan benytte oss av for å få kontakt med vår væren. Vi trenger ikke dra noe sted. Vår bevissthet, vår tankeløshet er allerede her.

Det er alltid flere lag av løken som kan skrelles. Hver gang observasjonsevnen forbedres, avdekkes enda et lag; mer subtilt enn det forrige. Så glemmer vi oss, og følger en tanke eller følelse utover – bort fra oss selv. Med vennlig overbærenhet minner vi oss atter engang på hvor vi er, og med det returnerer vi – via pusten til oss selv. Nye lag oppdages. Bevegelse utover – bevegelse innover; akkurat som pusten.

«What we call «I» is just a swinging door which moves when we inhale and when we exhale.»

– Suzuki Roshi –

 

Pusteøvelse

Sett deg på en stol med ryggen rak. Begge bena godt plantet på gulvet med hendene hvilende i fanget. Lukk øynene og begynn legge merke til pusten der den passerer neseborene – kald på vei inn og varm på vei ut. Du kan eventuelt legge merke til brystkassen som hever og senker seg. Ved innpust, si inni deg, «hever». Ved utpust, si inni deg, «senker». En tredje variant er å uttale ordet Aum inni deg samtidig som du legger merke til brystkassen som hever seg ved innpust. Ved utpust teller du fra 1 til 10 (med start på 1 igjen etter å ha kommet til 10) mens du legger merke til at brystkassen senker seg. Eventuelt kan du telle fra 1 til…så langt du ønsker.

«Aum (puster inn) – 1 (puster ut), Aum (puster inn) – 2 (puster ut)….»

Når vi teller slik, blir det veldig tydelig når vi mister fokuset. Det er fascinerende plutselig å befinne seg på tallet 9 eller 90, uten å ane hvordan vi kom dit. Da begynner vi på nytt igjen. Gradvis vil det gå raskere å oppdage at vi har glemt pusten. Kanskje vi ikke kommer lenger enn til 12. Tallene er der kun for lettere å gjøre oss oppmerksomme på fenomenet «å bli fortapt i tankene». Det er ikke et mål å komme langt. Målet er å være så bevisst som mulig. Jo mer observante vi er, jo bedre er det. Til sist trenger vi ikke lenger minne oss på pusten – prosessen begynner å gå av seg selv.

Tanker etter en togtur

Jeg husker jeg leste i Suzuki Roshis bok at på vei til seg selv er en nødt til å tro på ingenting. På samme vis er det ingen steder å stå. Det er nettopp slik det oppleves nå. Jeg vet ikke hvor jeg står. Personligheten min forsøker til stadighet å finne et sted å forankre seg, men det er ikke så lett (ei heller tror jeg det er hva jeg – min essens innerst inne vil).

Jeg ønsker virkelig å stole på at ideene jeg fanger opp har en verdi ut over meg selv. At de kan være til nytte mer enn som rent tankespinn. Kanskje ligger utfordringen akkurat nå i opplevelsen av å være i ingenmannsland? Når jeg er rotfestet i min egen væren, savner jeg ingen definisjon eller rolle. Når jeg derimot blir for sterkt identifisert med hodet og egoet, som savner å kunne lene seg på en slik, så er den plutselig ute av syne. Det er et helt nytt landskap å skulle utforske; det å tro på ingenting, å ikke ha en meg å holde frem for meg selv og andre.

En venninne spurte meg forresten nylig om jeg hadde truffet noen siden sist? Jeg innså at jeg ikke har opplevd å være forelsket på lang tid. Er det fordi jeg ikke tillater meg det? Mangler jeg noen antenner, eller ligger det rett og slett ikke for meg? Er dette resultatet av min indre rengjøring; at jeg jorder meg i meg selv på bekostning av å slippe verden inn? Eller handler det kanskje bare om at jeg ikke lenger mister meg selv i verden/ i en annen person/ i ett eller annet like mye som før? Mange spørsmål!!

«All the buddhas of all the ages have been telling you a very simple fact:
Be — don´t try to become. Within these two words, be and becoming,
your whole life is contained. Being is enlightenment, becoming is ignorance.»

– Osho –

Ensomhet eller alenehet?

I påsken 2014 besøkte jeg Varanasi i India. Varanasi er en av Indias helligste byer, og det er her hinduer håper gi slipp på kroppen sin. Dør man her, hvisker guden Shiva deg i øret, du slipper å bli gjenfødt og oppnår moksha – frigjøring.

Etter å ha tilbrakt nesten en uke i samtaler med ulike mennesker, satt jeg en dag på rommet mitt på Rahul Guest House og tittet ned på Ganges. Jeg merket meg en følelse jeg umiddelbart definerte som ensomhet. Instinktivt kjente jeg mitt sedvanlige behov for å handle, for å behandle symptomet. Siden ensomhet var problemet, ville en løsning være å oppsøke mennesker. Av den grunn bestemte jeg meg for å gjøre det motsatte, nemlig å sitte med følelsen en stund i stedet for å rusle opp på takterrassen og komme i snakk med noen.

Jeg vet ikke akkurat når, men etter å ha sittet stille en stund kom jeg til å tenke på de gangene jeg har vært syk. Når jeg ligger på sofaen og er helt slått ut av det ene eller andre (som virkelig ikke er ofte, men det har skjedd). Jeg innså at følelsen jeg nå satt med lignet veldig på følelsen som dukker opp under sykdom. Sykdom virker å bringe meg nærmere meg selv – min kjerne. Umiddelbart ledes fokuset tilbake fra verden, og går nå ikke lenger ut enn til kroppens yttergrenser – kanskje ikke engang så langt. Når en sykdom rammer en, er det kun en selv som opplever dens essens. Det kan være mange mennesker rundt, som alle er tilstede som best de kan. Allikevel; ingen kan fullt og helt dele opplevelsen med deg – du er for deg selv. Disse tankene endret opplevelsen min. Fra å handle om noe jeg først definerte som ensomhet, handlet det nå mer om å være for meg selv – med meg selv.

Jeg tror at ensomhet i stor grad eksisterer som en konsekvens av at andre eksisterer. Ensomhet oppstår grunnet fraværet av det andre. Alt dette som en konsekvens av dualismen – jeg og deg.  Alenehet derimot, tror jeg handler om noe mer grunnleggende i oss; vår essens – vår kjerne. Som utsagnet, «Vi blir født alene, og vi dør alene.»

Hvorfor grubler jeg egentlig på dette? I fare for å miste tråden og meg selv i vrimelen av ord: Jeg tror mange av oss til tider kan kjenne på følelsen av – / en frykt for noe vi raskt definerer som ensomhet, og at vi av og til forveksler aleneheten, som kanskje er nærmere vår natur, med denne følelsen/frykten. Vi fyller fritiden med aktiviteter, stillheten med lyd, rommet med ting, hodet med tanker – det ene med det andre. Ikke at det i seg selv er noe galt med aktiviteter/lyd/ting og tanker. Det jeg tenker på handler mer om vår reaktive respons på frykten for ensomhet, der ting og tang blir botningsmiddelet. Umiddelbart søker vi å stagge frykten/følelsen, og vi tror løsningen eksisterer i form av noe utenfor oss selv. Dette i seg selv kan skape mer utilfredshet, da vi har definert løsningen på problemet som noe utenfor vår rekkevidde. Det står ikke i min makt å løse dette. Jeg trenger derfor det eller deg for å fikse meg. Vi blir trengende.

Er det noen måte vi kan forholde oss til dette på, som kan gjøre at våre øyeblikk av ensomhet kan møtes med større letthet? Jeg vet ikke, men kanskje ligger det noe viktig i refleksjonen.

«You must make a distinction between two words: lonely and alone. In the dictionary they carry the same meaning, but those who have been meditating, they know the distinction. They are not the same, they are as different as possible. Loneliness is an ugly thing; loneliness is a depressive thing — it is a sadness; it is an absence of the other. Loneliness is the absence of the other — you would like the other to be there, but the other is not, and you feel that and you miss them. YOU are not there in loneliness, the absence of the other is there. Alone? — it is totally different. YOU are there, it is your presence; it is a positive phenomenon. You don’t miss the other, you meet yourself.»

– Osho –

Selvaksept og en grønn t-skjorte

Etter frokost ble vi sittende å snakke om dette med aksept for det som er. Aksept for det i oss, hvorfra ethvert konsept vi måtte ha om dette og hint oppstår. At utfordringen vi ofte står ansikt til ansikt med er friksjonen mellom det som er og det som vår personlighet og vårt ego vil skal være. Alt leder mot det samme spørsmålet. Hva er først? Hvor kommer alt fra? Hvor oppstår hva fra? Hvem er vi?

Det er i år 20 år siden jeg begynte mine musikkstudier i Trondheim. Tidlig på høsten var jeg ute på byen for å handle inn klær. Blant annet var jeg spesielt på jakt etter t-skjorter med en påskrift som handlet om musikk. Jeg var i ferd med å bli det jeg ville bli – en musiker, og ønsket noe som kunne bekrefte min nye identitet. På JC fant jeg det jeg lette etter. I en haug på et bord så jeg en grønn t-skjorte. Nederst på venstre side hadde den et gjennomsiktig trykk, og med rett vinkel på lyset kunne en ane ordet «musician». Perfekt! Jeg rasket den med meg og ruslet hjemover. Da jeg var tilbake i kollektivet, tømte jeg handleposene utover senga. Når jeg tittet på t-skjorten jeg hadde kjøpt, la jeg merke til at det sto noe mer enn bare «musician». I lyset fra vinduet kunne jeg nå tydelig se hele trykket som ikke hadde vært synlig i butikken. Det var bilde av en DJ som snurret plater, og under bildet sto det, «For a while I was a musician, and I played music every day.» Umiddelbart kjente jeg en ubehagelig følelse i kroppen. Jeg hadde søkt etter noe som skulle bekrefte min nye identitet. Dette, derimot åpnet opp for et utall av muligheter og var på ingen måte en bekreftelse. Denne teksten stilte mer spørsmål enn den gav svar. Følelsen i magen var udiskutabel. Musiker-meg trengte bekreftelse! Jeg la t-skjorten i skapet, og der ble den liggende ubrukt i mange år…

Opp gjennom årene har jeg skjøvet mye av meg selv til side grunnet min overbevisning om at fokuset ligge på musikk-meg. Tenker jeg på noe annet, åpner jeg opp for noe annet, og da kan jeg miste musikken – miste meg selv. Bedre da å holde fast på definisjonen; holde fast på rollen; holde fast på det kjente – det jeg har.

Og nå står jeg her. I morgen legger jeg ut på min siste planlagte turné på ubestemt tid. Etter det får jeg se. Det eneste jeg nå ønsker er å direkte erfare hvem jeg er. Bort med alle konsept, glansbilder, roller og definisjoner. Jeg ønsker ikke lenger være det ene eller andre – jeg ønsker bare å være akkurat det jeg allerede er – før alle konsept, tanker og ideer. Resultatet vil være som det er, og det vil være et resultat basert på noe som er ekte og uanstrengt. Kanskje finner jeg tilbake til rollen som musikkutøver. Kanskje noe helt annet. Uansett resultat – etter 20 år er jeg omsider i stand til å akseptere det teksten på t-skjorten pekte mot. Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

«Bare i den grad vi igjen og igjen lar oss utslette, kan det som er uutslettelig i oss bli funnet.»

– Ukjent –