Månedlige arkiver: mars 2015

Hva er personlig?

Hvor ofte har jeg ikke hørt følgende replikk i amerikanske filmer, «It´s nothing personal!» Om det handlet om mord, om å bli slått konkurs, å bli frarøvet jobben og kona/ektemannen – alltid dette, «It´s nothing personal!»

Hva er egentlig personlig? Dette er et spørsmål jeg lenge har stilt meg selv. Hvis vi tar utgangspunkt i forståelsen av at vi ikke er kroppen vår (hvem legger i tilfellet merke til kroppen?), hvor befinner egentlig dette personlige seg? Hva i oss er det som av og til kjenner seg truet og må skalke lukene? Hvem sier, «Det er personlig!», og hvorfor?

For meg peker begrepet personlig hovedsaklig på følelsen av å være en adskilt enhet, som i sin tur enten er «dårligere eller bedre enn». Med negativt fortegn kan jeg kjenne på følelsen av at jeg har handlet galt, eventuelt at jeg har noen egenskaper/tanker/følelser som «ingen andre i hele verden har.» Det er bare jeg som har disse svakhetene, og de må holdes skjult. Noe i meg tåler ikke dagens lys. Dette resulterer i følelsen av å være separat fra verden og alle rundt meg. Personlig betyr i dette tilfellet å trekke en grense. Nei, det er personlig. 

Nå tror jeg ikke det er slik at jeg på død og liv må dele absolutt alt som til enhver tid foregår. Sitter jeg med noe jeg strever med, kan det å ikke dele kanskje være et bedre valg i gitte situasjoner. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å ta en nærmere titt på årsaken til at jeg ikke ønsker å dele. Jeg oppdager stadig vekk at så fort jeg gjør det, dukker det gjerne opp en definisjon/rolle som uttaler seg på vegne av meg. Når den blir identifisert, opphører gjerne momentet/energien/»den fryktelige historien» å eksistere i samme slengen. Det går fra å være det ene og det andre til bare å være. Det som gjenstår er spontant, kreativt og fritt for bindinger. Kanskje ender jeg med å dele noe, eller kanskje ikke. Uansett valg er det omgitt av frihet og letthet, og best av alt – det er ikke lenger personlig.

I motsatt tilfelle, der jeg kjenner meg «bedre enn», ser det gjerne slik ut: Hvis noen ikke tar meg «seriøst», kan jeg kjenne på en frustrasjon. Hevder jeg for eksempel å være i besittelse av spesifikke kunnskaper, kan jeg fort bli fornærmet når disse ikke blir verdsatt. Stoltheten svulmer opp – dette er noe egoet mitt elsker, og det reagerer sterkt hvis omverden ikke anerkjenner det jeg vet. Dette VET jeg!! Jeg har faktisk studert dette. Er du klar over ..?. osv. Jeg tar det personlig! Hvem er det som vet? Hva nøyaktig er det denne jeg vet? Har jeg en følelse av at det er min kunnskap? Hvem har studert? Hvem spør om verden er klar over det ene og det andre??

Hvis vi er observante i det øyeblikket tanken/følelsen/definisjonen personlig dukker opp, vil vi kanskje kunne oppdage sinnsstemmningen som gjerne følger med på kjøpet. Kanskje er det en følelse av å være avsondret fra, en følelse av isolasjon? Uansett hvilken merkelapp vi setter på den – den definerer gjerne situasjonen vi står i som begrensende, ikke frigjørende. Antall løsninger er få, ikke mange. Det er enten eller, ikke både og.

Ved å merke oss disse følelsene/tankene, kan de lede vår oppmerksomhet mot et mønster i oss. Et mønster som i øyeblikket utgir seg for å være den vi er. Så fort det blir lagt merke til, befinner vi oss automatisk på det sted hvor fra mønsteret blir observert. Dette stedet vil befinne seg før mønsteret. Det er alltid her, uavhengig av vår bevissthet om det. Vi er tilbake til ren væren, og alt som oppstår, oppstår i kjølvannet av denne. Det vi er er tidligere enn tanker, ord og gjerninger; tidligere enn følelsen/begrepet/ideen personlig. Sett fra den rene eksistensens ståsted – hva er personlig? Hva er nærmere? Hva observerer personlig? Har denne observatøren en grense eller en definisjon?

Å gi og motta gaver

For en stund siden leste jeg en bok av Don Miguel Ruiz. Boken handlet om kjærlighet, og tok spesielt for seg kjærlighet i parforhold. I et kapittel sammenlignet han kjærligheten mellom oss mennesker med den vi kan føle for et dyr. Vi er for eksempel i stand til å gi ubetinget kjærlighet til en katt. Om den kommer å legger seg i fanget vårt eller ikke spiller ingen rolle. Kommer den er det fint. Kommer den ikke, er det fint. Når det handler om mennesker, blir det med ett mer komplisert. Hvorfor? Hvorfor er det slik at vi uten problem kan vise ubetinget kjærlighet til et dyr, men ikke i våre mennesklige relasjoner?

Hva er å gi? Er det slik at vi alltid gir når vi gir, eller kan det være at vi noen ganger gir med et iboende ønske om å motta? Kanskje vi egentlig vil ha, og for å få gir vi? Hvem i oss er det i tilfellet som er trengende? For å behøve, for å trenge, fordrer ikke det en opplevd mangel av noe? Hvis så er, er det dette vi uttrykker. Vi uttrykker en opplevelse av mangel, og dette uttrykkes gjennom å «gi kjærlighet».

Jeg tror at mange misforståelser oppstår som en følge av dette. Vi mener oppriktig å vise medfølelse, men uten at vi er klar over det ligger det kanskje egoistiske motiv bak. Vi erklærer vår kjærlighet til et menneske, men ved nærmere ettersyn finner vi snart at det foreligger en kontrakt med liten skrift som kanskje krever kjærligheten returnert..(og gjerne med visse endringer i avsenders personlighet). Dette ligner mer på en transaksjon enn på ren kjærlighet.

Hvis jeg gir et kompliment til noen; hvor kommer komplimentet fra? Kan jeg virkelig hevde at det kommer fra meg, og nå gir jeg det til deg? Har jeg noe som du ikke har, og når det er gitt så er jeg litt mindre, mens du nå har blitt litt mer? Hvor er den som gir? Hvor er den som mottar? Hva gis? 

Kjærligheten er ikke noe vi eier, noe vi besitter. Det er kun egoet som opplever det slik.  Vi har den som tilsynelatende gir, det som tilsynelatende gis og den som tilsynelatende mottar. Men før disse finnes den som observerer disse tre. Hvilken handing finner sted der? Hvilke behov har denne?

«Freedom and love go together. Love is not a reaction. If I love you because you love me, that is mere trade, a thing to be bought in the market; it is not love. To love is not to ask anything in return, not even to feel that you are giving something- and it is only such love that can know freedom.»

– Jiddu Krishnamurti –

Vi lever i en skyggeverden del II

En formiddag jeg var ute og gikk, la jeg merke til skyggen min, og det fikk meg til å tenke. Den første tanken som dukket opp var nettopp den at det var skyggen min. Deretter kunne jeg korrigere meg selv og si at det var konturen av kroppen min. Hvordan oppstod denne? Dagen før var det regn. Da ville det ikke ha vært noen skygge. Altså må sola være der. Den er tidligere. Når kroppen min ikke står mellom sola og punktet den belyser, er det åpent og rent, uten noen konturer. Når kroppen min dukker opp mellom sola og bakken, oppstår form.

Vår bevissthet er tidligere enn noe annet. Kroppen, tanker, følelser, verden – alt dette blir observert. Hvem er det som ser gjennom øynene? De gangene vi kun observerer, uten noen form for tilknytning eller aversjon, fremstår verden som åpen, uten begrensninger. På et vis kan den sies å være formløs, i det at det ikke er noe som stikker seg ut. Lite eller ingen friksjon, ikke noe rett eller galt og så videre. Vi simpelthen beveger oss rundt som et par øyeepler uten noe opplevd behov for å definere, skille mellom, dele opp eller lignende.

Så dukker vår personlighet opp mellom det som observerer og det observerte. Med ett filtreres den i utgangspunktet nøkterne bevisstheten gjennom vår personlighet, med det resultat at preferanser og dualisme (rett/galt, godt/vondt, overlegen/underlegen + +) dukker opp. I det øyeblikk blir verden tydelig. Vi er ikke lenger kun nøytral observasjon. Nå er vi plutselig en kropp som enten er for lang eller for kort. Vi kan for lite, eller vi vet alt. Vanskelige personer og utfordrende situasjoner melder seg, og fra å være konturløs og altomfattende går verden over til å bli svært så virkelig. Er det verden slik den faktisk er som blir observert, eller kan det være at vi forholder oss til skyggen av vår person/personlighet med dens historie, meninger, synspunkt og holdninger som projiseres utover?

Hvem er så vi? Er vi vår person, drassende rundt med en historie, et navn, en kropp og med et utall meninger? Alle disse blir jo observert av noe. Vår person endrer seg til stadighet. Ene dagen er alt fint. Den neste dagen er det grått og tungt. Hvem legger så merke til dette? For å registrere en bevegelse, må ikke da noe stå stille? Hvem er det? Det observeres selv i søvne. Verden slik vi kjenner den forsvinner, men observasjonen er der. Hvor langt tilbake kan vi gå? Hva er der før skyggen?

«The world is nothing but the picture of your own ‘I’ consciousness.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –