Månedlige arkiver: juli 2015

Spørsmål på veien til oss selv

I dag tenkte jeg skrive litt om noen av de hyppigst tilbakevendende tankene og spørsmålene som har fulgt meg gjennom de siste års endringer, både mine egne og andres. Noen spørsmål har vært høyst personlige og knyttet til tid og sted, mens andre viser seg å være mer universelle. Deriblandt frykten for å bli følelsesløs og kald, frykten for å blindt skulle tro på noe, frykten for å miste seg selv og så videre.

Frykten for å bli følelsesløs. I tiden før min egen prosess tok til, var min største frykt at selvransakelsen skulle lede til følelsesløshet. Jeg tror faktisk det er ordrett hva jeg skrev i en dagbok et halvt års tid i forveien, «Jeg vil jo ikke bli helt nøytral». Jeg hadde blitt så vant til opp eller ned, hit eller dit, og etter mange år hadde jeg definert det som et velfungerende og balansert følelsesliv. Etter å ha tittet nøye på dette hos meg selv, har jeg i etterkant møtt en lang rekke mennesker som langt på vei opplever sitt emosjonelle liv på lignende vis. Dette inkluderer også frykten for at en endring vil føre til nøytralitet, hvis da en endring overhodet er mulig..

Så lenge vi oppfatter livet og oss selv gjennom dualismens enten/eller – rett eller galt, godt eller vondt og så videre, vil vårt følelsesregister være begrenset til dette enten/eller. Selv i mine lykkeligste øyeblikk var jeg alltid bevisst lykkens forgjengelighet. Uansett hvor fint det var, visste jeg innerst inne at følelsen var tidsbegrenset. Det jeg definerte som å «virkelig å kjenne på følelsene», handlet kanskje egentlig om opplevelsen av å hele tiden være på vei fra det ene følelsesmessige ytterpunktet til det andre.

Er økt selvbevissthet bare hjernevasking og blind tro? Før vi kan si noe om dette, må vi først bli enige om definisjonen av hjernevasking og definisjonen av blind tro. Vi kan jo snu det hele på hodet. Sett at vi i dette øyeblikk hadde blitt fratatt alt vi har blitt fortalt, alt vi har pugget og resonert oss frem til basert på annenhånds opplysninger – hva ville vi stått igjen med? Hvor mye av det vi hevder å vite vil vi nå kunne bekrefte? Vet vi, eller har vi blitt fortalt?

Hvis vi skal stille kritiske spørsmål, må disse omfatte alle aspekt av våre liv. Målet med enhver granskning er nettopp å legge bort det som ikke kan verifiseres. Å nøkternt studere nettopp det vi tror på for om mulig å kunne komme frem til en visshet som er hinsides tro. En vurdering uten preferanser utover å direkte erfare den dypeste sannheten. La oss gjøre dette og se hva som gjenstår. Kanskje en hjernevask hadde vært sunt? En ordentlig rundvask i alle kriker og kroker av sinnet vårt, slik at vi fikk ryddet i alt som gjennom mange år har blitt lagret der?

«Jeg ønsker ikke miste meg selv.» Dette er en annen tanke som viser seg ofte og dukke opp i prosessen med å studere oss selv. Å stille spørsmål ved hvem vi innerst inne er vil unektelig endre vår opplevelse av oss selv, med den konsekvens at verden slik vi har kjent den også vil endre seg. Betyr dette at vi har mistet oss selv? Kanskje det snarere er slik at vi har funnet oss selv? At vi i stedet for å oppleve oss selv og verden gjennom en rekke filtere, nå vil kunne se tydelig, uten å farge det vi betrakter med vår tanke, tro, idé, mening, kondisjonering og så videre.

Har vi investert tungt i vår idé om oss selv, i vårt selvbilde, så vil vi naturligvis kjenne på en motstand når disse endrer form. Men er dette oss? Er det meg, min essens, min væren, den jeg innerst inne er som forsvinner, eller refererer jeg til den jeg trodde jeg var?

«Det blir veldig intellektuelt.» Dette er et interessant punkt. Lik spørsmålet om blind tro og hjernevasking, kan vi også her spørre oss følgende spørsmål: er det egentlig noe som helst av det vi opplever som foregår uavhengig av hodet? Når vi dømmer, mener, tror, antar, hevder – snakker vi om det som faktisk foregår, eller refererer vi kun til historien som avspilles i hodet? I så fall – er ikke dette vel så mye å leve livet gjennom hodet som det å etterspørre hva som faktisk skjer der?

Min største utfordring var nettopp at jeg hadde så mye i hodet som jeg hevdet var sant. Disse antatte sannhetene forstyrret kontinuerlig min relasjon til mennesker, situasjoner, verden, været..det meste. Etterhvert innså jeg at forstyrrelsen skyldtes all den ubevisste aktiviteten i hodet. Hva da om vi for et øyeblikk tar en titt på det som foregår også her, før vi plasserer problemene og utfordringene utenfor oss selv? Dette betyr ikke at det ikke er faktiske situasjoner å forholde oss til i verden. Forskjellen kan imidlertid være at vi vil være bedre rustet til å takle disse situasjonene mer effektivt, uten at vårt ego kommer inn med enten/eller-mentaliteten.

Hva om vi forsøker å bruke sinnet til å studere sinnet? Det blir som den eldgamle analogien om tornen i foten. For å fjerne tornen bruker vi en annen torn. Når jobben er gjort, kan vi kaste begge. Hvis problemene våre skyldes produktene av den ubevisste aktiviteten i sinnet vårt, kan vi bruke sinnet vårt til å avdekke nettopp disse. Når vi får en bedre forståelse av vårt eget sinn gjennom direkte erfaring, vil den ubevisste aktiviteten stilne. Da kan vi til sist la sinnet returnere til sin opprinnelige oppgave, nemlig å ta hånd om alle de praktiske oppgaver som til enhver tid må løses.

«Jeg har gått rundt med dette så lenge. Det vil ta for lang tid å endre på det nå.» Vil det? Vet vi dette? Hvor lang tid trenger vi for å ta inn en ny lukt, en ny smak, en ny lyd? En av mine mest fastlåste relasjoner endret seg i løpet av den tiden det tok å gjenfortelle en drøm jeg hadde hatt. Et 16 år gammelt mønster oppløst der og da. Ikke gjennom 16 års arbeide for å rydde bort 16 års bagasje. Ett sekund var alt som trengtes.

Det som tar tid er veien fra vi oppdager en utfordring frem til vi bestemmer oss for å endre kurs. I denne perioden er vi prisgitt informasjonen vi allerede har i hodet, informasjonen som har brakt oss nettopp hit til hvor vi befinner oss nå. Vi vet ingenting om senere, annet enn vår konstruerte idé basert på det som har skjedd frem til nå. Som Einstein så fint sa det, «We can’t solve problems by using the same kind of thinking we used when we created them.» 

Friksjon kan bare oppstå i møtet mellom to separate objekt. Dette kan eksempelvis være min mening om meg selv og verden i møtet med det som faktisk er. Kan vi våge å se nøye på områdene der friksjonen oppleves, med en villighet til for en stund å gi slipp på konseptet meg? Det kan være alt som skal til for at vi returnerer til oss selv og til det vi allerede er.

«Give up defining yourself – to yourself or to others. You won’t die. You will come to life.»

– Eckhart Tolle –

Å møte frykten

For noen uker siden var jeg tilbake på badestranden hvor jeg som liten tilbrakte hver eneste sommer. Jeg husker vannet som iskaldt, men det gjorde ingenting. Vi badet helt til leppene var blå uansett. Sommer var sommer.

Jeg satte sykkelen fra meg og gikk så rett ned til vannkanten og dyppet foten i vannet. Etter å ha hatt den hittil kaldeste sommeren på over 100 år, var temperaturen i vannet tilsvarende. Jeg bestemte meg for å finne frem håndkleet og legge meg ned på berget i stedet. Det var ikke uten motstand, ettersom jeg egentlig var veldig motivert for å svømme litt. Tidligere brukte jeg å øve toleransen min nettopp her. Når vannet var kaldt, sa jeg bare til meg selv at det kun er en følelse. Så ruslet jeg uti mens jeg la merke til hvordan kroppen reagerte samt hvilke tanker som dukket opp. Nå, 20 år eldre, var det for første gang for kaldt.

Etter en halvtime dukket det opp en bekjent av meg i følge med to yngre jenter. De spurte om jeg hadde vært uti, og jeg måtte si som sant var at jeg syntes det var litt vel kaldt. De ruslet så ned og fant seg en plass på berget litt lenger borte. Etter en kort stund var de to jentene på vei mot vannet. Jeg tok meg i å følge nøye med. Ville de tåle at vannet var kaldt, eller ville også de snu og heller velge sola? De nølte litt, men så gikk de uti. Etter å ha vasset noen meter la de på svøm.

Når de omsider kom tilbake på land kjente jeg at jeg var helt nødt til å forsøke igjen. Jeg mente i utgangspunktet at det var for kaldt, men nå hadde jeg selv observert at noen hadde vært uti og overlevd. Dermed holdt ikke argumentet «for kaldt» lenger. Jeg tok sats og ruslet ut i vannet.

Det stakk solid i beina, men jeg gjorde som vanlig og fortalte meg selv at det kun er en følelse. Jeg forestilte meg at det jeg kjente egentlig var følelsen av varme. Alt mens jeg observerte hva som foregikk. Til sist hadde jeg kommet langt nok ut til at jeg kunne legge på svøm, og det uten et eneste rop. Ikke døde jeg, ikke var det for kaldt…det var som det var.

Når jeg kom tilbake på land slo det meg at det jeg nettopp hadde opplevd hadde en helt klar parallel i hvordan jeg opplever det å konfronterer min egen frykt. Jeg nærmer meg noe ut fra et ønske om å gå nettopp dit. Jeg vil svømme. Jeg vil endre min relasjon til musikken. Jeg ønsker reise til fremmede steder. Jeg ønsker utnytte hele mitt potensiale. Jeg ønsker å bruke mine selvopplevde erfaringer til beste for verden rundt meg. Hva det enn måtte være. Når jeg så nærmer meg grensen for det kjente, det stedet hvor det ukjente begynner, dukker følelsen av at det blir for skummelt opp. Jeg forklarer umiddelbart denne følelsen med at dette er utenfor min rekkevidde, at det ikke ligger for meg, og i ytterste konsekvens kan jeg oppleve en følelse av at jeg vil dø hvis jeg forsøker. Problemet er at dragningen fremdeles ligger der.

Ved å kunne observere at de to jentene klarte seg helt fint, innså jeg at det som holdt meg tilbake var min egen idé, min egen definisjon både av vannet og meg selv. Jeg ønsket det egentlig, men mente at det ikke gikk. Nå fikk jeg bevist at det var mulig til tross for at jeg mente det motsatte. Overlevde de så overlever vel jeg. Det var nok til at jeg nå direkte kunne konfrontere min egen idé med det som faktisk var.

Hver gang jeg nærmer meg noe jeg misliker eller frykter, ligger muligheten der. Muligheten til å direkte erfare om det jeg frykter faktisk finnes, eller om det kun er en tanke i mitt eget hode. Hver gang jeg gjør dette, faller et lite hinder bort, og jeg får tilgang til mer av meg selv. I tillegg gjør de hyppige møtene med frykten at den ikke lenger får et like sterkt grep rundt meg. Jeg tror rett og slett ikke like sterkt på tankene som dukker opp i møtet med det som er ukjent, det jeg er redd for. Til tross for at jeg ikke vet hva utfallet vil bli, så har jeg en tillit til at jeg klarer meg, til at det går bra. Det blir kanskje ikke som jeg hadde tenkt meg, men etterhvert innser jeg at det jeg «vet» er begrenset. Det jeg ikke vet er ubegrenset. Hvor vil jeg så gå?

Jeg tror ikke fryktløs betyr å være uten frykt. Jeg tror snarere det betyr at en legger merke til sin egen frykt, for så å møte den så direkte som mulig. Jeg tør ikke å hoppe – nå hopper jeg. Vannet er for kaldt – så går jeg uti. Jeg er redd for å bli avvist – så sier jeg hei. Jeg er redd jeg ikke vil lykkes – nå forsøker jeg. Her slutter stien – nå tar jeg et skritt til.

«Remembering that I’ll be dead soon is the most important tool I’ve ever encountered to help me make the big choices in life. Because almost everything – all external expectations, all pride, all fear of embarrassment or failure – these things just fall away in the face of death, leaving only what is truly important.»

– Steve Jobs –