Månedlige arkiver: august 2015

864 ganger tusen takk

I går kom sommeren. Med strålende fint vær bestemte jeg meg for å gå en lang tur i marka. Sekken ble pakket med niste, fotokamera samt plastposer, skulle jeg snuble over noen multer på veien.

Det endte opp med at jeg plukket 1728 gram. Av en eller annen grunn begynte jeg si tusen takk til hvert eneste bær jeg plukket. Først sa jeg bare takk til bæret fordi det sto der slik at jeg kunne plukke det. Etterhvert begynte jeg inkludere alt og alle jeg ønsket å takke. For hvert bær – et tusen takk.

Takk til naturen som gir uten å be om noe tilbake. Takk til elgkua og elgkalvene som krysset myra rett nedenfor slik at jeg kunne observere dem på nært hold. Takk for at jeg kan drikke vannet rett fra elva. Takk til fjellskoene som holder meg tørr på bena selv etter fem timers myrvandring. Takk til familien som støtter meg. Takk til alle gode venner og kolleger som alltid er der. Takk til alle mine lærere som kontinuerlig minner meg på hvem jeg innerst inne er. Takk til alle utfordringer og vanskeligheter som hjelper meg huske på hvem jeg ikke er. Takk til bregnene, til den kjølige skogsbunnen, til de bare fjellknausene, til dvergbjørka og til hønsehauken. Takk til Norgeskart-appen som tegner av min snirklete rute på et kart. Takk til epledyrkerne i Chile. Takk til fjellene, til vinden, til isbreen i det fjerne og til fjorden langt der nede. Takk til intuisjonen. Takk til stillheten. Takk til det kreative, til det mystiske og til det uforutsigelige..

..864 ganger tusen takk.

Å være tro mot oss selv

De siste dagene har jeg kjent på en utilfredshet. Mens den ubevisste delen av meg som vanlig forbereder seg på dommedag, vet den bevisste delen av meg at dette betyr nye oppdagelser i gjære.

I morges etter frokost kom jeg plutselig på en dokumentar jeg har lett etter i lang tid. Den handler om en svensk jente som velger et liv som nonne. Har ikke lyktes med å finne den tidligere, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om den kunne skaffes på dvd. Når jeg nå søkte den opp, viste det seg at hele dokumentaren lå på nettet. Perfekt. Etter å ha lagret adressen, ble jeg sittende en stund å reflektere over situasjonen min.

Jeg tror vi alle har egenskaper/sider ved oss selv som vi til tider strever med å akseptere. Sider som tilsynelatende plasserer oss litt til siden for det «normale». Sider som gjør at vi til tider strever med å finne vår plass i en verden der normen virker å være sånn eller slik. Jeg har alltid hatt en snikende følelse av at løsningen består i å rette opp disse feilene og manglene. Hadde jeg bare lært/klart/forstått/blitt interessert så hadde alt blitt bra.

Etter å ha sett dokumentaren, slo det meg nok en gang: Det er et uendelig antall måter å leve livet på. Hva om jeg, i stedet for å forsøke passe inn i en modell som kanskje viser seg bare å eksistere i mitt eget hode, heller tar fullt ansvar for å leve slik jeg faktisk er, inkludert mine mangler og defekter? At jeg i stedet for å forsøke presse meg inn i en spesifikk form, heller tillater det som er å være der. Hva da hvis jeg så velger ut fra det?

Ikke at jeg ikke har innsett dette tidligere, men det blir som å skrelle en løk. Hver gang et lag forsvinner, dukker et nytt lag opp. Til tider kan det synes som en endeløs prosess, men for hvert lag kommer vi nærmere kjernen av oss selv. Bort med det falske, og det ekte gjenstår. Til all god slutt er det som det er. Å tilnærme seg selv slik innebærer ikke en idé om rett eller feil. Det er kun snakk om å leve vårt liv så tett opptil det vi innerst inne er.

Hvor er det motstanden kommer opp? Igjen er det frykten for det ukjente. Jeg har ikke et svar på hvordan livet mitt kommer til å utfolde seg. Behovet for å vite på forhånd er det første som jeg kan gi slipp på. Jeg har ingen å svare for. Det som er det er. Det er alltid noe i meg som stritter når vanen/frykten/mønstre trer i kraft og handler på mine vegne. Når jeg så avslører disse og deres forsøk på det ene eller andre, står dette noe i meg tilbake. Det er her jeg til alle tider er.

«Faced with a freedom that is absolute, a freedom that leaves no room for separation from the whole, most people will compulsively contract back into a condition of struggle where they can maintain a familiar sense of self. This means that when actually given the chance, most people will choose to struggle and remain separate, rather than to face the austerity of a freedom that shatters any sense of separateness. It is only when you desire to be free more than you desire the security of a familiar sense of self that you spontaneously move into a freedom that is final and beyond struggle.»

– Adyashanti –

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del II

Jeg har tidligere reflektert over utsagnet til den indiske læreren H.W.L Poonja, «To discover truth, you will have to disappear». I dag, mens jeg ruslet i skogen, fant jeg meg selv nok en gang gående å grunne over de samme ordene.

Det hele begynte med at jeg for for noen dager siden mottok en mail fra en god venn av meg. Mailen omhandlet refleksjoner rundt dette med tilgivelse, basert på et innlegg jeg skrev for noen måneder siden (Tanker om tilgivelse).

Viktigheten av å tilgi oss selv er noe de fleste av oss kan erkjenne. Utfordringen dukker opp i det øyeblikk vi skal tilgi verden og de mennesker vi synes er vanskelige. Hvorfor er det slik?

«Jeg kjenner jeg blir så sint/trist/frustrert i møtet med han/henne/det.» Følelsen av jeg er her, følelsen av sinne/tristhet/frustrasjon er her. Disse følelsene dukker tilsynelatende opp i selskap med han/henne/det som er der.

Når vi føler oss behandlet sånn eller slik av den eller det, hvor stor troverdighet har historien vi forteller oss selv og verden? Hva hvis jeg en dag kjenner en sterk følelse av mindreverd? I neste øyeblikk møter jeg en smilende person. Umiddelbart blir jeg provosert og sint. Han ler av meg. Hvor sitter egentlig smerten? Er det i smilet? Videre kan vi spørre oss selv: er den som blir sint essensen av meg – den jeg innerst inne er?

Jo lenger vi lever med ideen om at det er verden, de og det som er problemet, jo lenger vil vi sitte fast. Hva hvis vi kunne ha funnet ut hvem det er som føler alt dette? Sinnet, frustrasjonen. Hvem er det som blir provosert, hvem blir utnyttet? Alt som trengs er at vi vender oss helt og holdent bort fra ideen om «de andre», og i stedet studerer oss selv nøye. Dette for å finne kilden til forstyrrelsene vi opplever, punktet der jeg kommer i kontakt med verden. Det trengs bare et øyeblikk, og «verden» vil aldri være den samme igjen.

Å ta ansvar for sitt eget betyr ikke at vi skal finne oss i hva som helst. Hvis noen faktisk behandler oss dårlig, gjør vi det vi skal gjøre. Forskjellen er at vi ikke lenger trenger bruke masse energi på historien, på å dømme, på å ta parti. I stedet har vi nå tre valg. Vi kan forlate situasjonen, vi kan forandrer den, eller hvis ingen av disse er mulige – aksepterer det som i øyeblikket finner sted med en visshet om at det er sånn det er akkurat nå. Hjulet på bilen er flatt. Jeg bytter dekk. Alt foregår, men istedet for å forholde oss til det den ubevisste delen av oss hevder/mener/tror skjer, forholder vi oss i stedet bevisst til det som faktisk skjer. Personen smiler til meg. Jeg kjenner på en irritasjon. Jeg legger merke til en tanke som hevder at denne personen ler av meg. Jeg blir sint fordi jeg føler meg liten. Jeg kan nå også legge merke til at jeg, for å kompensere for denne følelsen, fremstår som jublende glad, og at det er derfor personen smiler tilbake til meg. 

Jeg tror dette er det som utsagnet peker mot. For at sannheten skal oppdages, må jeg slippe taket i alle ideer, tanker og konsept om meg selv, hvorfra alle ideer, tanker og konsept om andre oppstår. Den jeg tror jeg er må forsvinne. Så fort jeg legger merke til følelsen av det ene eller andre, vil jeg slutte å klage på alle mennesker som trigger nettopp disse følelsene. Jeg vil innse at ideen om «de andre» kun er et resultat av min egen følelse. Som sikkerhetskontrollen på flyplassen. Som mannen som sniker i køen.

«As long as you perceive that anyone is holding you back, you have not taken full responsibility for your own liberation. Liberation means that you stand free of making demands on others and on life to make you happy. When you discover yourself to be nothing but freedom, you stop setting up conditions and requirements that need to be satisfied in order for you to be happy. It is in the absolute surrender of all conditions and requirements that liberation is discovered to be who and what you are.»

– Adyashanti –

«Argumenter for dine begrensninger, og de er dine»

I går var jeg ute å gikk tur i åsene som omgir Valnesfjord på jakt etter fin utsikt, frisk luft og forhåpentligvis noen fine bilder. Mens jeg krysset en myr tenkte jeg på hvordan det var med digitale bilder kontra film. At det i dag er en større risiko for å miste det som dokumenteres, dette som et resultat av at bildene i større og større grad lagres på harddisker, ikke som fysiske negativer. Ble så gående å grunne litt på dette behovet for å bevare for ettertiden.

På kvelden ble det snakk om en bok som hadde blitt presentert på radioen. Den handlet om noen mennesker som landet på en planet ute i verdensrommet. Der bodde det noen vesener som malte enestående flotte malerier. Så snart de var ferdige, ble maleriene ødelagt. For menneskene fra jorden var dette umulig å forstå. Hvordan kunne de ødelegge noe som var så vakkert og uerstattelig?

I Tibet lager de mandalaer av sand for å demonstrere nettopp tingenes forgjengelighet. Disse tar dager, kanskje uker å ferdigstille. Når arbeidet så er ferdig, holdes det en seremoni, hvorpå mandalaen viskes ut og sanden tømmes ut i elven. Slik returnerer den tilbake til naturens kretsløp. 

Hva er det i oss som ønsker bevare, ønsker å holde fast? Det snakkes ofte om balansen mellom det å eie ting og at tingene eier oss. Hva hvis huset mitt brant ned til grunne? Hva hadde jeg egentlig savnet? Jeg kan lett ha tanker i hodet på forhånd om hvilke ting jeg mener er umistelige. Men sett at jeg dro på ferie, for så å komme hjem til ingenting. Hadde det da vært et problem? Jeg hadde selvsagt måttet ta hånd om det som måtte tas hånd om – tak over hodet, klær, mat, redskap som trengs i husholdningen og så videre. Spørsmålet er om det nå hadde vært en følelse av et permanent tomrom i huset mitt, en mørk flekk på den nye veggen som for alltid ville minne meg på bildet som burde ha hengt der? Hva om resultatet av brannen istedet hadde vært en frigjøring av rom til hva det måtte være som kunne dukke opp?

Når vi våger slippe det i oss vi så sterkt opplever vi må holde fast på, alle våre fastlåste ideer om hvordan vi er, hvordan ting er, hvordan det hele  være – hva skjer? Vil vi kjenne et tomrom, et savn etter noe, eller vil vi kanskje kunne kjenne på en gryende følelse av frihet? Vil vi fortsette å argumentere for en fortsatt bundethet til konsept, tanker, ideer og forestillinger som alle begrenser og reduserer, eller ønsker vi å bli fri?

«If you argue for your limitations, they are yours.»

– Richard Bach –