Hva er det å si?

Kom til å tenke på det i dag, etter at jeg chattet med en venninne. Hun hadde masse å fortelle, og etterpå beklaget hun at hun snakket så masse om seg selv. Det slo meg at hva annet kan vi egentlig snakke om? Er det ikke slik at når vi oppriktig adresserer oss selv som den vi innerst inne er, så adresserer vi egentlig alle? Og når vi snakker om andre – snakker vi egentlig bare om oss selv?

Hun fortalte at hun ville bli yoga-lærer. Det minnet meg på spørsmålet som dukker opp hver gang jeg ønsker formidle alt jeg kontinuerlig oppdager om meg selv. Hva har jeg å fortelle noen andre? Alt vi snakker om innebefatter vi som snakker om det. Dualisme. Så lenge vi er separat fra det er det ikke sann visdom, sann viten. I skrivende stund lurer jeg på om sann viten er umulig å ordlegge. Det blir som å se sitt eget fjes. Fjeset er. Det er alt. Det er umulig å se sitt eget fjes. Eneste muligheten er å se i ett speil. Det vi da ser er et bilde av fjeset vårt, men det er ikke fjeset vårt. Samme med ord – vi kan si så mye vi vil om noe, men det forblir fremdeles bare ordene om noe, og ikke det noe ordene forsøker peke på. Så lenge vi er bevisst dette, kan vi snakke så masse vi vil. Spørsmålet er om det forblir så mye å snakke om….

Kanskje en av utfordringene ligger i en forkjærlighet for å beskrive? Jeg er! Kjærlighet er! Problem oppstår i det øyeblikk definisjonen oppstår, og noe blir lagt til etter er. Krishnamurti uttalte følgende :

 ”Beskrivelsen er ikke det beskrevne. Jeg kan beskrive et fjell, men beskrivelsen er ikke fjellet.  Hvis du blir opphengt i beskrivelsen, som de fleste av oss blir, så vil du aldri oppdage fjellet.”

Uansett hva som sies, så er det en begrensning; en reduksjon av det.