Å ikke snakke usant

Til tross for de mange referanser til østlig filosofi, er jeg ikke en buddhist. Jeg ønsket virkelig – VIRKELIG å bli en buddhist, men på det tidspunkt jeg studerte var jeg ikke i stand til noe annet enn å skrelle bort definisjonene jeg hadde klamret meg til i mange år. Det eneste jeg ønsket var å komme til kjernen av meg selv; til det som fantes før enhver definisjon. Jeg studerte derfor med det for øye å ikke bli noe som helst annet enn det som opprinnelig var. Av samme grunn begynte jeg gradvis å forholde meg til verden på samme vis. Hva eksisterte før? Buddha var ingen buddhist. Atomet fantes selv før vi oppdaget det. Jeg var før navnet mitt. Eksistensen var tidligere – begrepene og definisjonene kom etter. Jeg ønsket å orientere meg mot det som var først; det stedet hvorfra alt oppstår – det stedet som kan vise seg kanskje å være felles for oss alle.
Jeg tenkte det var greit å åpne slik ettersom dagens refleksjon har utspring i mine buddhiststudier.

Ikke lenge etter at jeg hadde startet studiene av Hinayana-veien på buddhistsenteret, lærte vi om de fire edle sannheter samt den åttedelte veien. De først nevnte beskriver den mulige årsaken til at vi opplever utilfredshet i hverdagen. Den åttedelte veien er et sett leveregler som alle tar sikte på å løse opp utilfredsheten.
Ett av leddene tar for seg rett tale. En skal ikke snakke usant. Av en eller annen grunn ble dette sittende hos meg. Kanskje var det dét at formuleringen var litt annerledes enn jeg var vant til fra barndommen. Du skal ikke lyve. Jeg vet ikke. Allikevel – det satte meg på sporet av noe nytt. For det første innså jeg at det handlet om meg. Det er meg selv som blir skadelidende om jeg lyver – ikke verden. Hvis jeg presenterer meg som noe jeg ikke er, vil jeg bli møtt med en løgn, siden responsen er rettet mot en løgn. Føler jeg meg trist, men sier at alt er fint, så vil den triste neppe få særlig mye støtte.

Det neste som dukket opp var noe enda mer konkret.  Jeg kunne plutselig se meg selv svare på sms´er der jeg ble invitert på det ene og det andre. Grunnet en frykt for aldri noensinne å få tilbudet igjen, fant jeg det svært utfordrende å svare nei. Min løsning på det kunne ofte bli å svare med at jeg allerede hadde planer; at jeg var opptatt; at batteriet hadde vært tomt. Hva som helst annet enn å si det som det var. Jeg bestemte meg der og da for at jeg herved hadde fått tildelt min første oppgave. Ikke mere løgn. Jeg husker den første tekstmeldingen som dukket opp med spørsmål om jeg ville bli med ut på ett eller annet. Jeg var sliten, og ville helst tilbringe kvelden hjemme. Når jeg igjen tittet ned på skjermen, hadde tommelen allerede formulert et passende svar som definitivt ikke ville passert en løgndetektor-test. Det var bare å viske ut og begynne på nytt. Det var utrolig krevende å si det som det var. Jeg var redd for å bli oppfattet som negativ, avvisende og utakknemlig. Dette til tross – jo mer bevisst jeg ble, jo mer kunne jeg luke bort ting som hverken tjente meg eller de rundt meg.

Som alt annet er det alltids nye lag å skrelle vekk. Nye muligheter dukker opp, og fremdeles hender det den engstelige stemmen melder seg med et «sømmelig», om enn ikke helt ærlig svar. Hver gang dette blir observert, blir det lettere å la sannheten stå for seg selv, uten innblanding fra min personlighet. Det fungerer gjerne best slik.

«Nothing real can be threatened. Nothing unreal exists. Herein lies the peace of God.»

– A.C.I.M –