Å leve som ingenting i en verden bestående av ting

I dag er det litt over to år siden jeg sist hadde noe å fortelle. Bloggen min rundet seg selv av på perfekt vis med 864 ganger tusen takk, og jeg har etter den tid grublet mye på hva som egentlig foregikk høsten 2014 til høsten 2015.

I 2014 kom det ut en bok som het «Særlig sensitiv» av Elaine N. Aron. Et avsnitt husker jeg spesielt godt. Det omhandlet dette med hvordan å formidle egne erfaringer og opplevelser. For å kunne gjøre dette på best mulig vis, var det viktig først å etablere det hun valgte å kalle sin egen religion. På det tidspunkt jeg leste dette, skjønte jeg svært lite av hva det kunne bety. Min eneste assosiasjon til ordet religion var alle de konsept jeg opp gjennom årene hadde knyttet til ordet, ingen av disse genuint mine.

For en stund siden kom jeg igjen til å tenke på dette avsnittet. Så slo det meg at på et vis var det kanskje akkurat dette som hadde etablert seg i løpet av det året jeg skrev innlegg på denne siden? Jeg ble bedre i stand til å formulere med egne ord det jeg opplevde som essensielt i mitt eget liv. Jeg ble i bedre stand til å formulere hva jeg opplever å være.

Den amerikanske læreren Ram Dass snakker ofte om at når vi blir født går vi direkte i gang med Somebodytrening. Vi dukker opp i en kropp. Denne har et kjønn. Vi får så et navn, og etterhvert blir det som er pakket inn i lag på lag med definisjoner. Vi har gått fra Nobody eller No Body til Somebody. I mangel av bedre ord på norsk – fra ingen ting til noen ting. Når jeg begynte på skolen, husker jeg den intense følelsen av å tre inn i en lukket boble, helt avsondret fra omverden. All oppmerksomhet ble rettet utover mot tavlen, mot læreren, mot medstudenter. Etterhvert handlet alt om meg som måtte forholde meg til det. I dag ser jeg tilbake på de siste ti årene av mitt liv som har gått med til å forsøke minne meg selv på hvem jeg er. Hvem jeg er før alle konsept om meg selv ble etablert. Fra å være en rekke ting til å returnere til essensen som er ingen ting.

De sterkeste uttrykk og handlinger finner sted nettopp når jeg ikke er der. Dette være seg gode gjerninger, medmenneskelighet i sin reneste form, kunst – hva som helst som kommer til uttrykk. Vi oppskatter alle disse tidløse øyeblikk av ren eksistens. Det eneste vi behøver gjøre er å ikke røre oss fra dette øyeblikket. Jeg tror at vi alle en vakker dag vil innse at vi aldri befant oss noe annet sted enn her, som eksistens i sin reneste form.

«When you lose all sense of self
the bonds of a thousand chains will vanish.
Lose yourself completely,
return to the root of the root
of your own soul.»

– Rumi –