Å snakke om oss selv er å glemme oss selv

Det øyeblikk jeg sier hvem jeg er, er det feil. Hvis jeg kan si noe om det, betyr det nettopp det – jeg sier noe om det. Dermed har jeg separert meg fra det, og følgelig sier jeg ikke hva jeg er; kun hva jeg tror jeg er. Det jeg er sier noe om noe annet, noe som blir observert av min væren. Som Shunryu Suzuki uttaler det i ”Zen-sinn, begynner-sinn” :

”Vi er selv den store aktiviteten. Vi bare uttrykker en bitte liten partikkel av den store aktiviteten. Det er alt. Så det er i orden å snakke om oss selv, men egentlig er det ikke nødvendig å gjøre det. Før vi åpner munnen, uttrykker vi allerede den store eksistensen, oss selv inkludert. Så hensikten med å snakke om oss selv er å korrigere den misforståelsen vi har når vi klynger oss til en spesiell tisdbestemt form eller farge av den store aktiviteten. Det er nødvendig å snakke om hva vår kropp er og hva vår aktivitet er, slik at vi ikke tar feil av dem. Så å snakke om oss selv er egentlig å glemme oss selv.”

Når vi klemmer fingrene i døra, gjør vi ikke noe. Vi rekker ikke tenke. Sannsynligheten er allikevel stor for at en handling finner sted, mest sannsynligvis i form av et rop. Hva betyr det? Vi handler ikke, samtidig som en handling finner sted. Wei Wu Wei heter det i taoismen. Handling gjennom ikke-handling. Når vi sanser noe vi ikke umiddelbart kan plassere….hva som helst som stilner sinnet vårt slik at vi bare responderer, så handler vi ut fra et sted der vi ikke er bevisst at vi handler. En handling finner sted – vi er handlingen.