Å titte på oss selv

Vi har alle vår opplevelse av verden basert på våre sanseinntrykk. I buddhismen finnes det en beskrivelse av noe som kalles det lille og det store sinn – Sem og Rigpa. Det lille sinn (som er det vi vanligvis ser gjennom) tar inn verden gjennom en tredelt prosess – persepsjon som leder til konsept som til sist leder til emosjon. Dette går vanligvis så raskt at vi, før vi vet ordet av det befinner oss i liker eller ikke liker. Uten mulighet til direkte å erfare sinnets automatiske oppstykking av det opplevde, står vi igjen med en virkelighet som kanskje bare reflekterer en brøkdel av helheten som eksisterer i vårt store sinn.

Vi kan, i stedet for å orientere oss etter opplevelsen/historien/sluttsummen, minne oss selv på at det for oss ikke eksisterer et objekt uten en viss innblanding av et subjekt – nemlig jeg. Hvis vi, istedet for å umiddelbart forsøke å forstå den tilsynelatende objektive virkeligheten, minner oss selv på at det er vår opplevelse vi registrerer, vår reaksjon – hvilke spørsmål/innsikter kan dette lede til? Istedet for å kjefte på mannen som sniker i køen kan vi spørre oss selv hvilken historie som spilles av i vårt hode i dette øyeblikk som avstedkommer en slik reaksjon? Hva vet vi?