Å tro

Satt og snakket om tro her om dagen. Hvorfor er det slik at vi har så vanskelig for å stole på at det finnes en løsning på utilfredsheten vi kjenner i livet vårt. En løsning som ikke er avhengig av at verden forandrer seg? Jeg mener ikke å stole på han eller henne eller på dét. Det er å gå bort fra oss selv. Jeg tenker på det å ha full tillit til seg selv. Vi tror vi er mindreverdige, overlegne, svake, offer for, uverdige, bedre enn – vi tror på de utroligste ting, uten å stille spørsmålstegn. Hva kan dette skyldes? Kan det hende at det ligger noe i dette med hva vi tror på?

Når vi studerer et tredimensjonalt bilde, ser vi ikke umiddelbart hva bildet skal forestille. Vi bruker øynene våre på den måten vi vanligvis gjør, og bildet forblir usett. Hvis vi bruker litt tid, og endrer fokuset vårt noe, vil bildet plutselig bli klart for oss. Hvorfor stoler vi på at det faktisk er noe der, og at det bare er vi som ikke fokuserer rett? Hva er det som gjør at vi ikke gir opp; at vi beholder troen på det vi ikke umiddelbart ser?
Er det ikke slik at det egentlig er samme sak med vårt syn på oss selv og verden? Vi synes verden kan være utfordrende. Vi skulle kanskje ønske vi kunne ha endret på dette, slik at vi opplevde hverdagen som mer tilfredsstillende. Hvorfor har vi så vanskelig for å stole på at det også her kan handle om at vi ikke har stilt inn sanseapparatet på rett frekvens?

Det finnes utallige kilder som alle hevder at utilfredsheten til all god slutt er en illusjon skapt av oss selv –  en tanke i sinnet vårt. Det er riktig at når vi slår oss så vil vi kjenne smerte. På dette planet er smerten reell. Smerten er ren i seg selv, mens utilfredsheten vi opplever kan vise seg å være et produkt av sinnet mer enn av smerten. Hvor mye av energien i smerten hadde forsvunnet hvis vi hadde sluppet vår overbevisning om hvordan ting er, og i stedet møtt hvert øyeblikk fullt og helt – uten en historie, uten en mening? Hvorfor ikke gi oss selv muligheten til selv å undersøke om disse ordene peker på en sannhet?

For meg handlet min egen nøling om identifikasjonen med den som led. Jeg var redd for å bli følelsesmessig nøytral. Kjente jeg ikke den ene ytterligheten, ville jeg heller ikke kunne kjenne på polariteten. Fra det ståstedet finnes det ikke noe annet sted å stå. Som fisken i havet. For den er ideen og begrepet havet ikke-eksisterende, da den aldri har vært noe annet sted. Hadde den levd noen uker på land, ville umiddelbart ideen om havet bli født som et resultat av at land hadde dukket opp. Likeledes; hvis en kun har opplevd livet som en endeløs rekke av opp – og nedturer, er det fra berg og dalbane-rollens synspunkt ikke noe som kan stilles spørsmålstegn ved. I henhold til opplevelsen, er livet opp og ned.

For noen år siden lå jeg på sofaen og snakket i telefonen. Plutselig ble det stille, og jeg innså i det øyeblikk hvorfor ingenting er som jeg tror de er. Jeg hadde ikke grublet på det; ikke lett etter et svar. Det kom helt av seg selv. Ingenting er det jeg tror det er – det simpelthen er. Hvis jeg tror noe om det, er jeg innblandet, og følgelig snakker jeg i så tilfellet om meg. Hvis jeg tror det ene og det andre, er det ikke noe annet enn min idé om det. Hva det ene og andre i seg selv er, og om det i det hele tatt eksisterer, vet jeg først når jeg legger bort meg selv. Det er alt.