Å være tro mot oss selv

De siste dagene har jeg kjent på en utilfredshet. Mens den ubevisste delen av meg som vanlig forbereder seg på dommedag, vet den bevisste delen av meg at dette betyr nye oppdagelser i gjære.

I morges etter frokost kom jeg plutselig på en dokumentar jeg har lett etter i lang tid. Den handler om en svensk jente som velger et liv som nonne. Har ikke lyktes med å finne den tidligere, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om den kunne skaffes på dvd. Når jeg nå søkte den opp, viste det seg at hele dokumentaren lå på nettet. Perfekt. Etter å ha lagret adressen, ble jeg sittende en stund å reflektere over situasjonen min.

Jeg tror vi alle har egenskaper/sider ved oss selv som vi til tider strever med å akseptere. Sider som tilsynelatende plasserer oss litt til siden for det «normale». Sider som gjør at vi til tider strever med å finne vår plass i en verden der normen virker å være sånn eller slik. Jeg har alltid hatt en snikende følelse av at løsningen består i å rette opp disse feilene og manglene. Hadde jeg bare lært/klart/forstått/blitt interessert så hadde alt blitt bra.

Etter å ha sett dokumentaren, slo det meg nok en gang: Det er et uendelig antall måter å leve livet på. Hva om jeg, i stedet for å forsøke passe inn i en modell som kanskje viser seg bare å eksistere i mitt eget hode, heller tar fullt ansvar for å leve slik jeg faktisk er, inkludert mine mangler og defekter? At jeg i stedet for å forsøke presse meg inn i en spesifikk form, heller tillater det som er å være der. Hva da hvis jeg så velger ut fra det?

Ikke at jeg ikke har innsett dette tidligere, men det blir som å skrelle en løk. Hver gang et lag forsvinner, dukker et nytt lag opp. Til tider kan det synes som en endeløs prosess, men for hvert lag kommer vi nærmere kjernen av oss selv. Bort med det falske, og det ekte gjenstår. Til all god slutt er det som det er. Å tilnærme seg selv slik innebærer ikke en idé om rett eller feil. Det er kun snakk om å leve vårt liv så tett opptil det vi innerst inne er.

Hvor er det motstanden kommer opp? Igjen er det frykten for det ukjente. Jeg har ikke et svar på hvordan livet mitt kommer til å utfolde seg. Behovet for å vite på forhånd er det første som jeg kan gi slipp på. Jeg har ingen å svare for. Det som er det er. Det er alltid noe i meg som stritter når vanen/frykten/mønstre trer i kraft og handler på mine vegne. Når jeg så avslører disse og deres forsøk på det ene eller andre, står dette noe i meg tilbake. Det er her jeg til alle tider er.

«Faced with a freedom that is absolute, a freedom that leaves no room for separation from the whole, most people will compulsively contract back into a condition of struggle where they can maintain a familiar sense of self. This means that when actually given the chance, most people will choose to struggle and remain separate, rather than to face the austerity of a freedom that shatters any sense of separateness. It is only when you desire to be free more than you desire the security of a familiar sense of self that you spontaneously move into a freedom that is final and beyond struggle.»

– Adyashanti –