Den paradoksale søken

Bodhidharma, grunnleggeren av zen buddhismen, uttalte følgende etter å direkte ha erfart sin sanne natur:

“Det jeg søkte etter var iboende i søkeren selv. Søkeren er det søkte – det er grunnen til at jeg ler.”

Frans av Assisi beskrev det slik :

“Det du søker etter er det som i seg selv søker.”

Alt er her allerede. Universet er i seg selv komplett. I det øyeblikk vi oppgir vår ide om å måtte søke, vil vi innse at vi allerede er det som søkes. Vi er fri. Vi er hjemme. Kanskje vår tidvise frustrasjon ganske enkelt skyldes friksjonen mellom vår sanne naturs erkjennelse i møte med vårt ego? Vår sanne natur er væren – det som muliggjør eksistensen, og således er vi allerede hjemme. Vårt ego lever i den overbevisning om at det er adskilt fra det hele, og er derfor i konstant bevegelse for forhåpentligvis å engang kunne returnere ”hjem”. For egoet krever det hardt arbeid, og det vil ta tid! Ikke her; ikke nå, men snart engang om litt når det og det faller på plass osv. ….

Hva om vi for et øyeblikk stopper helt opp? Hvis vi bestemmer oss for å stoppe all bevegelse utover (tanker, pekefingre, projeksjoner, drømmer, mål, håp, identitet, ønsker osv.) – hvem sitter igjen, og hvor?