Det eneste som er verre enn å bli, er å dra

Dagens flotte synkronisitet. Jeg kladdet dette innlegget for to dager siden, mens jeg kjente på en massiv frustrasjon. Det som trigget frustrasjonen var min første konsert på nesten to måneder. Følte meg revet mellom å holde på det jeg kjenner (musikken i sin nåværende form), eller å følge stemmen som sier at det er noe i det jeg forsøker tilnærme meg på denne hjemmesiden som har verdi. Særdeles vanskelig å akseptere at jeg tvilte så sterkt. Har jeg ikke lært noe som helst disse årene? Hadde en lang samtale med min far, og jeg innså nok en gang at årsaken til frustrasjonen var friksjonen mellom det jeg tror jeg gjøre/vet jeg kan, og det jeg ønsker gjøre. Utfordringen med sistnevnte er at jeg ikke ser hva som er rundt hjørnet.

Overskriften er hentet fra Elizabeth Gilberts roman «Spis, Elsk, Lev», og peker mot utfordringen å velge fra innsiden eller utsiden. Alt du har nå er trygt. Det kan til tider være slitsomt, men hvis valget er å gjøre noe du ikke aner hva er, så er det bedre å holde ut det kjente, om enn smertefulle. I dag våknet jeg til et intervju med henne, der hun snakker om det å følge sin intuisjon. Hvor utfordrende det kan være å handle på et instinkt som ikke gir et endelig svar. Noe som bryter med alt en vet i dag. Det vil lønne seg til sist, men veien dit kan være full av motstand, tvil og usikkerhet. Det minnet meg om innlegget stoltheten min egentlig ikke ønsket poste. Så; her er det :

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Observasjon av min egen tvil

I skrivende stund er jeg livredd for å stole på intuisjonen min. Følgende er essensen av tanken som dukker opp når tvilen er som sterkest: Jeg kan ikke leve av noe annet enn musikk. Hvis jeg følger magefølelsen og retter meg inn mot det jeg drømmer om, så vil jeg gå på en skikkelig smell. En smell som alle andre enn meg så ville komme. Det er bare jeg som ikke vet ikke mitt eget beste, og jeg er dermed i stand til å gjøre valg som ikke er bra for meg. Dette er tanken i et nøtteskall.

En dag med musikk, og det føles umiddelbart innkapslet, begrenset og hemmet.  Jeg blir frustrert fordi den usikre biten av meg selv ønsker at det skal komme et svar utenfra, samtidig som jeg innser at jeg ikke kan gå på kompromiss med det som melder seg innenfra. Svaret på utsiden rimer ikke med stemmen på innsiden. Jeg blir nødt til å stole på at uansett hvor absurd og høytflyvende min idé måtte være, så kan det faktisk være at den vil lede til noe bra. Noe som er innen rekkevidde, bare jeg tør strekke meg dit. Slites mellom tanken som sier at jeg bare er en dagdrømmer (denne trer i kraft når jeg prater med mennesker som ikke ser verden slik jeg ser den) og følelsen som sier at jeg bare skal slippe alt – det går bra. Jeg heller mot den siste, men den andre stemmen jobber overtid for å holde meg på stedet hvil.

Når kjenner jeg meg levende og kreativ? I samtaler med mennesker. I prosesser der hemmende tankemønstre og vaner blir oppdaget slik at det individuelle potensial kan komme til syne. Jepp; nøyaktig hva jeg selv må jobbe med!! Kanskje det er nå jeg skal si til meg selv at dette er en god dag å dø på? Som meditasjonen å dø før du dør – hvis jeg gir slipp på alt; hva gjenstår? Vil det da være noe mer å frykte? Umiddelbart blir det en åpning igjen.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

…etter å ha skrevet dette gikk jeg en lang tur i marka. Der bestemte jeg meg for at jeg leverer inn min oppsigelse til meg selv i slutten av november, før min reise til Nepal og India. Når jeg kommer hjem i januar er det helt åpent. Så fort jeg bestemte meg for det, kom flyten tilbake. Jeg har ingen som helst forsikring om at det vil gå bra. Sånn – da setter vi igang.