Hva er det å forstå?

Ett av våre store hindre for å forstå er kanskje nettopp ideen om nødvendigheten av å forstå. Når vi snakker om å forstå, henviser vi stort sett til en rasjonell intellektuell forståelse. Vi har blitt opplært til å erverve oss kunnskap; til å søke forståelse. Det innebærer en anstrengelse utover som vil ta tid. Det er ikke her nå, men vil gjennom møysommelig arbeid kunne komme til én. Det vi kanskje ikke legger merke til er at å søke på denne måten innebærer en bevegelse bort fra der vi er – det stedet hvor forståelsen faktisk er. Må vi søke, eller er det kun en idé som på forunderlig vis har fanget vår alles oppmerksomhet?

Mitt første møte med Ram Dass gjorde meg oppmerksom på en annen måte å forstå på. En dag fant jeg et foredrag på nettet (Here We All Are) som omhandlet hans vei fra å være professor på Harvard til å bli en åndelig lærer. Han åpnet foredraget med å snakke om de ulike måtene å formidle på. Noen bruker musikk, andre maling, mens hans måte å formidle på var gjennom ord. Risikoen ved å bruke ord var at vi som publikum kunne komme til å lyttet til de. Dette utsagnet gav ingen mening overhodet. Likevel var det noe som gjorde at det ikke umiddelbart kunne avskiltes. De neste årene studerte jeg alt jeg kom over av Ram Dass. Og så – plutselig en dag gikk det opp for meg hva han mente. Ordene, som alt annet er bare pekere. Det er ikke ordene i seg selv som må forstås, men det stedet de peker mot/det stedet de kommer fra. Tanken om at det er noe å forstå er det egentlige hinderet. Lytter vi kun til ordene, risikerer vi å overse det ordene peker mot. Dette kom helt uten min anstrengelse. Jeg forsto ikke – snarere opplevdes det som at det var en forståelse.

Når jeg studerte buddhismens lille vei på Karma Tasha Ling Buddhistsenter i Oslo, snublet jeg over Shunryu Suzukis ”Zen-mind, beginner´s mind”. Jeg hadde hørt om den, og visste at den var en klassiker innen Zen-litteraturen. Bestemte meg derfor for å kjøpe boka. Da jeg kom hjem og åpnet den forsto jeg imidlertid svært så lite. Jeg hadde en sterk fornemmelse av at den pekte mot noe, men jeg kunne simpelthen ikke intellektuelt forstå noe som helst. Det utløste raskt et mindre ras av selvbebreidelser – » Jeg burde/skulle ha forstått dette nå. Jeg innbiller meg at jeg er en klok person, men se her!». Boka ble derfor satt i bokhylla, og der ble den glemt.
En dag fant jeg den igjen. Det hadde gått mer enn ett år, og jeg drev å ryddet bort bøker som ikke betydde noe for meg. Fant ut at jeg i det minste måtte gi den en ny sjanse før den endte på finn.no. Jeg hadde ingen planer for dagen, så jeg la meg på sofaen og begynte lese fra starten. Plutselig innså jeg at jeg forsto. Jeg hadde ikke ofret boken en tanke siden sist den var fremme, men likevel gav det mening. Jeg hadde kun lagt den bort, og nå tok jeg den frem. Det var alt. Igjen; ingen anstrengelse – ingen forsøk på å forstå – kun forståelse.

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»
– H.W.L. Poonja –