Hva er døden?

Hva er døden? Hvordan kan vi ta stilling til noe som, når det kommer til stykket, ikke er egenopplevd? Hva legger vi i døden? Hvordan forstår vi begrepet?

En buddhistmunk uttalte en gang:

Hvem er det som gråter når jeg blir født, og hvem er det som gråter når jeg dør?”.

Hva er livet, og hva er døden? Døden som begrep eksisterer som en motpol til livet, på lik linje med alle andre motsetninger – glad/trist, godt/vondt, varmt/kaldt osv. Så lenge vi blir født vil vi dø. Hadde vi ikke blitt født; hadde vi da kunnet dø? Neste spørsmål kan kanskje være: hvem er det som blir født, og hvem er det som dør? Vi vet at kroppen på et tidspunkt slutter å fungere. Hjertet slutter slå, blodet sirkulerer ikke lenger, og med det stopper oksygentilførselen. Uten oksygen svinner gradvis bevisstheten, og derfra og ut har vi kun observasjoner å orientere oss etter. Alt dette omhandler kroppen. Det svarer ikke nødvendigvis på spørsmålet om hvem som dør. Igjen ledes fokuset mot det evige hvem er jeg?

Jeg husker filmer jeg så i min barndom som omhandlet middelalderen, der slaget skulle stå klokken 12 neste dag. Når dagen opprant, var alle enige om at dette var en god dag å dø på. Hvordan kunne de si det? Mente de virkelig at det var en god dag å dø på? Hvordan kunne de være så nonchalante til noe som vekket så mye frykt?

I morges slo det meg at kanskje dette peker mot noe viktig. Jeg leste et sted at vi alltid rusler med døden på vår venstre skulder (lurer på om det var Don Juan i Castaneda-bøkene som sa det). Hvis vi kunne blitt venn med ideen/tanken om at døden er her; hva ville skjedd med frykten vår? Hva ville skjedd med våre tanker om døden? Hvis vi hadde blitt fortrolig med at dette er en god dag å dø på; at døden på en måte allerede er her; kanskje det hadde resultert i at vi hadde levd enda sterkere og friere – uten frykten for at det ville ta slutt?

Som et frø som har treet i seg, bærer vi på døden fra den dagen kroppen blir født. Den er aldri langt unna. Ingen aner når vår tid i denne kroppen er over. Hvis dette så er realiteten – hvordan forholde seg til det som er på en slik måte at det ikke bremser vår livsutfoldelse mens vi er her?

«Think of yourself as dead. You have lived your life. Now; take what is left and live it properly.»

– Marcus Aurelius –