Hva er før?

Vi tenker at verden finnes. For de fleste av oss har vi en forståelse av å bli født inn i en allerede eksisterende verden. Følelsen/tanken/forståelsen/opplevelsen er at verden var før vi var. Hva hvis dette settes på hodet? Vi er – dernest kommer alt annet?

Når vi våkner om morgenen og åpner øynene så dukker også verden opp. Alt tilsier at verden, slik vi kjenner den, bestående av materie, ikke kan forsvinne for så å dukke opp hver morgen. Det tar tid å bygge et hus. Det tar tid å skape så mange mennesker. Så ja, på det planet er verden der selv om vi ikke er der. Allikevel, hvis vi ikke hadde åpnet øynene om morgenen, hadde da vi da med 100% sikkerhet kunnet bekrefte at verden fremdeles var der annet enn som en idé? Når vi sovner om natta – hvilke direkte erfarte bevis har vi på at verden finnes all den tid vi sover? Vi kan kun vite det ved å våkne, åpne øynene, ørene, nesen, munnen, berøringen, og sanse verden.

Vi har alle vår oppfattelse av verden. Min verden arter seg litt annerledes enn din. I min verden er oliven godt, mens i din er oliven salt. I min verden er hun vennlig. I din verden er hun en ukjent. Uansett hva vi peker på/snakker om; kan vi virkelig hevde at det er noe annet enn vår personlige opplevelse vi snakker om? Det er gjerne her jeg av og til går meg vill. I det øyeblikk jeg definerer min egen opplevelse som en objektiv sannhet, vil jeg umiddelbart komme i konflikt med et uendelig antall livsformer som ser det annerledes enn meg. Det kan bare være snakk om nyanser, men allikevel – vi er alle unike, og har dermed vår helt unike måte å oppleve verden på. Vi opplever verden. Hva kommer først? Vi eller verden?

Hvis forståelsen at vi kommer først kan erfares – hvilke problem finnes da der ute, uavhengig av oss? Kan vi i det hele tatt si at det finnes noe som helst der ute uavhengig av oss? Hvor går vi for å løse en utfordring? Hvis vi for bare ett sekund kan få en erkjennelse av at kanskje alt vi ser kun er skygger – uttrykk for det som skapte det hele – skal vi ikke forsøke rette oppmerksomheten mot skaperen snarere enn mot det skapte for å finne svaret på det vi leter etter?

Det som er består uansett. Det eneste som kan opphøre å eksistere er det som ikke er virkelig. Hva hindrer oss i å granske oss selv på denne måten? En stor investering i vår egen definisjon? Behøver vi egentlig en definisjon av oss selv og verden?

Gå dypere. Gå til starten – til det som er før. Jeg er sint. Punktum. Ikke fordi det og det hendte, men før det – jeg er sint. Hva ligger der? Før vi forsvinner inn i historien om hvorfor.