Hva er personlig?

Hvor ofte har jeg ikke hørt følgende replikk i amerikanske filmer, «It´s nothing personal!» Om det handlet om mord, om å bli slått konkurs, å bli frarøvet jobben og kona/ektemannen – alltid dette, «It´s nothing personal!»

Hva er egentlig personlig? Dette er et spørsmål jeg lenge har stilt meg selv. Hvis vi tar utgangspunkt i forståelsen av at vi ikke er kroppen vår (hvem legger i tilfellet merke til kroppen?), hvor befinner egentlig dette personlige seg? Hva i oss er det som av og til kjenner seg truet og må skalke lukene? Hvem sier, «Det er personlig!», og hvorfor?

For meg peker begrepet personlig hovedsaklig på følelsen av å være en adskilt enhet, som i sin tur enten er «dårligere eller bedre enn». Med negativt fortegn kan jeg kjenne på følelsen av at jeg har handlet galt, eventuelt at jeg har noen egenskaper/tanker/følelser som «ingen andre i hele verden har.» Det er bare jeg som har disse svakhetene, og de må holdes skjult. Noe i meg tåler ikke dagens lys. Dette resulterer i følelsen av å være separat fra verden og alle rundt meg. Personlig betyr i dette tilfellet å trekke en grense. Nei, det er personlig. 

Nå tror jeg ikke det er slik at jeg på død og liv må dele absolutt alt som til enhver tid foregår. Sitter jeg med noe jeg strever med, kan det å ikke dele kanskje være et bedre valg i gitte situasjoner. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å ta en nærmere titt på årsaken til at jeg ikke ønsker å dele. Jeg oppdager stadig vekk at så fort jeg gjør det, dukker det gjerne opp en definisjon/rolle som uttaler seg på vegne av meg. Når den blir identifisert, opphører gjerne momentet/energien/»den fryktelige historien» å eksistere i samme slengen. Det går fra å være det ene og det andre til bare å være. Det som gjenstår er spontant, kreativt og fritt for bindinger. Kanskje ender jeg med å dele noe, eller kanskje ikke. Uansett valg er det omgitt av frihet og letthet, og best av alt – det er ikke lenger personlig.

I motsatt tilfelle, der jeg kjenner meg «bedre enn», ser det gjerne slik ut: Hvis noen ikke tar meg «seriøst», kan jeg kjenne på en frustrasjon. Hevder jeg for eksempel å være i besittelse av spesifikke kunnskaper, kan jeg fort bli fornærmet når disse ikke blir verdsatt. Stoltheten svulmer opp – dette er noe egoet mitt elsker, og det reagerer sterkt hvis omverden ikke anerkjenner det jeg vet. Dette VET jeg!! Jeg har faktisk studert dette. Er du klar over ..?. osv. Jeg tar det personlig! Hvem er det som vet? Hva nøyaktig er det denne jeg vet? Har jeg en følelse av at det er min kunnskap? Hvem har studert? Hvem spør om verden er klar over det ene og det andre??

Hvis vi er observante i det øyeblikket tanken/følelsen/definisjonen personlig dukker opp, vil vi kanskje kunne oppdage sinnsstemmningen som gjerne følger med på kjøpet. Kanskje er det en følelse av å være avsondret fra, en følelse av isolasjon? Uansett hvilken merkelapp vi setter på den – den definerer gjerne situasjonen vi står i som begrensende, ikke frigjørende. Antall løsninger er få, ikke mange. Det er enten eller, ikke både og.

Ved å merke oss disse følelsene/tankene, kan de lede vår oppmerksomhet mot et mønster i oss. Et mønster som i øyeblikket utgir seg for å være den vi er. Så fort det blir lagt merke til, befinner vi oss automatisk på det sted hvor fra mønsteret blir observert. Dette stedet vil befinne seg før mønsteret. Det er alltid her, uavhengig av vår bevissthet om det. Vi er tilbake til ren væren, og alt som oppstår, oppstår i kjølvannet av denne. Det vi er er tidligere enn tanker, ord og gjerninger; tidligere enn følelsen/begrepet/ideen personlig. Sett fra den rene eksistensens ståsted – hva er personlig? Hva er nærmere? Hva observerer personlig? Har denne observatøren en grense eller en definisjon?