Hva kan ikke glemmes

«To study Buddhism is to study ourselves. To study ourselves is to forget ourselves.»

– Dogen Zenji –

Jeg husker et møte med en kollega for noen år siden. Jeg fortalte at jeg studerte Buddhisme. Hans umiddelbare respons var, «å ja, studerer du på Blindern?».

Gikk og tenkte på dette i går på vei opp på Løpsfjellet. Vi studerer ikke Buddhisme for å bli lærde innen østlig filosofi. Vi studerer ikke psykologi for å kunne sitere Freud, Erikson eller Jung. Vi studerer for å lære oss selv å kjenne – oss mennesker. Alt er notert ned i et forsøk på å kunne forstå oss selv. Ved å forstå oss selv, glemmer vi oss selv. Det vi husker på, er det vi kan se, som igjen nødvendigvis vil måtte befinne seg en viss distanse fra oss. Dét er der – vi er her. Vi husker historien om oss selv, andres meninger om oss, våre meninger om oss selv og så videre. Når vi derimot er akkurat her akkurat nå, finnes det ingen historie. Ikke engang vi er her i øyeblikket. Vi har fullt og helt glemt oss selv. Så skjer det noe, og sakte men sikkert går oppmerksomheten vår igjen mot det vi ser – det vi husker. Historien om oss selv og verden gjenoppstår.

Jeg tror vi har godt av å bli minnet på hvem vi er, gjennom å bli minnet på hvem vi ikke er. Vi er ikke den vi tror vi er. Ei heller er verden hva vi tror den er. Ved å studere oss selv, vil det vi studerer gradvis falle fra, og tilbake står vi – som vi er.