Hvis det ene, så også det andre

Snakker vi om noe godt, snakker vi automatisk også om noe vondt.  Har vi rett, har vi i samme øyeblikk feil. Snakker vi om noen andre, snakker vi i grunn om oss selv. Selv om vårt øre ikke fanger opp lyden av ordene, ligger de der allikevel.

«Jeg er trist». Trist gir ingen mening uten minnet om glad, og glad eksisterer kun ved hjelp av trist. Jeg er svak inkluderer like mye sterk. «Jeg er klok» og «jeg er dum» er like langt. «Jeg liker ikke dette» betyr kanskje at jeg tenker på noe jeg liker? Summen av motsetningene går opp i seg selv. Det er som det er.

Jeg finnes på grunn av deg. Vi på grunn av dem. Mitt grunnet ditt. Alt som finnes inneholder alt. Det vi oppfatter, dukker opp for så å forsvinne igjen.

Hvem er det som legger merke til dette?