Kunsten å ikke vite

«Not-knowing is true knowledge. Presuming to know is a disease. First realize that you are sick; then you can move toward health.»

– Tao Te Ching –

Å forsøke fremstå som at jeg vet har vært noe jeg har strevd med nesten hele min oppvekst. Grunnen til at jeg har kjent på dette behovet er sikkert mangefasettert, men jeg vet at én viktig drivkraft har vært den nagende følelsen av å være dum. Hvis noen stilte meg et spørsmål, følte jeg meg forpliktet til å gi et svar, som om dette var eneste mulighet for meg til å ha en verdi i denne verden. På spørsmål om jeg visste om – / hadde hørt om det ene eller andre, var svaret så godt som alltid ja. Deretter kom minuttene med panikk for et eventuelt oppfølgingsspørsmål som ville avsløre at jeg ikke visste allikevel. Å si: Det vet jeg ikke var helt utenkelig, da det ville gjøre min tilkortkommenhet synlig for hele verden.

En dag for nærmere 10 år siden bestemte jeg meg for at jeg var nødt til å konfrontere denne frykten. På denne tiden studerte jeg Psykosyntese i Oslo. Jeg bestemte meg for at jeg i neste time, uansett hvilke spørsmål som ble stilt, skulle svare enten jeg vet ikke, eller rekke opp hånda og stille et motspørsmål. Jeg ønsket spille ut rollen som dum så langt det lot seg gjøre og slik jeg foraktet den aller mest, bare for å se hva som skjedde.

Timen kom og det gikk ikke lang tid før vi ble introdusert for ting jeg ikke visste noe om. Følelsen av dumhet meldte seg lynraskt, så da var det bare å sette i gang med rollespillet. I det øyeblikk begynte et mangeårig mønster i meg å løse seg opp..

Etter timen hadde vi lunsj. Jeg husker jeg gikk bort til en av mennene i klassen og fortalte ham om prosjektet mitt. At jeg hele livet hadde følt meg mindreverdig, lite klok og redd for å avsløre at jeg ikke visste ting som jeg opplevde jeg burde vite. At jeg denne dagen hadde bestemt meg for å stille spørsmål til alt som ble presentert for oss for virkelig å blottstille denne biten av meg selv. Hans respons kunne ikke ha overrasket meg mer. Han fortalte at han hadde sittet og følt seg så utrolig dum ved siden av meg som stilte så mange kloke spørsmål(!).

Hvem er jeg? Hva trenger jeg? Hva skal vi? Hva er vår opplevde mening med dette livet? Hva mente du? Hva tenker du? Hva vil du? Hva kan det bety? Det er så uendelig mange gode spørsmål, men for at de skal få komme til syne må vi først anerkjenne at vi ikke vet. Uansett hvor mye vi vet, så vet vi fremdeles ikke. Hvis vi tilnærmer oss verden fra et slikt ståsted, vil alt vi skulle ha behov for å forstå være tilgjengelig for oss.

«I don’t teach Korean or Mahayana or Zen. I don’t even teach Buddhism. I only teach don’t know. Fifty years here and there teaching only don’t know. So only don’t know. Our dont-know mind can do anything.»

– Seung Sahn –