Rapport fra stormens øye

«You are the sky. Everything else – it´s just the weather.»

– Pema Chödrön –

I går observerte jeg en skikkelig tankestorm. Slik ser den ut:

  • Det dukker opp en rekke spørsmål som umiddelbart må besvares.
  • For å løse situasjonen, må det handles – ikke i morgen, men med en gang.
  • Det oppleves som om punktene jeg vanligvis orienterer meg etter for å kunne vite hvilke handlinger som er rett, hva jeg mener, hvem jeg er og så videre forsvinner ut av syne. Jeg vet ikke hva som er opp og ned.
  • Spørsmålene tar for seg scenarier i fremtiden, og har egentlig ingen fullgode svar i øyeblikket.
  • Følelse av stress og begrensede muligheter.
  • Jeg opplever meg selv som dårlig rustet til å løse mine egne oppgaver.
  • Sammenlikning med omverdenen.

Utpå kvelden merket jeg at alle spørsmålene var forduftet. Det fantes ikke så mye som et lite ekko igjen. Jeg kunne riktignok gjenskape spørsmålsstillingene fra minnet, men jeg var ikke i stand til å gjenskape energien som tidligere på dagen hadde fulgt disse.

Dette står jeg igjen med:

  • Jeg risikerer å bruke store mengder energi på noe som to timer senere ikke lenger finnes.
  • Den som lytter til – / responderer på dramaet, gir sin energi til noe som to timer senere ikke lenger finnes.

Når tankene fanger oppmerksomheten vår, har vi alltid muligheten til å returnere tilbake til det sted i oss som observerer dramaet. Til det stedet som befinner seg før tankene. Vi trenger ikke stoppe tankene. Vi behøver ikke engang forandre tankene våre. Alt vi trenger gjøre er å observere de, på samme måten som vi studerer bildene på en tv-skjerm. Som vi titter på skyene på himmelen. De oppstår for så å forsvinne igjen. Det er alt. Det enkleste er å legge merke til pusten. Tell til ti. Vent til i morgen med å fatte en bestemmelse. Sov på det. Øv på å legge merke til, ikke identifisere seg med.

Når vi i en samtale innehar rollen som lytter, kan vi forsøke å orientere oss mot det i den andre som registrerer hendelsene som blir beskrevet. Ved å avstå fra å gå inn i en dialog med dramaet, men heller relaterer til det som befinner seg bakenfor, kan vi slik legge til rette for å avdekke illusjonen. Hvem er der? Hva oppleves der? Kan det beskrives? Ser det ut som det ene eller det andre? Hva hvis vi bare sitter slik en stund, vil noe forandre seg?

«Your mind and your thoughts, you can perceive them. You are there before them. They come and go. You cannot be that, because if you were the things that come and go, when they go you will also be gone. You are here to watch them go, so you cannot be that. What is it that remains to watch everything come and go, but itself neither comes nor goes? Recognize and acknowledge that space in you.»

– Mooji –