Stikkordarkiv: Advaita

Å være tro mot oss selv

De siste dagene har jeg kjent på en utilfredshet. Mens den ubevisste delen av meg som vanlig forbereder seg på dommedag, vet den bevisste delen av meg at dette betyr nye oppdagelser i gjære.

I morges etter frokost kom jeg plutselig på en dokumentar jeg har lett etter i lang tid. Den handler om en svensk jente som velger et liv som nonne. Har ikke lyktes med å finne den tidligere, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om den kunne skaffes på dvd. Når jeg nå søkte den opp, viste det seg at hele dokumentaren lå på nettet. Perfekt. Etter å ha lagret adressen, ble jeg sittende en stund å reflektere over situasjonen min.

Jeg tror vi alle har egenskaper/sider ved oss selv som vi til tider strever med å akseptere. Sider som tilsynelatende plasserer oss litt til siden for det «normale». Sider som gjør at vi til tider strever med å finne vår plass i en verden der normen virker å være sånn eller slik. Jeg har alltid hatt en snikende følelse av at løsningen består i å rette opp disse feilene og manglene. Hadde jeg bare lært/klart/forstått/blitt interessert så hadde alt blitt bra.

Etter å ha sett dokumentaren, slo det meg nok en gang: Det er et uendelig antall måter å leve livet på. Hva om jeg, i stedet for å forsøke passe inn i en modell som kanskje viser seg bare å eksistere i mitt eget hode, heller tar fullt ansvar for å leve slik jeg faktisk er, inkludert mine mangler og defekter? At jeg i stedet for å forsøke presse meg inn i en spesifikk form, heller tillater det som er å være der. Hva da hvis jeg så velger ut fra det?

Ikke at jeg ikke har innsett dette tidligere, men det blir som å skrelle en løk. Hver gang et lag forsvinner, dukker et nytt lag opp. Til tider kan det synes som en endeløs prosess, men for hvert lag kommer vi nærmere kjernen av oss selv. Bort med det falske, og det ekte gjenstår. Til all god slutt er det som det er. Å tilnærme seg selv slik innebærer ikke en idé om rett eller feil. Det er kun snakk om å leve vårt liv så tett opptil det vi innerst inne er.

Hvor er det motstanden kommer opp? Igjen er det frykten for det ukjente. Jeg har ikke et svar på hvordan livet mitt kommer til å utfolde seg. Behovet for å vite på forhånd er det første som jeg kan gi slipp på. Jeg har ingen å svare for. Det som er det er. Det er alltid noe i meg som stritter når vanen/frykten/mønstre trer i kraft og handler på mine vegne. Når jeg så avslører disse og deres forsøk på det ene eller andre, står dette noe i meg tilbake. Det er her jeg til alle tider er.

«Faced with a freedom that is absolute, a freedom that leaves no room for separation from the whole, most people will compulsively contract back into a condition of struggle where they can maintain a familiar sense of self. This means that when actually given the chance, most people will choose to struggle and remain separate, rather than to face the austerity of a freedom that shatters any sense of separateness. It is only when you desire to be free more than you desire the security of a familiar sense of self that you spontaneously move into a freedom that is final and beyond struggle.»

– Adyashanti –

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del II

Jeg har tidligere reflektert over utsagnet til den indiske læreren H.W.L Poonja, «To discover truth, you will have to disappear». I dag, mens jeg ruslet i skogen, fant jeg meg selv nok en gang gående å grunne over de samme ordene.

Det hele begynte med at jeg for for noen dager siden mottok en mail fra en god venn av meg. Mailen omhandlet refleksjoner rundt dette med tilgivelse, basert på et innlegg jeg skrev for noen måneder siden (Tanker om tilgivelse).

Viktigheten av å tilgi oss selv er noe de fleste av oss kan erkjenne. Utfordringen dukker opp i det øyeblikk vi skal tilgi verden og de mennesker vi synes er vanskelige. Hvorfor er det slik?

«Jeg kjenner jeg blir så sint/trist/frustrert i møtet med han/henne/det.» Følelsen av jeg er her, følelsen av sinne/tristhet/frustrasjon er her. Disse følelsene dukker tilsynelatende opp i selskap med han/henne/det som er der.

Når vi føler oss behandlet sånn eller slik av den eller det, hvor stor troverdighet har historien vi forteller oss selv og verden? Hva hvis jeg en dag kjenner en sterk følelse av mindreverd? I neste øyeblikk møter jeg en smilende person. Umiddelbart blir jeg provosert og sint. Han ler av meg. Hvor sitter egentlig smerten? Er det i smilet? Videre kan vi spørre oss selv: er den som blir sint essensen av meg – den jeg innerst inne er?

Jo lenger vi lever med ideen om at det er verden, de og det som er problemet, jo lenger vil vi sitte fast. Hva hvis vi kunne ha funnet ut hvem det er som føler alt dette? Sinnet, frustrasjonen. Hvem er det som blir provosert, hvem blir utnyttet? Alt som trengs er at vi vender oss helt og holdent bort fra ideen om «de andre», og i stedet studerer oss selv nøye. Dette for å finne kilden til forstyrrelsene vi opplever, punktet der jeg kommer i kontakt med verden. Det trengs bare et øyeblikk, og «verden» vil aldri være den samme igjen.

Å ta ansvar for sitt eget betyr ikke at vi skal finne oss i hva som helst. Hvis noen faktisk behandler oss dårlig, gjør vi det vi skal gjøre. Forskjellen er at vi ikke lenger trenger bruke masse energi på historien, på å dømme, på å ta parti. I stedet har vi nå tre valg. Vi kan forlate situasjonen, vi kan forandrer den, eller hvis ingen av disse er mulige – aksepterer det som i øyeblikket finner sted med en visshet om at det er sånn det er akkurat nå. Hjulet på bilen er flatt. Jeg bytter dekk. Alt foregår, men istedet for å forholde oss til det den ubevisste delen av oss hevder/mener/tror skjer, forholder vi oss i stedet bevisst til det som faktisk skjer. Personen smiler til meg. Jeg kjenner på en irritasjon. Jeg legger merke til en tanke som hevder at denne personen ler av meg. Jeg blir sint fordi jeg føler meg liten. Jeg kan nå også legge merke til at jeg, for å kompensere for denne følelsen, fremstår som jublende glad, og at det er derfor personen smiler tilbake til meg. 

Jeg tror dette er det som utsagnet peker mot. For at sannheten skal oppdages, må jeg slippe taket i alle ideer, tanker og konsept om meg selv, hvorfra alle ideer, tanker og konsept om andre oppstår. Den jeg tror jeg er må forsvinne. Så fort jeg legger merke til følelsen av det ene eller andre, vil jeg slutte å klage på alle mennesker som trigger nettopp disse følelsene. Jeg vil innse at ideen om «de andre» kun er et resultat av min egen følelse. Som sikkerhetskontrollen på flyplassen. Som mannen som sniker i køen.

«As long as you perceive that anyone is holding you back, you have not taken full responsibility for your own liberation. Liberation means that you stand free of making demands on others and on life to make you happy. When you discover yourself to be nothing but freedom, you stop setting up conditions and requirements that need to be satisfied in order for you to be happy. It is in the absolute surrender of all conditions and requirements that liberation is discovered to be who and what you are.»

– Adyashanti –

Å møte frykten

For noen uker siden var jeg tilbake på badestranden hvor jeg som liten tilbrakte hver eneste sommer. Jeg husker vannet som iskaldt, men det gjorde ingenting. Vi badet helt til leppene var blå uansett. Sommer var sommer.

Jeg satte sykkelen fra meg og gikk så rett ned til vannkanten og dyppet foten i vannet. Etter å ha hatt den hittil kaldeste sommeren på over 100 år, var temperaturen i vannet tilsvarende. Jeg bestemte meg for å finne frem håndkleet og legge meg ned på berget i stedet. Det var ikke uten motstand, ettersom jeg egentlig var veldig motivert for å svømme litt. Tidligere brukte jeg å øve toleransen min nettopp her. Når vannet var kaldt, sa jeg bare til meg selv at det kun er en følelse. Så ruslet jeg uti mens jeg la merke til hvordan kroppen reagerte samt hvilke tanker som dukket opp. Nå, 20 år eldre, var det for første gang for kaldt.

Etter en halvtime dukket det opp en bekjent av meg i følge med to yngre jenter. De spurte om jeg hadde vært uti, og jeg måtte si som sant var at jeg syntes det var litt vel kaldt. De ruslet så ned og fant seg en plass på berget litt lenger borte. Etter en kort stund var de to jentene på vei mot vannet. Jeg tok meg i å følge nøye med. Ville de tåle at vannet var kaldt, eller ville også de snu og heller velge sola? De nølte litt, men så gikk de uti. Etter å ha vasset noen meter la de på svøm.

Når de omsider kom tilbake på land kjente jeg at jeg var helt nødt til å forsøke igjen. Jeg mente i utgangspunktet at det var for kaldt, men nå hadde jeg selv observert at noen hadde vært uti og overlevd. Dermed holdt ikke argumentet «for kaldt» lenger. Jeg tok sats og ruslet ut i vannet.

Det stakk solid i beina, men jeg gjorde som vanlig og fortalte meg selv at det kun er en følelse. Jeg forestilte meg at det jeg kjente egentlig var følelsen av varme. Alt mens jeg observerte hva som foregikk. Til sist hadde jeg kommet langt nok ut til at jeg kunne legge på svøm, og det uten et eneste rop. Ikke døde jeg, ikke var det for kaldt…det var som det var.

Når jeg kom tilbake på land slo det meg at det jeg nettopp hadde opplevd hadde en helt klar parallel i hvordan jeg opplever det å konfronterer min egen frykt. Jeg nærmer meg noe ut fra et ønske om å gå nettopp dit. Jeg vil svømme. Jeg vil endre min relasjon til musikken. Jeg ønsker reise til fremmede steder. Jeg ønsker utnytte hele mitt potensiale. Jeg ønsker å bruke mine selvopplevde erfaringer til beste for verden rundt meg. Hva det enn måtte være. Når jeg så nærmer meg grensen for det kjente, det stedet hvor det ukjente begynner, dukker følelsen av at det blir for skummelt opp. Jeg forklarer umiddelbart denne følelsen med at dette er utenfor min rekkevidde, at det ikke ligger for meg, og i ytterste konsekvens kan jeg oppleve en følelse av at jeg vil dø hvis jeg forsøker. Problemet er at dragningen fremdeles ligger der.

Ved å kunne observere at de to jentene klarte seg helt fint, innså jeg at det som holdt meg tilbake var min egen idé, min egen definisjon både av vannet og meg selv. Jeg ønsket det egentlig, men mente at det ikke gikk. Nå fikk jeg bevist at det var mulig til tross for at jeg mente det motsatte. Overlevde de så overlever vel jeg. Det var nok til at jeg nå direkte kunne konfrontere min egen idé med det som faktisk var.

Hver gang jeg nærmer meg noe jeg misliker eller frykter, ligger muligheten der. Muligheten til å direkte erfare om det jeg frykter faktisk finnes, eller om det kun er en tanke i mitt eget hode. Hver gang jeg gjør dette, faller et lite hinder bort, og jeg får tilgang til mer av meg selv. I tillegg gjør de hyppige møtene med frykten at den ikke lenger får et like sterkt grep rundt meg. Jeg tror rett og slett ikke like sterkt på tankene som dukker opp i møtet med det som er ukjent, det jeg er redd for. Til tross for at jeg ikke vet hva utfallet vil bli, så har jeg en tillit til at jeg klarer meg, til at det går bra. Det blir kanskje ikke som jeg hadde tenkt meg, men etterhvert innser jeg at det jeg «vet» er begrenset. Det jeg ikke vet er ubegrenset. Hvor vil jeg så gå?

Jeg tror ikke fryktløs betyr å være uten frykt. Jeg tror snarere det betyr at en legger merke til sin egen frykt, for så å møte den så direkte som mulig. Jeg tør ikke å hoppe – nå hopper jeg. Vannet er for kaldt – så går jeg uti. Jeg er redd for å bli avvist – så sier jeg hei. Jeg er redd jeg ikke vil lykkes – nå forsøker jeg. Her slutter stien – nå tar jeg et skritt til.

«Remembering that I’ll be dead soon is the most important tool I’ve ever encountered to help me make the big choices in life. Because almost everything – all external expectations, all pride, all fear of embarrassment or failure – these things just fall away in the face of death, leaving only what is truly important.»

– Steve Jobs –

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del I

Hvordan kan vi raskest og mest direkte komme til erkjennelsen av hvem vi er? Den indiske læreren H.W.L Poonja sa det slik:

«To discover truth, you will have to disappear.»

Hva og hvem må forsvinne? Det eneste som kan forsvinne er det som ikke er. Hva enn som har en begynnelse, har en slutt. Vår tradisjonelle kunnskap om det ene og det andre er avhengig av informasjon, også denne innhentet utenfra. Hver gang ny informasjon kommer, endrer kunnskapen vår seg. Den kommer, består for en stund, før den så forsvinner og erstattes av noe annet. Hva hvis jeg derimot forsøker beskrive hvordan honning smaker? Jeg opplever ikke at jeg vet hvordan honning smaker. Ei heller at jeg ikke vet. Det bare er som det er. Når er det så jeg hevder å vite? Stort sett viser det seg at jeg hevder å vite når jeg egentlig ikke vet. Hvem hevder dette? Ikke er det meg – det jeg innerst inne er. Derimot er det min idé om meg selv, konseptet, rollen og formen meg som behøver eie kunnskap. Som behøver å vite, å kunne, å være sånn eller slik. Bort med disse, bort med «meg», og det eneste som gjenstår er sannheten.

«The search for reality is the most dangerous of all undertakings for it will destroy the world in which you live. But if your motive is love of truth and life, you need not be afraid. «

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Korteste vei til her

«We are sometimes as different from ourselves as we are from others.»

– Francois de La Rochefoucauld –

Hva er korteste vei til oss selv? Til det vi tilsynelatende leter etter? I morges snakket vi om øyeblikket der det går fra å være til å være sånn eller slik. Med ideen om «jeg» følger verden rett etter, og med den, rekken av utfordringer. Problemene er uten unntak knyttet til objektene vi kan observere. Av disse er identifikasjonen med kroppen og sinnet den mest subtile. I det ene øyeblikket observerer vi kroppen og sinnet vårt. I det neste er vi identifisert med dem. Med kroppen og sinnet følger sult, tørste, frykt for å dø, sammenligning med andre og så videre. Til all god slutt vil vi sitte igjen med en uendelig rekke utfordringer som alle relaterer til kroppen og sinnet. Men hvem legger så merke til disse?

Hvem er så denne «jeg»? Hvis det er så at alt oppstår som en konsekvens av at konseptet «jeg» har oppstått, vil det ikke være mest hensiktsmessig å begynne undersøkelsen der alt oppstår? Hvis vi ønsker fjerne et tre som vokser på eiendommen vår, kan vi sage og sage i det uendelige. Så lenge roten ligger der, vil nye skudd komme av seg selv. Tar vi derimot bort roten, vil det ikke lenger være noe «resten» å ta seg av.

Hvis vi nøye gransker vår identifikasjon med kroppen, vil vi til sist erkjenne at vi ikke er kroppen. Vi opplever den, men vi er den ikke. Det samme med sinnet, hvorfra ideen om vår person oppstår. Føler vi oss for eksempel mindreverdige, vil vi slite i møtet med den tilsynelatende suverene. «Jeg føler meg så liten». Men hvem møter egentlig hvem? Hvem føler seg liten? Kan vi virkelig bevise at denne faktisk eksisterer som noe utover en idé? Hvis ikke, hvem merker seg ideen? Hvilken størrelse har denne?

Mitt selvportrett

Hvis jeg skulle ha tegnet mitt eget selvportrett sett innenfra, hvordan ville det ha sett ut? Det vi kaller selvportrett, viser som regel hvordan vi fysisk fremstår, dette sett utenfra. Det hadde vært mer korrekt å kalle det et andres bilde av meg selv – portrett. Hvordan ser jeg så meg selv?

Er det ikke slik at jeg aller mest opplever meg selv som et eneste stort øye? Fra der jeg er, legger jeg merke til en masse ting. Alle disse dukker opp i mitt synsfelt, mens jeg står tidligere. Jeg kan til og med inkludere min fysiske kropp i rekken av objekt som kan studeres. Hvis jeg hadde tittet på et bilde av meg selv sittende i et rom, hadde jeg uten problem skilt mellom sofaen, hvor kroppen var plassert, og selve kroppen. Jeg ville ha pekt på kroppen og sagt, «Der er jeg». Når jeg ser fra innsiden og ut, dukker nå også kroppen opp som et objekt som kan observeres. Noe skiller altså mellom kroppen og «meg selv». Hvem gjør dette?

Går jeg enda tettere på, vil jeg innse at selv øyet er et bilde registrert av noe. Hvem tegner dette? Vil det være mulig å tegne selv den som tegner?

Nasrudin went into a bank with a cheque to cash.
«Can you identify yourself?» asked the clerk.
Nasrudin took out a mirror and peered into it.
«Yes, that´s me all right» he said.
 – Ancient Sufi story –

 

Hvordan gi slipp på ideen om «jeg»

Hva peker denne spørsmålsstillingen på? Hvordan kan vi komme til en direkte erkjennelse av at vi hverken er intellektet, sinnet, sansene eller kroppen, men noe tidligere enn disse? Til sist, og kanskje enda viktigere – hvilken forskjell vil en slik erkjennelse kunne utgjøre? Hvorfor i det hele tatt bruke tid på slike tanker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss selv er om vi er tilfreds i livet. For de aller fleste av oss vil svaret bli at vi stort sett er fornøyde, med noen større eller mindre unntak her og der. Disse har vi lært oss å leve med. Eventuelt tolereres de, helt til de en vakker dag ikke lenger tolereres.

Når er det så problemene våre dukker opp? Ved nærmere ettersyn vil vi kunne se at problemene tilsynelatende dukker opp i det øyeblikk jeg kommer i kontakt med han/henne/de/det. Uten et jeg, vil heller ikke han/henne/de/det kunne eksistere. Når jeg sover, er også konseptet jeg borte. Problemene er borte, og det samme er resten av det vi definerer som verden. Allikevel er det noe som er tilstede og registrerer, som legger merke til drømmene vi har. Når vi så våkner opp, dukker jeg opp i vår bevissthet, og verden oppstår umiddelbart som en følge av dette. Hvem er så denne jeg? Hvor befinner denne seg? Jeg som fryser, som er sulten, trøttsyksint, som er fornærmet. Hvem snakker, og hvem snakker denne om, og hvem legger i sin tur merke til alle disse?

Når vi forsøker lokalisere jeg´et, sliter vi med å finne noen hjemme. «Jeg knytter neven». Er dette virkelig den hele og fulle sannheten? Neven blir knyttet, men vi kan på ingen måte bekrefte med absolutt sikkerhet at det er et jeg som så knytter hånda. Det vi kan si er at det registreres at hånden blir knyttet. Det samme med, «jeg lukter». Vet jeg med sikkerhet at denne jeg utfører handlingen å lukte? Jeg registrerer lukt, men kan jeg virkelig si at det er jeg som gjør det? Nesen i seg selv lukter heller ikke. Hvis så hadde vært, hvorfor registreres da ingen lukt når vi sover?

Hva hvis vi tenker oss følgende: Vi er ikke den som handler, den som liker eller ikke liker. Ikke er vi den som blir truet, den som må forsvare seg eller som må mene. Tvert i mot – noe legger simpelthen merke til at alle disse oppstår og forsvinner. Grunner vi over dette bare for et øyeblikk, vil vi måtte erkjenne at det medfører riktighet. Hvis ikke, hvordan hadde vi ellers kunnet snakke om disse? For å snakke om – /tenke på noe, må det være en distanse. Vi kan ikke være både den som legger merke til, samtidig som vi er objektet som vi iakttar. Den som observerer må allerede være der, tidligere enn det observerte.

Vil dette si at vi da er den som legger merke til? Blir ikke også denne observert? Jeg er ikke sulten min. Jeg legger merke til sulten. Hvem observerer da den som sier, «jeg legger merke til sulten»?

Til slutt sitter vi atter engang igjen med spørsmålet, «Hvem er jeg?». Før dette blir etablert, hva kan vi si? Dette betyr ikke at vår samhandling med verden og våre medmennesker vil opphøre. Men ved å være åpne for muligheten av at ting ikke er som vi tror de er, vil vi kunne komme nærmere og nærmere ting som de er. Til sist vil det ikke være noen distanse. Ikke noe jeg i møte med ting. I samme øyeblikk forsvinner verden slik vi kjenner den.

«There is no such state as seeing the real. Who is to see what? You can only be the real – which you are anyhow. The problem is only mental. Abandon false ideas, that’s all. There is no need of true ideas. There aren’t any.»

– Nisargadatta Maharaj –

Ingen steder å stå

For tre år siden hadde jeg en skjellsettende drøm. Jeg var på turné i Troms fylke, og denne hendelsen fant sted på et lite, avsidesliggende høyfjellshotell. Midt på natten våknet jeg av at jeg gråt høylydt, noe jeg aldri har opplevd hverken før eller senere. Drømmen jeg nettopp hadde hatt handlet om at alle mine roller ble frarøvet meg. En av de første rollene som forsvant var rollen som «flink til å kjøre bil». I drømmen var jeg turnésjåfør. På vei til konsertlokalet fortalte en av de som satt i baksetet at jeg ikke egentlig var noe særlig flink til å kjøre bil. Det var ingen misunnelse eller kritikk. Kun en konstatering av fakta. Hmm..der forsvant den rollen. Videre ble jeg konfrontert med hver og en av de roller jeg sterkest har identifisert meg med. Det siste jeg husker før jeg våknet var at jeg var hjemme hos mamma og pappa. Jeg hadde vært på besøk, og skulle nå kjøre videre. På vei inn i bilen stoppet mamma meg og sa hun hadde noe hun måtte fortelle meg. «Vi har ikke helt visst hvordan vi skulle si dette, men du er faktisk ikke Frode». Så våknet jeg.

Det tok lang tid før jeg sovnet igjen. Det var en rystende følelse å plutselig ikke være noe som helst. Ikke engang Frode, den jeg trodde jeg var. Samtidig var det noe grunnleggende som endret seg etter denne natten. Jeg kunne tydeligere se at rollene mine kom senere. De var ikke først, tidligst eller nærmest meg. Som med klær. De ble båret av meg, men de var ikke meg.

Hvor står vi egentlig? Alt er i bevegelse. Holder vi fast i noe, hindrer vi flyten. Det betyr ikke at en ikke kan være på et sted, på en adresse, i en relasjon et helt liv. Om vi ønsker å bo i høyblokk eller i en grotte i Himalaya, spiller ingen rolle. Hvis vi derimot holder fast i det ene eller andre av frykt for at vi, ved å gi slipp, vil opphøre å eksistere, så vil argumentet for å bli værende på stedet hvil være basert på en illusjon. Det er illusjonen som bringer utilfredshet.

Troen på oss selv

I dag mottok jeg en mail som blant annet tok for seg det å ha troen på seg selv, og hvor utfordrende dette kan være. Det er mange av oss som opplever den samme utfordringen, og jeg begynte reflektere litt over hva dette egentlig betyr.

Hva refererer vi til når vi kjenner på utfordringen med å tro på oss selv? Hvem skal tro på hvem? Dette spørsmålet penset meg inn på en tidløs grunnsetning, nemlig at vår største utfordring ligger i det at vi ikke fullt ut vet hvem vi er. Når vi så skal ha troen på oss selv, hvilken av oss er det som skal tro på hvem i oss? Har den vi innerst inne er et behov for å tro på seg selv? Er det i det hele tatt mulig? Å tro noe, krever et objekt. Det må nødvendigvis være en distanse mellom den som må tro og det denne må tro på. Hvem identifiserer vi oss i tilfellet med? Den som observerer, eller det objekt som blir observert. Hva kommer først?

 «It’s not who you are that holds you back, it’s who you think you’re not.»

– unknown –

I mitt eget liv oppdaget jeg etterhvert at det som bød på størst motstand, var å forsøke leve livet gjennom en person som i stor grad var et produkt av mitt eget hode. Jeg satte en skyhøy standard for meg selv, basert på en rekke oppsamlede idealer. Disse idealene var en rettesnor for hvordan jeg burde være. Problemet var at siden de hovedsaklig var basert på andres idealer, så rimte de ikke alltid med hva det innerste i meg ønsket. Hvis jeg ikke var klar over at det jeg definerte som ett, i sannhet var to – meg, min essens som så observerte ett sett idealer, endte jeg som oftest opp med å blande de sammen. Jeg trodde fullt og helt på at jeg adresserte «mine» ideal. Resultatet var en følelse av ikke å innfri.

Hvordan kan noe vi allerede er innfri? Hvis vi, når vi leser dette står midt i vår væren, i det vi er, hvor behøver vi gå herfra? Kan det være at behovet for bevegelse enten hit eller dit oppstår i samme øyeblikk som tanken på å være sånn eller slik oppstår? Med mindre vi er født mangelfulle, hvorfor behøver vi bevege oss bort fra det vi er? Hva hvis vi tenker oss at problemet ikke skyldes manglende tro på oss selv, men snarere denne ukritiske tro på at vi er mangelfulle? Grunnet denne, må vi så kompensere med sterkere tro på oss selv. Hadde vi i dette øyeblikk løsnet vårt grep rundt begge, hva hadde vi stått tilbake med?

«Be – don´t try to become.»

– Osho –

Hva vet vi?

«Not-knowing is true knowledge. Presuming to know is a disease. First realize that you are sick, then you can move toward health.»

– Tao Te Ching –

Hva vet vi? Uansett hva vi hevder å vite, vil vi etter nøye granskning ende opp med ikke-viten. Dette kan lett testes ut. Forsøk å si noe som er sant. Ikke relativt sant, ikke din personlige sannhet, men objektivt sant. Forsøk, og du vil ende opp med meninger, tro og antakelser. Til all god slutt vil det komme til en erkjennelse av å ikke vite.

«Jeg er en mann.» Det er relativt sant i det at jeg beveger meg rundt i en mannskropp. Men hva er mann? Er det fysikk? I såfall – hva er fysikk? Og er jeg kroppen? Slik fortsetter vi, og vi vil også her ende opp med, «ja, men det vet jeg ikke».

Hva refererer jeg til når jeg sier «jeg vet»? Hvem har et behov for å presentere denne viten, og hvorfor dette behovet? Vet jeg noe som helst utenom det jeg har blitt fortalt og det jeg har lest? Vi har en rekke begrep for å beskrive noe, for å definere noe, for å referere til noe som allerede er. Uansett hva vi sier, er det fremdeles ikke noe annet enn et forsøk på å nå dette noe. Hva er nærmest sannheten? Beskrivelsen av dette noe eller noe selv?

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»

– H.W.L Poonja –

«Jeg mener, jeg tror, jeg antar.» Hvis vi hadde blitt mer oppmerksomme på det personlige pronomen først i setningen, hvor lenge hadde vi fortsatt å verdsette våre meninger, vår tro og våre antakelser? Disse refererer utelukkende til noe som ikke er den hele og fulle sannheten. Har de da noen verdi, utover å kunne tjene som midlertidige rettesnorer og pekepinner?

«Jeg skal prøve å reise meg fra stolen». Enten reiser jeg meg, eller så blir jeg sittende. Det er alt.

«Do not try to know the truth, for knowledge by the mind is not true knowledge. But you can know what is not true — which is enough to liberate you from the false. The idea that you know what is true is dangerous, for it keeps you imprisoned in the mind. It is when you do not know, that you are free to investigate. And there can be no salvation without investigation, because non-investigation is the main cause of bondage.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –