Stikkordarkiv: Albert Einstein

Illusjonen om «De andre»

For en tid tilbake var jeg innom Frankfurt Lufthavn på vei til Sør-Amerika. Ettersom jeg nå skulle ut av Schengen, måtte jeg gjennom en ekstra sikkerhetssjekk. Jeg passerte uten noe problem, mens ryggsekken min ble plukket ut for en ekstra sjekk. Jeg hadde ikke spesielt dårlig tid, og burde således være i stand til å ta det hele med ro. Men nei, jeg kjente umiddelbart på en begynnende irritasjon. Atpåtil var det kun en mann på jobb, og han jobbet ekstremt sakte. Vi var fem stykker i køen, og de fleste av oss himlet med øynene i skjønn enighet om at dette var ganske så håpløst. Når det omsider ble min tur, kunne jeg registrere at sikkerhetsvakten rolig luntet avgårde i ett eller annet ærend. Noen minutter gikk, og jeg merket at tålmodigheten min nærmet seg bristepunktet. Jeg var irritert og sint på hele «systemet», og ikke minst på han, som ikke skjønte at jeg hadde det travelt.

Plutselig fikk jeg det for meg at jeg skulle handle stikk i strid med hvordan jeg følte meg. Jeg hadde allerede definert sikkerhetsvakten som sløv, lat, uinspirert, hensynsløs, overlegen og generelt uskikket til jobben. Å derfra skulle starte en vennlig samtale var det mest absurde jeg kunne tenke meg. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det.

Omsider kom han tilbake, og vinket meg frem. Jeg åpnet umiddelbart med å spørre om det var travle dager på jobb nå som ferien satte inn? Han svarte at ja, det var det. «Hovedsakelig på grunn av alle som glemmer at de har flytende væske i håndbagasjen, og sender den gjennom maskinen. Når dette så dukker opp på skjermen, er vi forpliktet til å gjøre en grundig sjekk. Det tar tid, og det skjer hele tiden». I samme øyeblikk husket jeg at jeg hadde en tube med solkrem liggende i ryggsekken. Ettersom jeg så sjelden reiser med annen håndbagasje enn et instrument, hadde jeg helt glemt å ta ut toalettmappen. Det var grunnen til at sekken hadde blitt valgt ut. Det var min egen feil.

Jeg beklaget at jeg hadde føyd meg inn i rekken av glemsomme turister, og merket meg at siste rest av irritasjon forsvant i samme slengen. Han, den «andre», forsvant ut av min bevissthet, og tilbake sto vi. To mennesker som av overordnede grunner måtte samarbeide om noe vi begge gjerne kunne ha vært foruten. Hadde jeg tatt ansvar for meg og mitt, hadde han kunnet ta ansvar for seg og sitt.

Resten av samtalen var særdeles hyggelig, og vi skiltes med gjensidige lykkeønskninger for den kommende høytiden.

Jean-Paul Sartre er blant annet kjent for sitt utsagn «Hell is other people». Jeg har grunnet litt på dette. Jeg kan på ingen måte uttale meg om utsagnets endelige betydning (i den grad noe sånt finnes). På et personlig plan derimot, leser jeg dette utsagnet som en beskrivelse av hvordan vi opplever det å tilsynelatende være adskilt fra. Ta eksemplet med flyplassen. All min frustrasjon og irritasjon handlet om han/de/det. Vakten, flyplassen og «systemet». Jeg ekskluderte meg selv elegant fra hele situasjonen, og fingeren min pekte utover. I det øyeblikk jeg innså at frustrasjonen jeg kjente på skyldtes meg selv, forsvant distansen, og han/de/det ble umiddelbart til her er vi. Samtidig med distansen forsvant negativiteten, og den ble erstattet av forståelse, romslighet og aksept.

Kjører vi bil, og noen presser seg forbi, skjer det samme. Vi blir sint på han eller de. Jeg gjør rett – han feil. Meg mot verden. Hadde vi forstått hva som er tidligere enn forbikjørselen og registreringen av den (hvordan personen som kjører den andre bilen ser verden, hvordan reaksjonen i meg dukker opp), ville det kanskje ikke lenger være grunnlag for frustrasjon. Situasjonen ville være helt forståelig – den ville gi mening. Det kjøres bil. En reaksjon blir observert. Det er alt.

Så lenge jeg hevder at frustrasjonen jeg kjenner på skyldes noen andre, og handler i henhold til det, vil jeg ikke gjøre noe annet enn å skape mer av det jeg selv ikke ønsker mer av. Jeg kan rettferdiggjøre handlingen med tilsynelatende rasjonelle argumenter, men ved en nærmere granskning vil jeg innse at argumentene ikke holder stand. Denne innsikten vil imidlertid ikke oppleves som et kompromiss, som «å gi opp». Den vil oppleves som en direkte forståelse som gir mening. Ja – en følelse definert som irritasjon observeres. Nei – den er ikke påført meg av «noen andre». Jeg registrerer simpelthen en bevegelse i meg.

Hvor er vi så?

Vi er her. Øyeblikk etter øyeblikk er vi akkurat her, og det er nå vi legger grunnlaget for det neste nå. Hvordan kan vi bli mer tilstede i skapelsesprosessen? Hvordan bedre observere det som straks er på vei ut av munnen og det som passerer gjennom vårt bevissthetsfelt i form av tanker og følelser. Hvordan observere alt dette før vi handler. Hva ville resultatet av en slik nøye observasjon kunne bli?

Jeg er er først. Hvem sier jeg er?…. Så kommer det neste. Ved å bli mer bevisst det første, vil vi kunne korrigere måten dette kommer til uttrykk på, slik at det blir samsvar mellom indre og ytre. Ingen distanse mellom vår innerste væren og den vi presenterer utad. Ingen distanse mellom meg og deg. Ingen distanse mellom oss og de.

«Our separation of each other is an optical illusion of consciousness.»

– Albert Einstein –