Stikkordarkiv: Bevissthet

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del II

Jeg har tidligere reflektert over utsagnet til den indiske læreren H.W.L Poonja, «To discover truth, you will have to disappear». I dag, mens jeg ruslet i skogen, fant jeg meg selv nok en gang gående å grunne over de samme ordene.

Det hele begynte med at jeg for for noen dager siden mottok en mail fra en god venn av meg. Mailen omhandlet refleksjoner rundt dette med tilgivelse, basert på et innlegg jeg skrev for noen måneder siden (Tanker om tilgivelse).

Viktigheten av å tilgi oss selv er noe de fleste av oss kan erkjenne. Utfordringen dukker opp i det øyeblikk vi skal tilgi verden og de mennesker vi synes er vanskelige. Hvorfor er det slik?

«Jeg kjenner jeg blir så sint/trist/frustrert i møtet med han/henne/det.» Følelsen av jeg er her, følelsen av sinne/tristhet/frustrasjon er her. Disse følelsene dukker tilsynelatende opp i selskap med han/henne/det som er der.

Når vi føler oss behandlet sånn eller slik av den eller det, hvor stor troverdighet har historien vi forteller oss selv og verden? Hva hvis jeg en dag kjenner en sterk følelse av mindreverd? I neste øyeblikk møter jeg en smilende person. Umiddelbart blir jeg provosert og sint. Han ler av meg. Hvor sitter egentlig smerten? Er det i smilet? Videre kan vi spørre oss selv: er den som blir sint essensen av meg – den jeg innerst inne er?

Jo lenger vi lever med ideen om at det er verden, de og det som er problemet, jo lenger vil vi sitte fast. Hva hvis vi kunne ha funnet ut hvem det er som føler alt dette? Sinnet, frustrasjonen. Hvem er det som blir provosert, hvem blir utnyttet? Alt som trengs er at vi vender oss helt og holdent bort fra ideen om «de andre», og i stedet studerer oss selv nøye. Dette for å finne kilden til forstyrrelsene vi opplever, punktet der jeg kommer i kontakt med verden. Det trengs bare et øyeblikk, og «verden» vil aldri være den samme igjen.

Å ta ansvar for sitt eget betyr ikke at vi skal finne oss i hva som helst. Hvis noen faktisk behandler oss dårlig, gjør vi det vi skal gjøre. Forskjellen er at vi ikke lenger trenger bruke masse energi på historien, på å dømme, på å ta parti. I stedet har vi nå tre valg. Vi kan forlate situasjonen, vi kan forandrer den, eller hvis ingen av disse er mulige – aksepterer det som i øyeblikket finner sted med en visshet om at det er sånn det er akkurat nå. Hjulet på bilen er flatt. Jeg bytter dekk. Alt foregår, men istedet for å forholde oss til det den ubevisste delen av oss hevder/mener/tror skjer, forholder vi oss i stedet bevisst til det som faktisk skjer. Personen smiler til meg. Jeg kjenner på en irritasjon. Jeg legger merke til en tanke som hevder at denne personen ler av meg. Jeg blir sint fordi jeg føler meg liten. Jeg kan nå også legge merke til at jeg, for å kompensere for denne følelsen, fremstår som jublende glad, og at det er derfor personen smiler tilbake til meg. 

Jeg tror dette er det som utsagnet peker mot. For at sannheten skal oppdages, må jeg slippe taket i alle ideer, tanker og konsept om meg selv, hvorfra alle ideer, tanker og konsept om andre oppstår. Den jeg tror jeg er må forsvinne. Så fort jeg legger merke til følelsen av det ene eller andre, vil jeg slutte å klage på alle mennesker som trigger nettopp disse følelsene. Jeg vil innse at ideen om «de andre» kun er et resultat av min egen følelse. Som sikkerhetskontrollen på flyplassen. Som mannen som sniker i køen.

«As long as you perceive that anyone is holding you back, you have not taken full responsibility for your own liberation. Liberation means that you stand free of making demands on others and on life to make you happy. When you discover yourself to be nothing but freedom, you stop setting up conditions and requirements that need to be satisfied in order for you to be happy. It is in the absolute surrender of all conditions and requirements that liberation is discovered to be who and what you are.»

– Adyashanti –

Hvordan gi slipp på ideen om «jeg»

Hva peker denne spørsmålsstillingen på? Hvordan kan vi komme til en direkte erkjennelse av at vi hverken er intellektet, sinnet, sansene eller kroppen, men noe tidligere enn disse? Til sist, og kanskje enda viktigere – hvilken forskjell vil en slik erkjennelse kunne utgjøre? Hvorfor i det hele tatt bruke tid på slike tanker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss selv er om vi er tilfreds i livet. For de aller fleste av oss vil svaret bli at vi stort sett er fornøyde, med noen større eller mindre unntak her og der. Disse har vi lært oss å leve med. Eventuelt tolereres de, helt til de en vakker dag ikke lenger tolereres.

Når er det så problemene våre dukker opp? Ved nærmere ettersyn vil vi kunne se at problemene tilsynelatende dukker opp i det øyeblikk jeg kommer i kontakt med han/henne/de/det. Uten et jeg, vil heller ikke han/henne/de/det kunne eksistere. Når jeg sover, er også konseptet jeg borte. Problemene er borte, og det samme er resten av det vi definerer som verden. Allikevel er det noe som er tilstede og registrerer, som legger merke til drømmene vi har. Når vi så våkner opp, dukker jeg opp i vår bevissthet, og verden oppstår umiddelbart som en følge av dette. Hvem er så denne jeg? Hvor befinner denne seg? Jeg som fryser, som er sulten, trøttsyksint, som er fornærmet. Hvem snakker, og hvem snakker denne om, og hvem legger i sin tur merke til alle disse?

Når vi forsøker lokalisere jeg´et, sliter vi med å finne noen hjemme. «Jeg knytter neven». Er dette virkelig den hele og fulle sannheten? Neven blir knyttet, men vi kan på ingen måte bekrefte med absolutt sikkerhet at det er et jeg som så knytter hånda. Det vi kan si er at det registreres at hånden blir knyttet. Det samme med, «jeg lukter». Vet jeg med sikkerhet at denne jeg utfører handlingen å lukte? Jeg registrerer lukt, men kan jeg virkelig si at det er jeg som gjør det? Nesen i seg selv lukter heller ikke. Hvis så hadde vært, hvorfor registreres da ingen lukt når vi sover?

Hva hvis vi tenker oss følgende: Vi er ikke den som handler, den som liker eller ikke liker. Ikke er vi den som blir truet, den som må forsvare seg eller som må mene. Tvert i mot – noe legger simpelthen merke til at alle disse oppstår og forsvinner. Grunner vi over dette bare for et øyeblikk, vil vi måtte erkjenne at det medfører riktighet. Hvis ikke, hvordan hadde vi ellers kunnet snakke om disse? For å snakke om – /tenke på noe, må det være en distanse. Vi kan ikke være både den som legger merke til, samtidig som vi er objektet som vi iakttar. Den som observerer må allerede være der, tidligere enn det observerte.

Vil dette si at vi da er den som legger merke til? Blir ikke også denne observert? Jeg er ikke sulten min. Jeg legger merke til sulten. Hvem observerer da den som sier, «jeg legger merke til sulten»?

Til slutt sitter vi atter engang igjen med spørsmålet, «Hvem er jeg?». Før dette blir etablert, hva kan vi si? Dette betyr ikke at vår samhandling med verden og våre medmennesker vil opphøre. Men ved å være åpne for muligheten av at ting ikke er som vi tror de er, vil vi kunne komme nærmere og nærmere ting som de er. Til sist vil det ikke være noen distanse. Ikke noe jeg i møte med ting. I samme øyeblikk forsvinner verden slik vi kjenner den.

«There is no such state as seeing the real. Who is to see what? You can only be the real – which you are anyhow. The problem is only mental. Abandon false ideas, that’s all. There is no need of true ideas. There aren’t any.»

– Nisargadatta Maharaj –

Vi lever i en skyggeverden del II

En formiddag jeg var ute og gikk, la jeg merke til skyggen min, og det fikk meg til å tenke. Den første tanken som dukket opp var nettopp den at det var skyggen min. Deretter kunne jeg korrigere meg selv og si at det var konturen av kroppen min. Hvordan oppstod denne? Dagen før var det regn. Da ville det ikke ha vært noen skygge. Altså må sola være der. Den er tidligere. Når kroppen min ikke står mellom sola og punktet den belyser, er det åpent og rent, uten noen konturer. Når kroppen min dukker opp mellom sola og bakken, oppstår form.

Vår bevissthet er tidligere enn noe annet. Kroppen, tanker, følelser, verden – alt dette blir observert. Hvem er det som ser gjennom øynene? De gangene vi kun observerer, uten noen form for tilknytning eller aversjon, fremstår verden som åpen, uten begrensninger. På et vis kan den sies å være formløs, i det at det ikke er noe som stikker seg ut. Lite eller ingen friksjon, ikke noe rett eller galt og så videre. Vi simpelthen beveger oss rundt som et par øyeepler uten noe opplevd behov for å definere, skille mellom, dele opp eller lignende.

Så dukker vår personlighet opp mellom det som observerer og det observerte. Med ett filtreres den i utgangspunktet nøkterne bevisstheten gjennom vår personlighet, med det resultat at preferanser og dualisme (rett/galt, godt/vondt, overlegen/underlegen + +) dukker opp. I det øyeblikk blir verden tydelig. Vi er ikke lenger kun nøytral observasjon. Nå er vi plutselig en kropp som enten er for lang eller for kort. Vi kan for lite, eller vi vet alt. Vanskelige personer og utfordrende situasjoner melder seg, og fra å være konturløs og altomfattende går verden over til å bli svært så virkelig. Er det verden slik den faktisk er som blir observert, eller kan det være at vi forholder oss til skyggen av vår person/personlighet med dens historie, meninger, synspunkt og holdninger som projiseres utover?

Hvem er så vi? Er vi vår person, drassende rundt med en historie, et navn, en kropp og med et utall meninger? Alle disse blir jo observert av noe. Vår person endrer seg til stadighet. Ene dagen er alt fint. Den neste dagen er det grått og tungt. Hvem legger så merke til dette? For å registrere en bevegelse, må ikke da noe stå stille? Hvem er det? Det observeres selv i søvne. Verden slik vi kjenner den forsvinner, men observasjonen er der. Hvor langt tilbake kan vi gå? Hva er der før skyggen?

«The world is nothing but the picture of your own ‘I’ consciousness.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Hvor er hjemme?

Nå er det en stund siden sist jeg har skrevet noe. Helt siden jeg kom hjem fra min fem ukers reise i Colombia har jeg hatt lite å si. Ikke nødvendigvis fordi det ikke har vært noe å si, men fordi jeg ikke helt har fått fatt i det. Det jeg derimot kan si noe om er hvilken lærdom jeg sitter igjen med etter reisen.

Jeg oppdaget til fulle hva det vil si å være i nået. Alt var ok. Selv utfordringene var ok. Jeg nøt opplevelsen av togreisen til flyplassen. Sikkerhetssjekken, boarding i Oslo – ja, selv 4 timers forsinkelse i New York som ble tilbragt sittende i flysetet var helt som den skulle være. Der snakket jeg med Alberto, som i en alder av rundt 30 var på vei for å besøke sin familie i Colombia for første gang. Det var i tillegg hans første flytur noensinne. Jeg var like ekstatisk som han. Og det var denne følelsen av tilfredshet, av lykke som skulle komme til å omslutte alt som min Colombianske venninne og jeg var i ferd med å skulle oppleve.

Å tilbringe 5 uker med et menneske jeg omgåes heller sjelden er en øvelse som inkluderer det meste av utfordringer. Dette var det jeg var kanskje mest nervøs for. Hva hvis vi ikke har noe å si? Hva hvis vi ikke trives i hverandres selskap? Det var ikke noe annet å gjøre enn å stupe i det, og så var vi i gang. Ble energien tung, og svaret på spørsmålet om alt var bra var et tvetydig «Ja», så var det bare å sette seg ned med en kaffe og gjøre min favorittøvelse «Hva tenker du nå?». Til sist var luften atter engang ren, og vi kunne se at det aldri egentlig hadde vært noe støy der i seg selv.

Det siste året har jeg undret mer og mer på hvor hjemme er. Jeg har for tiden ingen fast adresse, ei heller ser jeg klart hvordan jeg, det innerste i meg, skal kunne komme best mulig til uttrykk. Alt dette gjør sitt til at jeg virkelig får satt min egen definisjon av hjem på prøve. Hva er hjem? Et hus? En tilhørighet? En rolle? Alle disse er ytre former som er i konstant endring. Former som har spilt en viktig rolle i min opplevelse av hjemme. Nå er de midlertidig oppløste. Er hjemme i meg? I så fall, hvordan komme til en sann erkjennelse av dette?

Den for tiden største utfordringen min er å utvide aksepten for meg selv. Det er som ringene i vannet. Ikke før har de omsluttet noe, før de i neste millisekund favner enda mer, og jeg må inkludere også dette..og dette…ja, til og med dette. Vil total aksept lede meg hjem? Også følelsen av ikke å kjenne meg hjemme noe sted trenger sårt å bli akseptert. Jeg ønsker ikke returnere til det som har vært. Ved å slippe taket i det kjente, blekner i samme øyeblikk den antatte fremtiden, som til nå har vært modellert etter fortiden. Det jeg da sitter igjen med er ……………. . Det er så mye i denne verden jeg ikke forstår. Jeg forstår ikke jaget etter mer. Jaget etter penger og suksess. Jeg har liten forståelse for ideen om personlig suksess, ære og berømmelse. Det er utfordrende å finne et sted å skulle stå i alt dette, som for meg fremstår som ganske så uvirkelig og uviktig.

Her om dagen så jeg en fin film. Den handlet om en kvinne som i 1977 krysset ørkenen i Australia til fots, kun ved hjelp av 4 kameler og en hund. I et intervju gjort nylig, uttalte hun at hun hadde valgt opplevelsen av frihet til fordel for det å kjenne seg komfortabel. Jeg har tilbrakt mye av mitt liv med å være ukomfortabel. Jeg kjente meg umiddelbart igjen.

 «Home is where one starts from».

– Thomas Stearns Eliot –

Hvis det ene, så også det andre

Snakker vi om noe godt, snakker vi automatisk også om noe vondt.  Har vi rett, har vi i samme øyeblikk feil. Snakker vi om noen andre, snakker vi i grunn om oss selv. Selv om vårt øre ikke fanger opp lyden av ordene, ligger de der allikevel.

«Jeg er trist». Trist gir ingen mening uten minnet om glad, og glad eksisterer kun ved hjelp av trist. Jeg er svak inkluderer like mye sterk. «Jeg er klok» og «jeg er dum» er like langt. «Jeg liker ikke dette» betyr kanskje at jeg tenker på noe jeg liker? Summen av motsetningene går opp i seg selv. Det er som det er.

Jeg finnes på grunn av deg. Vi på grunn av dem. Mitt grunnet ditt. Alt som finnes inneholder alt. Det vi oppfatter, dukker opp for så å forsvinne igjen.

Hvem er det som legger merke til dette?

Tilstedeværelsen av tanker er tydeligst når de forsvinner

Første gang jeg åpnet Eckhart Tolles bok «Det er nå du lever», bet jeg meg merke i ett spesielt avsnitt. Her beskrev han hvordan det å legge merke til pusten ville kunne forandre våre liv fullstendig. På det tidspunkt jeg leste det syntes jeg det var et uforståelig og ganske så drøyt utsagn. Holder det å legge merke til sin egen pust? Hvordan ville det endre på noe som helst? Hva med handling? Allikevel – ut fra mine kritiske spørsmål kunne jeg ane at disse ordene vekket en nysgjerrighet i meg. Jeg ønsket finne ut om det virkelig kunne stemme. Jeg bestemte meg derfor for å begynne legge merke til pusten min så ofte som mulig. Mens jeg gikk tur, sittende på toget, i en samtale, mens jeg lyttet til musikk eller noen snakke, mens jeg observerte noe, mens jeg spiste..

Det tok en god stund før jeg merket noen som helst endring. Bare det å gjøre pusteøvelsen til en vane tok sin tid..

..men så en dag la jeg plutselig merke til mine egne tanker. I stedet for å være fullt og helt identifisert med de slik jeg tidligere hadde vært, var det akkurat som om jeg nå kunne betrakte de litt på avstand. Det enestående var at det ikke krevde noen som helst anstrengelse. Når det omsider skjedde, skjønte jeg at øvelsen ikke handlet om pusten i seg selv. Dette var bare en teknikk for lettere å direkte kunne erfare noe som er tidligere enn tankene. Hvis du forsøker, vil du straks legge merke til at det er helt umulig å tenke en tanke og samtidig legge merke til at du puster. Det betyr at hver gang du merker deg pusten din, trekkes fokuset tilbake fra aktiviteten i sinnet. Når denne aktiviteten så dukker opp igjen, står den med ett i tydelig kontrast til stillheten som befinner seg før tankestøyen- før innhold. I denne stillheten oppstår valgmulighetene..

Det å observere pusten er den enkleste og nærmest tilgjengelige teknikkene vi kan benytte oss av for å få kontakt med vår væren. Vi trenger ikke dra noe sted. Vår bevissthet, vår tankeløshet er allerede her.

Det er alltid flere lag av løken som kan skrelles. Hver gang observasjonsevnen forbedres, avdekkes enda et lag; mer subtilt enn det forrige. Så glemmer vi oss, og følger en tanke eller følelse utover – bort fra oss selv. Med vennlig overbærenhet minner vi oss atter engang på hvor vi er, og med det returnerer vi – via pusten til oss selv. Nye lag oppdages. Bevegelse utover – bevegelse innover; akkurat som pusten.

«What we call «I» is just a swinging door which moves when we inhale and when we exhale.»

– Suzuki Roshi –

 

Pusteøvelse

Sett deg på en stol med ryggen rak. Begge bena godt plantet på gulvet med hendene hvilende i fanget. Lukk øynene og begynn legge merke til pusten der den passerer neseborene – kald på vei inn og varm på vei ut. Du kan eventuelt legge merke til brystkassen som hever og senker seg. Ved innpust, si inni deg, «hever». Ved utpust, si inni deg, «senker». En tredje variant er å uttale ordet Aum inni deg samtidig som du legger merke til brystkassen som hever seg ved innpust. Ved utpust teller du fra 1 til 10 (med start på 1 igjen etter å ha kommet til 10) mens du legger merke til at brystkassen senker seg. Eventuelt kan du telle fra 1 til…så langt du ønsker.

«Aum (puster inn) – 1 (puster ut), Aum (puster inn) – 2 (puster ut)….»

Når vi teller slik, blir det veldig tydelig når vi mister fokuset. Det er fascinerende plutselig å befinne seg på tallet 9 eller 90, uten å ane hvordan vi kom dit. Da begynner vi på nytt igjen. Gradvis vil det gå raskere å oppdage at vi har glemt pusten. Kanskje vi ikke kommer lenger enn til 12. Tallene er der kun for lettere å gjøre oss oppmerksomme på fenomenet «å bli fortapt i tankene». Det er ikke et mål å komme langt. Målet er å være så bevisst som mulig. Jo mer observante vi er, jo bedre er det. Til sist trenger vi ikke lenger minne oss på pusten – prosessen begynner å gå av seg selv.

Hvor slutter jeg og hvor begynner verden?

Denne spørsmålstillingen dukket opp etter å ha grublet litt over dette med grensesetting og ansvar for egne behov. Hvordan skille det å bevisst ta ansvar for egne behov, noe som innebærer en forståelse av hva som er eget, fra egoets trang til å bygge forsvarsverker? Det ene tjener oss; det andre kan vise seg å begrense oss. Å differensiere mellom disse er noe jeg til stadighet får brynet meg på.

I kjølvannet av dette dukket altså følgende spørsmål opp: Hvor slutter jeg og hvor begynner verden? Når jeg hører et stykke musikk – hvor slutter øret og hvor begynner lyden? Når jeg ser deg – begynner du der øynene mine slutter, eller finnes du allerede i hodet mitt? Hvis jeg reagerer på noe – er det virkelig noe jeg reagerer på, eller er det min egen tanke? Hvis verden, med dens myriader av livsformer viser seg hovedsaklig å være et produkt av min bevissthet, allerede iboende i meg – hvor trekke denne grensen?

Innsikter etter et møte med tvilen

Buddha snakket om sinnets fem hindringer. Det er disse som tåkelegger vår dømmekraft. De begrenser vår evne til å handle, og de skaper en indre uro. De fem hindringene er følgende: Begjær etter noe/noen, motvilje mot noe/noen, latskap/dvale, rastløshet og til sist –  tvil.

Dagens post handler om tvil. Etter å ha tilbrakt gårsdagen kjempende med tvilen, dukket det i morges opp noen nye innsikter.

Grunnen til at jeg åpner med å bringe Buddha på banen er ikke tilfeldig. I går ruslet jeg en lang tur i marka. Det regnet og var tåkete, men luften var frisk og ren. Etter å ha krysset en myr, fant jeg et furutre som var perfekt å klatre i. Det er mange år siden sist, men klatreferdighetene var fremdeles intakte. Og aller viktigst – det var gøy. Oppe i furua ble jeg sittende å tenke på reisene jeg har gjort i det siste. Alle har de vært motivert av en søken etter et svar. Et nytt miljø, nye impulser – hva som helst som kanskje kan åpne opp for nye innsikter. I toppen av treet innså jeg at uansett hvor jeg har reist, så har jeg alltid vært på samme sted – nemlig i meg selv. Og med meg har jeg alltid brakt alt det jeg forsøker finne svar på et annet sted. I går slo det meg at det faktisk ikke er noe sted å dra. Jeg kan likegodt sette meg rett ned på en stol, for så å bli sittende til jeg forstår det som allerede er akkurat her. Umiddelbart etter husket jeg på Buddha, som endte sin søken under et tre. T.S. Eliot sier det slik: «Vi skal ikke slutte å utforske. Og formålet med all vår utforskning, er å ende der vi startet og kjenne stedet for første gang.»

I morges etter frokost ble jeg sittende å snakke med mine foreldre om bitterhet, anger og frykten for å velge feilJeg kjente at mitt bidrag i samtalen var sterkt motivert av min egen tvil. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor legger jeg saksofonen bort i håp om å finne svar på det jeg lurer på? Hvorfor tror jeg jeg kan få det enda bedre enn slik det er? Kaster jeg bort et talent? Burde jeg ikke være takknemlig og ferdig med det? Plutselig gikk det opp for meg at alle disse tankene kom fra et eneste sted – ønsket om å forstå utilfredsheten i mitt liv. Vips dukket Buddha opp i tankene igjen.

Jeg tror ikke vi er i stand til å gjøre feil valg, simpelthen fordi jeg ikke tror det finnes feil valg. Vi gjør valg. Deretter gjør vi ett nytt valg. Definisjonen feil dukker først opp i etterpåklokskapens navn. Min utfordring er at så fort ideen om feil valg er etablert, dukker dette alternativet nå opp før valget blir gjort. Dermed er jeg ikke bare redd for selve valget, men også for at jeg er i stand til å velge det som per definisjon er feil. Hadde ikke feil vært der, hadde det bare gjenstått valg i seg selv.

Det som likevel står klarest for meg etter gårsdagens opplevelse er følgende: Lik frykten, er det viktigste for meg i mitt møte med tvilen å ikke umiddelbart reagere. Midt i situasjonen er det ikke noe annet jeg vil enn å rømme fra ubehaget – å døyve smerten med hva som helst. En kopp te, kaffe, ett glass vin, en film, en bok, en orgasme, mat, musikk, søvn, ferie, projisering – hva som helst, bare jeg kan slippe å forholde meg til meg selv der jeg er. Hvis jeg istedet for å flykte bare kan bli stående, uten å handle, uten å sette i gang noe basert på tvilen – hva skjer da? Bli stående ansikt til ansikt med stormen. Ikke engasjer, ei heller støt bort. Bare vær i det – nøytral og observerende. Hva blir resultatet?

Jeg leste en gang en historie i Pema Chödrons bok «When things fall apart» om en kriger som hadde nedkjempet alle motstandere i kongeriket bortsett ifra en. Denne ene var frykten. En dag sa mesteren at tiden var inne for å møte frykten. Krigeren ønsket ikke ta denne kampen. Frykt virket for aggressiv, for uvennlig. TIl sist adlød krigeren allikevel mesterens befaling, og hun mottok mesterens instruksjoner for forberedelsene. Kampdagen opprant. Den unge krigeren stod på en side; frykt på den andre siden. Krigeren følte seg liten, og betraktet frykt som stor og fryktinngytende. Begge hadde brakt med seg sine våpen. Den unge krigeren bøyde seg tre ganger i respekt for frykt. «Har jeg din tillatelse for å gå i kamp mot deg?» Frykt svarte, «Takk for at du viser meg så mye respekt at du spør.» Så spurte den unge krigeren, «Hvordan kan jeg overvinne deg?» Frykt svarte, «Mine våpen består i at jeg snakker fort, og at jeg kommer veldig nært opp i ansiktet ditt. Du vil da bli så skremt at du gjør alt jeg ber deg om. Hvis du ikke gjør som jeg sier, mister jeg all min styrke. Du kan lytte til meg og du kan ha respekt for meg. Du kan til og med bli overbevist av meg. Men hvis du ikke gjør som jeg sier, har jeg ingen makt over deg.» På denne måten lærte den unge krigeren å nedkjempe frykt.

Jeg tror at denne historien likegodt kunne handlet om tvil. Hver gang vi avholder oss fra å adlyde tvilen/frykten så vil den miste taket på oss. Det kan blåse hardt, men bare bli stående. Noe særdeles fruktbart kan komme ut av det.

Alt passerer

Siden jeg er på reisefot, blir dagens tekst en zenhistorie.

Om vi så bare kan gjøre en ting fullt og helt, så har vi tatt hånd om alt. Hvis vi er ærlige med oss selv og andre – kun det og ingenting annet, så vil det være nok. Om vi bestemmer oss for å tilgi og ingenting annet, vil også det lede til det samme. Lar vi alt av dualitet passere, og det som vil stå igjen er det som alltid har vært her, hinsides dualitet. Alt leder samme sted.

A student went to his meditation teacher and said, “My meditation is horrible! I feel so distracted, or my legs ache, or I’m constantly falling asleep. It’s just horrible!”

“It will pass,” the teacher said matter-of-factly.

A week later, the student came back to his teacher. “My meditation is wonderful! I feel so aware, so peaceful, so alive! It’s just wonderful!”

“It will pass,” the teacher replied matter-of-factly.

Kjærlighet er ikke der, den er her

Dagens overskrift er et modifisert utsagn hentet fra den indiske guruen Osho, der han opprinnelig snakker om sannheten som noe som ikke er et objekt. Den er ikke der; den er her. Opplevelsen jeg tenkte skrive om handler nettopp om denne erkjennelsen.

En tidlig vårdag etter at jeg hadde avsluttet mitt år på psykosyntesestudiet, snakket jeg med en god venninne som hadde gått videre på andre året. Hun kunne fortelle at de nettopp hadde hatt en samling der de ble introdusert for en metode kalt rebirthing. Hun fortalte litt om hvordan det hadde vært, og jeg ble veldig nysgjerrig. Rebirthing (slik jeg tror jeg husker det beskrevet..) går i korte trekk ut på at man mer eller mindre hyperventilerer en gitt tid. Den økte oksygenmengden stimulerer hjernen på en slik måte at nye tanker/opplevelser/innsikter kan dukke opp. Dette er en veldig forenklet beskrivelse av en metode som er nøye utarbeidet. Det anbefales å gjøre øvelsen med en instruktør (noe jeg ble fortalt på et senere tidspunkt).
Bestemte meg for at jeg ønsket prøve dette allerede samme kveld.

Klokken 21 la jeg med ned på gulvet, satte stoppeklokken på seksti minutter, og satte igang.  Jeg hadde ingen konkrete spørsmål jeg ønsket svar på, ei heller noe spesielt jeg gikk og funderte på. Alt var helt åpent.

Det første som skjedde var at jeg begynte å kjenne lette kramper i hendene. Jeg hadde nå pustet i 20 minutter. Det var som om musklene i håndflatene trakk seg sammen, og tommelene ble stående i en litt merkelig posisjon. Jeg satset på at alt var som det skulle. Jeg husker jeg tenkte at det verste som kan skje er at jeg besvimer, men i så tilfelle vil sikkert kroppen finne ut av det. Etter ytterligere 10 minutter dukket plutselig ansiktet til en ekskjæreste opp i hodet mitt. Jeg ble utrolig trist, og plutselig rant tårene i strie strømmer. Følelsen jeg kjente på handlet om at hun hadde noe som jeg manglet. Det hun var i besittelse av var kjærlighet, og eneste måten for meg å få del i den på var at hun gav meg den. Følte meg skikkelig nedfor og utrolig trengende. Etter å ha snufset i ti minutter forsvant bildet, og alt var tilbake til normalt. Jeg pustet videre. Fem minutter gikk, og så skjedde det samme igjen. Nok et bilde dukket opp, denne gangen av en kvinne jeg nettopp hadde sett i en film. Umiddelbart kom den samme følelsen tilbake. Så slo det meg med ett – hvordan kan jeg få den samme følelsen når et helt fremmed ansikt dukker opp? Hva er fellesnevneren? Det er jo meg. Følelsen er ikke der borte. Den er akkurat her – iboende i meg.

Ble liggende med denne innsikten i femten minutter, og så ringte klokken.

I den senere tid har jeg tenkt mye på denne hendelsen. Det blir som med alt annet vi deler opp i meg og det. Er det virkelig slik at vi er adskilt fra det? Når vi hører på musikk som får oss til å føle noe spesielt, er det i musikken eller er det i oss denne opplevelsen ligger? Uttrykket «It takes one to know one« peker kanskje på nettopp dette. Vi reagerer fordi det allerede er her – i oss. Hva enn musikken berører i oss, så er nettopp her – i oss. Personen i stolen ved siden av hører kanskje noe helt annet. Hva enn et menneske berører i oss, så er på samme vis. Vi hadde ikke reagert hvis det ikke allerede var her. Blir vi frustrerte, er også disse følelsene allerede i oss. Gjør en person oss usikre, betyr det kanskje bare at personen minner oss på noe vi allerede lurer på. Blir vi provoserte er det samme sak.

Det eneste vi behøver gjøre er å stoppe bevegelsen og pekefingeren rettet utover. Det er ikke der ute i form av han/det/den/de. Hvis vi tar oss tid til å titte litt nærmere på oss selv, vil vi oppdage at det vi i utgangspunktet pekte på med ett ikke lenger finnes der ute. Det regner fremdeles, men det er ikke lenger dårlig vær. Kjærlighet hverken kom eller gikk. Den bare er.

«Wherever I go, I meet myself.»

– Suzuki Roshi –