Stikkordarkiv: Buddha

Innsikter etter et møte med tvilen

Buddha snakket om sinnets fem hindringer. Det er disse som tåkelegger vår dømmekraft. De begrenser vår evne til å handle, og de skaper en indre uro. De fem hindringene er følgende: Begjær etter noe/noen, motvilje mot noe/noen, latskap/dvale, rastløshet og til sist –  tvil.

Dagens post handler om tvil. Etter å ha tilbrakt gårsdagen kjempende med tvilen, dukket det i morges opp noen nye innsikter.

Grunnen til at jeg åpner med å bringe Buddha på banen er ikke tilfeldig. I går ruslet jeg en lang tur i marka. Det regnet og var tåkete, men luften var frisk og ren. Etter å ha krysset en myr, fant jeg et furutre som var perfekt å klatre i. Det er mange år siden sist, men klatreferdighetene var fremdeles intakte. Og aller viktigst – det var gøy. Oppe i furua ble jeg sittende å tenke på reisene jeg har gjort i det siste. Alle har de vært motivert av en søken etter et svar. Et nytt miljø, nye impulser – hva som helst som kanskje kan åpne opp for nye innsikter. I toppen av treet innså jeg at uansett hvor jeg har reist, så har jeg alltid vært på samme sted – nemlig i meg selv. Og med meg har jeg alltid brakt alt det jeg forsøker finne svar på et annet sted. I går slo det meg at det faktisk ikke er noe sted å dra. Jeg kan likegodt sette meg rett ned på en stol, for så å bli sittende til jeg forstår det som allerede er akkurat her. Umiddelbart etter husket jeg på Buddha, som endte sin søken under et tre. T.S. Eliot sier det slik: «Vi skal ikke slutte å utforske. Og formålet med all vår utforskning, er å ende der vi startet og kjenne stedet for første gang.»

I morges etter frokost ble jeg sittende å snakke med mine foreldre om bitterhet, anger og frykten for å velge feilJeg kjente at mitt bidrag i samtalen var sterkt motivert av min egen tvil. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor legger jeg saksofonen bort i håp om å finne svar på det jeg lurer på? Hvorfor tror jeg jeg kan få det enda bedre enn slik det er? Kaster jeg bort et talent? Burde jeg ikke være takknemlig og ferdig med det? Plutselig gikk det opp for meg at alle disse tankene kom fra et eneste sted – ønsket om å forstå utilfredsheten i mitt liv. Vips dukket Buddha opp i tankene igjen.

Jeg tror ikke vi er i stand til å gjøre feil valg, simpelthen fordi jeg ikke tror det finnes feil valg. Vi gjør valg. Deretter gjør vi ett nytt valg. Definisjonen feil dukker først opp i etterpåklokskapens navn. Min utfordring er at så fort ideen om feil valg er etablert, dukker dette alternativet nå opp før valget blir gjort. Dermed er jeg ikke bare redd for selve valget, men også for at jeg er i stand til å velge det som per definisjon er feil. Hadde ikke feil vært der, hadde det bare gjenstått valg i seg selv.

Det som likevel står klarest for meg etter gårsdagens opplevelse er følgende: Lik frykten, er det viktigste for meg i mitt møte med tvilen å ikke umiddelbart reagere. Midt i situasjonen er det ikke noe annet jeg vil enn å rømme fra ubehaget – å døyve smerten med hva som helst. En kopp te, kaffe, ett glass vin, en film, en bok, en orgasme, mat, musikk, søvn, ferie, projisering – hva som helst, bare jeg kan slippe å forholde meg til meg selv der jeg er. Hvis jeg istedet for å flykte bare kan bli stående, uten å handle, uten å sette i gang noe basert på tvilen – hva skjer da? Bli stående ansikt til ansikt med stormen. Ikke engasjer, ei heller støt bort. Bare vær i det – nøytral og observerende. Hva blir resultatet?

Jeg leste en gang en historie i Pema Chödrons bok «When things fall apart» om en kriger som hadde nedkjempet alle motstandere i kongeriket bortsett ifra en. Denne ene var frykten. En dag sa mesteren at tiden var inne for å møte frykten. Krigeren ønsket ikke ta denne kampen. Frykt virket for aggressiv, for uvennlig. TIl sist adlød krigeren allikevel mesterens befaling, og hun mottok mesterens instruksjoner for forberedelsene. Kampdagen opprant. Den unge krigeren stod på en side; frykt på den andre siden. Krigeren følte seg liten, og betraktet frykt som stor og fryktinngytende. Begge hadde brakt med seg sine våpen. Den unge krigeren bøyde seg tre ganger i respekt for frykt. «Har jeg din tillatelse for å gå i kamp mot deg?» Frykt svarte, «Takk for at du viser meg så mye respekt at du spør.» Så spurte den unge krigeren, «Hvordan kan jeg overvinne deg?» Frykt svarte, «Mine våpen består i at jeg snakker fort, og at jeg kommer veldig nært opp i ansiktet ditt. Du vil da bli så skremt at du gjør alt jeg ber deg om. Hvis du ikke gjør som jeg sier, mister jeg all min styrke. Du kan lytte til meg og du kan ha respekt for meg. Du kan til og med bli overbevist av meg. Men hvis du ikke gjør som jeg sier, har jeg ingen makt over deg.» På denne måten lærte den unge krigeren å nedkjempe frykt.

Jeg tror at denne historien likegodt kunne handlet om tvil. Hver gang vi avholder oss fra å adlyde tvilen/frykten så vil den miste taket på oss. Det kan blåse hardt, men bare bli stående. Noe særdeles fruktbart kan komme ut av det.