Stikkordarkiv: Buddhisme

Tanker om å se ting som de er

Jeg er tilbake etter 5 ukers rundreise i Colombia. En fantastisk fin tur i et fantastisk land, med strålende fine mennesker, god mat og litervis av ferskpresset juice, i tillegg til taranteller, slanger og rosa delfiner.

Mot slutten av reisen begynte jeg merke savnet av musikk. Dette kom veldig overraskende på meg. Jeg la ut på denne turen for å åpne meg selv opp for alt hva verden kunne by på, og så er det musikken som melder seg. Jeg fikk hilsener fra kolleger og venner, som alle ønsket meg godt nyttår med ønske og håp om at vi snart måtte spilles igjen. Gleden jeg kjente, tolket jeg dithen at jeg var i ferd med å gjenoppdage gleden ved utøverrollen. Bestemte meg for at tiden kanskje var inne for å begynne og øve igjen. Så kom jeg hjem..

Jeg har skrevet om dette tidligere, det med å reagere på noe «der ute». Denne gangen var jeg sikker på at det var annerledes. Det tok meg allikevel ikke mer enn to dager med øving før frustrasjonen igjen begynte bygge seg opp. Samtidig med dette forsvant viljen ut av syne, det samme med lysten til..ja, det meste. Jeg befant meg igjen i sofaen på verandaen, innelukket i en boble av frustrasjon og negativitet. Denne gangen var det imidlertid noe i meg som la merke til det som foregikk. Samtidig som jeg klaget min nød, kunne jeg samtidig snakke om hvor merkelig det var at jeg igjen satt og klaget min nød. For de rundt meg var det et markant skille mellom hverdags-meg og hvem det nå enn var som satt her nå-meg.

Det eneste jeg vet er at denne følelsen dukker opp så snart jeg plukker opp saksofonen. Det handler ikke om musikk, ei heller om Antoine-Joseph Sax sin oppfinnelse. Det handler ikke om at jeg ikke er glad i musikk. Det handler heller ikke om at jeg ikke verdsetter mine kolleger og venner. Fellen jeg går i gang etter gang, er at jeg tar inn noe fra «der ute» og omsetter det til jeg vil. Blir jeg verdsatt for det jeg gjør, blir jeg glad. Dette blir straks tolket som at jeg vil dette. I dette øyeblikk mister jeg meg selv, og handler motivert av noe utenfor meg selv. Hvis jeg så mot formodning ikke kjenner for å spille, sier en stemme i hodet mitt at det er noe jeg ikke har forstått. Jeg må altså bli klokere. Og i mellomtiden får jeg bare stole på verden, som verdsetter meg for det jeg gjør, og som har sett og forstått det jeg selv enda ikke har forstått.

Jeg har fått nok en verdifull innsikt i hva det vil si å se ting for det de er. Jeg kan verdsette verdens tilbakemeldinger. De er oppriktige, og alt jeg ønsker gjøre er å bukke. Jeg kan glede meg over musikk, slik jeg har gjort siden jeg var 4 år. Det eneste jeg trenger passe på er at jeg ikke mister meg selv av syne midt i alt dette.

Innsikter etter et møte med tvilen

Buddha snakket om sinnets fem hindringer. Det er disse som tåkelegger vår dømmekraft. De begrenser vår evne til å handle, og de skaper en indre uro. De fem hindringene er følgende: Begjær etter noe/noen, motvilje mot noe/noen, latskap/dvale, rastløshet og til sist –  tvil.

Dagens post handler om tvil. Etter å ha tilbrakt gårsdagen kjempende med tvilen, dukket det i morges opp noen nye innsikter.

Grunnen til at jeg åpner med å bringe Buddha på banen er ikke tilfeldig. I går ruslet jeg en lang tur i marka. Det regnet og var tåkete, men luften var frisk og ren. Etter å ha krysset en myr, fant jeg et furutre som var perfekt å klatre i. Det er mange år siden sist, men klatreferdighetene var fremdeles intakte. Og aller viktigst – det var gøy. Oppe i furua ble jeg sittende å tenke på reisene jeg har gjort i det siste. Alle har de vært motivert av en søken etter et svar. Et nytt miljø, nye impulser – hva som helst som kanskje kan åpne opp for nye innsikter. I toppen av treet innså jeg at uansett hvor jeg har reist, så har jeg alltid vært på samme sted – nemlig i meg selv. Og med meg har jeg alltid brakt alt det jeg forsøker finne svar på et annet sted. I går slo det meg at det faktisk ikke er noe sted å dra. Jeg kan likegodt sette meg rett ned på en stol, for så å bli sittende til jeg forstår det som allerede er akkurat her. Umiddelbart etter husket jeg på Buddha, som endte sin søken under et tre. T.S. Eliot sier det slik: «Vi skal ikke slutte å utforske. Og formålet med all vår utforskning, er å ende der vi startet og kjenne stedet for første gang.»

I morges etter frokost ble jeg sittende å snakke med mine foreldre om bitterhet, anger og frykten for å velge feilJeg kjente at mitt bidrag i samtalen var sterkt motivert av min egen tvil. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor legger jeg saksofonen bort i håp om å finne svar på det jeg lurer på? Hvorfor tror jeg jeg kan få det enda bedre enn slik det er? Kaster jeg bort et talent? Burde jeg ikke være takknemlig og ferdig med det? Plutselig gikk det opp for meg at alle disse tankene kom fra et eneste sted – ønsket om å forstå utilfredsheten i mitt liv. Vips dukket Buddha opp i tankene igjen.

Jeg tror ikke vi er i stand til å gjøre feil valg, simpelthen fordi jeg ikke tror det finnes feil valg. Vi gjør valg. Deretter gjør vi ett nytt valg. Definisjonen feil dukker først opp i etterpåklokskapens navn. Min utfordring er at så fort ideen om feil valg er etablert, dukker dette alternativet nå opp før valget blir gjort. Dermed er jeg ikke bare redd for selve valget, men også for at jeg er i stand til å velge det som per definisjon er feil. Hadde ikke feil vært der, hadde det bare gjenstått valg i seg selv.

Det som likevel står klarest for meg etter gårsdagens opplevelse er følgende: Lik frykten, er det viktigste for meg i mitt møte med tvilen å ikke umiddelbart reagere. Midt i situasjonen er det ikke noe annet jeg vil enn å rømme fra ubehaget – å døyve smerten med hva som helst. En kopp te, kaffe, ett glass vin, en film, en bok, en orgasme, mat, musikk, søvn, ferie, projisering – hva som helst, bare jeg kan slippe å forholde meg til meg selv der jeg er. Hvis jeg istedet for å flykte bare kan bli stående, uten å handle, uten å sette i gang noe basert på tvilen – hva skjer da? Bli stående ansikt til ansikt med stormen. Ikke engasjer, ei heller støt bort. Bare vær i det – nøytral og observerende. Hva blir resultatet?

Jeg leste en gang en historie i Pema Chödrons bok «When things fall apart» om en kriger som hadde nedkjempet alle motstandere i kongeriket bortsett ifra en. Denne ene var frykten. En dag sa mesteren at tiden var inne for å møte frykten. Krigeren ønsket ikke ta denne kampen. Frykt virket for aggressiv, for uvennlig. TIl sist adlød krigeren allikevel mesterens befaling, og hun mottok mesterens instruksjoner for forberedelsene. Kampdagen opprant. Den unge krigeren stod på en side; frykt på den andre siden. Krigeren følte seg liten, og betraktet frykt som stor og fryktinngytende. Begge hadde brakt med seg sine våpen. Den unge krigeren bøyde seg tre ganger i respekt for frykt. «Har jeg din tillatelse for å gå i kamp mot deg?» Frykt svarte, «Takk for at du viser meg så mye respekt at du spør.» Så spurte den unge krigeren, «Hvordan kan jeg overvinne deg?» Frykt svarte, «Mine våpen består i at jeg snakker fort, og at jeg kommer veldig nært opp i ansiktet ditt. Du vil da bli så skremt at du gjør alt jeg ber deg om. Hvis du ikke gjør som jeg sier, mister jeg all min styrke. Du kan lytte til meg og du kan ha respekt for meg. Du kan til og med bli overbevist av meg. Men hvis du ikke gjør som jeg sier, har jeg ingen makt over deg.» På denne måten lærte den unge krigeren å nedkjempe frykt.

Jeg tror at denne historien likegodt kunne handlet om tvil. Hver gang vi avholder oss fra å adlyde tvilen/frykten så vil den miste taket på oss. Det kan blåse hardt, men bare bli stående. Noe særdeles fruktbart kan komme ut av det.

Å titte på oss selv

Vi har alle vår opplevelse av verden basert på våre sanseinntrykk. I buddhismen finnes det en beskrivelse av noe som kalles det lille og det store sinn – Sem og Rigpa. Det lille sinn (som er det vi vanligvis ser gjennom) tar inn verden gjennom en tredelt prosess – persepsjon som leder til konsept som til sist leder til emosjon. Dette går vanligvis så raskt at vi, før vi vet ordet av det befinner oss i liker eller ikke liker. Uten mulighet til direkte å erfare sinnets automatiske oppstykking av det opplevde, står vi igjen med en virkelighet som kanskje bare reflekterer en brøkdel av helheten som eksisterer i vårt store sinn.

Vi kan, i stedet for å orientere oss etter opplevelsen/historien/sluttsummen, minne oss selv på at det for oss ikke eksisterer et objekt uten en viss innblanding av et subjekt – nemlig jeg. Hvis vi, istedet for å umiddelbart forsøke å forstå den tilsynelatende objektive virkeligheten, minner oss selv på at det er vår opplevelse vi registrerer, vår reaksjon – hvilke spørsmål/innsikter kan dette lede til? Istedet for å kjefte på mannen som sniker i køen kan vi spørre oss selv hvilken historie som spilles av i vårt hode i dette øyeblikk som avstedkommer en slik reaksjon? Hva vet vi?

Å ikke snakke usant

Til tross for de mange referanser til østlig filosofi, er jeg ikke en buddhist. Jeg ønsket virkelig – VIRKELIG å bli en buddhist, men på det tidspunkt jeg studerte var jeg ikke i stand til noe annet enn å skrelle bort definisjonene jeg hadde klamret meg til i mange år. Det eneste jeg ønsket var å komme til kjernen av meg selv; til det som fantes før enhver definisjon. Jeg studerte derfor med det for øye å ikke bli noe som helst annet enn det som opprinnelig var. Av samme grunn begynte jeg gradvis å forholde meg til verden på samme vis. Hva eksisterte før? Buddha var ingen buddhist. Atomet fantes selv før vi oppdaget det. Jeg var før navnet mitt. Eksistensen var tidligere – begrepene og definisjonene kom etter. Jeg ønsket å orientere meg mot det som var først; det stedet hvorfra alt oppstår – det stedet som kan vise seg kanskje å være felles for oss alle.
Jeg tenkte det var greit å åpne slik ettersom dagens refleksjon har utspring i mine buddhiststudier.

Ikke lenge etter at jeg hadde startet studiene av Hinayana-veien på buddhistsenteret, lærte vi om de fire edle sannheter samt den åttedelte veien. De først nevnte beskriver den mulige årsaken til at vi opplever utilfredshet i hverdagen. Den åttedelte veien er et sett leveregler som alle tar sikte på å løse opp utilfredsheten.
Ett av leddene tar for seg rett tale. En skal ikke snakke usant. Av en eller annen grunn ble dette sittende hos meg. Kanskje var det dét at formuleringen var litt annerledes enn jeg var vant til fra barndommen. Du skal ikke lyve. Jeg vet ikke. Allikevel – det satte meg på sporet av noe nytt. For det første innså jeg at det handlet om meg. Det er meg selv som blir skadelidende om jeg lyver – ikke verden. Hvis jeg presenterer meg som noe jeg ikke er, vil jeg bli møtt med en løgn, siden responsen er rettet mot en løgn. Føler jeg meg trist, men sier at alt er fint, så vil den triste neppe få særlig mye støtte.

Det neste som dukket opp var noe enda mer konkret.  Jeg kunne plutselig se meg selv svare på sms´er der jeg ble invitert på det ene og det andre. Grunnet en frykt for aldri noensinne å få tilbudet igjen, fant jeg det svært utfordrende å svare nei. Min løsning på det kunne ofte bli å svare med at jeg allerede hadde planer; at jeg var opptatt; at batteriet hadde vært tomt. Hva som helst annet enn å si det som det var. Jeg bestemte meg der og da for at jeg herved hadde fått tildelt min første oppgave. Ikke mere løgn. Jeg husker den første tekstmeldingen som dukket opp med spørsmål om jeg ville bli med ut på ett eller annet. Jeg var sliten, og ville helst tilbringe kvelden hjemme. Når jeg igjen tittet ned på skjermen, hadde tommelen allerede formulert et passende svar som definitivt ikke ville passert en løgndetektor-test. Det var bare å viske ut og begynne på nytt. Det var utrolig krevende å si det som det var. Jeg var redd for å bli oppfattet som negativ, avvisende og utakknemlig. Dette til tross – jo mer bevisst jeg ble, jo mer kunne jeg luke bort ting som hverken tjente meg eller de rundt meg.

Som alt annet er det alltids nye lag å skrelle vekk. Nye muligheter dukker opp, og fremdeles hender det den engstelige stemmen melder seg med et «sømmelig», om enn ikke helt ærlig svar. Hver gang dette blir observert, blir det lettere å la sannheten stå for seg selv, uten innblanding fra min personlighet. Det fungerer gjerne best slik.

«Nothing real can be threatened. Nothing unreal exists. Herein lies the peace of God.»

– A.C.I.M –

Hva er det å forstå?

Ett av våre store hindre for å forstå er kanskje nettopp ideen om nødvendigheten av å forstå. Når vi snakker om å forstå, henviser vi stort sett til en rasjonell intellektuell forståelse. Vi har blitt opplært til å erverve oss kunnskap; til å søke forståelse. Det innebærer en anstrengelse utover som vil ta tid. Det er ikke her nå, men vil gjennom møysommelig arbeid kunne komme til én. Det vi kanskje ikke legger merke til er at å søke på denne måten innebærer en bevegelse bort fra der vi er – det stedet hvor forståelsen faktisk er. Må vi søke, eller er det kun en idé som på forunderlig vis har fanget vår alles oppmerksomhet?

Mitt første møte med Ram Dass gjorde meg oppmerksom på en annen måte å forstå på. En dag fant jeg et foredrag på nettet (Here We All Are) som omhandlet hans vei fra å være professor på Harvard til å bli en åndelig lærer. Han åpnet foredraget med å snakke om de ulike måtene å formidle på. Noen bruker musikk, andre maling, mens hans måte å formidle på var gjennom ord. Risikoen ved å bruke ord var at vi som publikum kunne komme til å lyttet til de. Dette utsagnet gav ingen mening overhodet. Likevel var det noe som gjorde at det ikke umiddelbart kunne avskiltes. De neste årene studerte jeg alt jeg kom over av Ram Dass. Og så – plutselig en dag gikk det opp for meg hva han mente. Ordene, som alt annet er bare pekere. Det er ikke ordene i seg selv som må forstås, men det stedet de peker mot/det stedet de kommer fra. Tanken om at det er noe å forstå er det egentlige hinderet. Lytter vi kun til ordene, risikerer vi å overse det ordene peker mot. Dette kom helt uten min anstrengelse. Jeg forsto ikke – snarere opplevdes det som at det var en forståelse.

Når jeg studerte buddhismens lille vei på Karma Tasha Ling Buddhistsenter i Oslo, snublet jeg over Shunryu Suzukis ”Zen-mind, beginner´s mind”. Jeg hadde hørt om den, og visste at den var en klassiker innen Zen-litteraturen. Bestemte meg derfor for å kjøpe boka. Da jeg kom hjem og åpnet den forsto jeg imidlertid svært så lite. Jeg hadde en sterk fornemmelse av at den pekte mot noe, men jeg kunne simpelthen ikke intellektuelt forstå noe som helst. Det utløste raskt et mindre ras av selvbebreidelser – » Jeg burde/skulle ha forstått dette nå. Jeg innbiller meg at jeg er en klok person, men se her!». Boka ble derfor satt i bokhylla, og der ble den glemt.
En dag fant jeg den igjen. Det hadde gått mer enn ett år, og jeg drev å ryddet bort bøker som ikke betydde noe for meg. Fant ut at jeg i det minste måtte gi den en ny sjanse før den endte på finn.no. Jeg hadde ingen planer for dagen, så jeg la meg på sofaen og begynte lese fra starten. Plutselig innså jeg at jeg forsto. Jeg hadde ikke ofret boken en tanke siden sist den var fremme, men likevel gav det mening. Jeg hadde kun lagt den bort, og nå tok jeg den frem. Det var alt. Igjen; ingen anstrengelse – ingen forsøk på å forstå – kun forståelse.

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»
– H.W.L. Poonja –