Stikkordarkiv: Drøm

Hva er det å reparere?

Dette tenkte jeg på her om dagen. Hva hvis vi, den dagen vi forlater kroppen vår, oppdager at det vi relaterte til som «livet» viser seg å ha vært en eneste stor projeksjon i sinnet vårt? En drøm? Jeg mener ikke å si at vi ikke opplever livet som ekte. Heller ikke at denne opplevelse av livet ikke føles ekte. Men – kanskje vil det vi definerte som livet med ett oppleves på samme vis som en drøm? Vi jages av en tiger, men når vi våkner opp, innser vi at det aldri var noe problem å løse, ettersom tigeren aldri eksisterte i utgangspunktet.

Vi ønsker å løse problemene vi møter, og det som oftest ved å reparere noe «der ute». I dag for eksempel, snakker mange varmt for at religionene bør fjernes, da de forårsaker problemer. Hvis denne logikken skal følges, burde ikke da også økonomien avskaffes?

Går vi litt grundigere til verks, vil vi uten unntak finne et menneske bak enhver handling. Altså er mennesket der før religionen, før det økonomiske systemet. Hvem er dette mennesket? Hvor kommer impulsen til å handle fra? Ville det ikke være mest hensiktsmessig å finne begynnelsen, der det hele starter?

Jeg hørte en gang en historie om en indisk læremester som var ute å kjørte bil. Det var varmt, og etter en stund trengte radiatoren påfyll av vann. Han stoppet, grep en kanne og ruslet ned til elvebredden. Med ett oppdaget han en slange som hadde fanget foten til en frosk. Hans første innskytelse var å hjelpe frosken ut av knipen, men ved nærmere ettersyn oppdaget han til sin forbauselse at frosken var travelt opptatt med å fange fluer.

Hvis vi kun definerer problemene som noe der der ute, vil ingen varig endring kunne finne sted. Dette simpelthen fordi «der ute» ikke finnes. Den eller det jeg peker på, peker bare tilbake på meg, og der står vi.

«All the wars, all the hatred, all the ignorance in the world come out of being so invested in our opinions. And at bottom, those opinions are merely our efforts to escape the underlying uneasiness of being human, the uneasiness of feeling like we can’t get ground under our feet. So we hold on to our fixed ideas of this is how it is and disparage any opposing views. But imagine what the world would be like if we could come to see our likes and dislikes as merely likes and dislikes, and what we take to be intrinsically true as just our personal viewpoint.» 

– Pema Chödrön –

Det eneste som er verre enn å bli, er å dra

Dagens flotte synkronisitet. Jeg kladdet dette innlegget for to dager siden, mens jeg kjente på en massiv frustrasjon. Det som trigget frustrasjonen var min første konsert på nesten to måneder. Følte meg revet mellom å holde på det jeg kjenner (musikken i sin nåværende form), eller å følge stemmen som sier at det er noe i det jeg forsøker tilnærme meg på denne hjemmesiden som har verdi. Særdeles vanskelig å akseptere at jeg tvilte så sterkt. Har jeg ikke lært noe som helst disse årene? Hadde en lang samtale med min far, og jeg innså nok en gang at årsaken til frustrasjonen var friksjonen mellom det jeg tror jeg gjøre/vet jeg kan, og det jeg ønsker gjøre. Utfordringen med sistnevnte er at jeg ikke ser hva som er rundt hjørnet.

Overskriften er hentet fra Elizabeth Gilberts roman «Spis, Elsk, Lev», og peker mot utfordringen å velge fra innsiden eller utsiden. Alt du har nå er trygt. Det kan til tider være slitsomt, men hvis valget er å gjøre noe du ikke aner hva er, så er det bedre å holde ut det kjente, om enn smertefulle. I dag våknet jeg til et intervju med henne, der hun snakker om det å følge sin intuisjon. Hvor utfordrende det kan være å handle på et instinkt som ikke gir et endelig svar. Noe som bryter med alt en vet i dag. Det vil lønne seg til sist, men veien dit kan være full av motstand, tvil og usikkerhet. Det minnet meg om innlegget stoltheten min egentlig ikke ønsket poste. Så; her er det :

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Observasjon av min egen tvil

I skrivende stund er jeg livredd for å stole på intuisjonen min. Følgende er essensen av tanken som dukker opp når tvilen er som sterkest: Jeg kan ikke leve av noe annet enn musikk. Hvis jeg følger magefølelsen og retter meg inn mot det jeg drømmer om, så vil jeg gå på en skikkelig smell. En smell som alle andre enn meg så ville komme. Det er bare jeg som ikke vet ikke mitt eget beste, og jeg er dermed i stand til å gjøre valg som ikke er bra for meg. Dette er tanken i et nøtteskall.

En dag med musikk, og det føles umiddelbart innkapslet, begrenset og hemmet.  Jeg blir frustrert fordi den usikre biten av meg selv ønsker at det skal komme et svar utenfra, samtidig som jeg innser at jeg ikke kan gå på kompromiss med det som melder seg innenfra. Svaret på utsiden rimer ikke med stemmen på innsiden. Jeg blir nødt til å stole på at uansett hvor absurd og høytflyvende min idé måtte være, så kan det faktisk være at den vil lede til noe bra. Noe som er innen rekkevidde, bare jeg tør strekke meg dit. Slites mellom tanken som sier at jeg bare er en dagdrømmer (denne trer i kraft når jeg prater med mennesker som ikke ser verden slik jeg ser den) og følelsen som sier at jeg bare skal slippe alt – det går bra. Jeg heller mot den siste, men den andre stemmen jobber overtid for å holde meg på stedet hvil.

Når kjenner jeg meg levende og kreativ? I samtaler med mennesker. I prosesser der hemmende tankemønstre og vaner blir oppdaget slik at det individuelle potensial kan komme til syne. Jepp; nøyaktig hva jeg selv må jobbe med!! Kanskje det er nå jeg skal si til meg selv at dette er en god dag å dø på? Som meditasjonen å dø før du dør – hvis jeg gir slipp på alt; hva gjenstår? Vil det da være noe mer å frykte? Umiddelbart blir det en åpning igjen.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

…etter å ha skrevet dette gikk jeg en lang tur i marka. Der bestemte jeg meg for at jeg leverer inn min oppsigelse til meg selv i slutten av november, før min reise til Nepal og India. Når jeg kommer hjem i januar er det helt åpent. Så fort jeg bestemte meg for det, kom flyten tilbake. Jeg har ingen som helst forsikring om at det vil gå bra. Sånn – da setter vi igang.