Stikkordarkiv: Ego

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del I

Hvordan kan vi raskest og mest direkte komme til erkjennelsen av hvem vi er? Den indiske læreren H.W.L Poonja sa det slik:

«To discover truth, you will have to disappear.»

Hva og hvem må forsvinne? Det eneste som kan forsvinne er det som ikke er. Hva enn som har en begynnelse, har en slutt. Vår tradisjonelle kunnskap om det ene og det andre er avhengig av informasjon, også denne innhentet utenfra. Hver gang ny informasjon kommer, endrer kunnskapen vår seg. Den kommer, består for en stund, før den så forsvinner og erstattes av noe annet. Hva hvis jeg derimot forsøker beskrive hvordan honning smaker? Jeg opplever ikke at jeg vet hvordan honning smaker. Ei heller at jeg ikke vet. Det bare er som det er. Når er det så jeg hevder å vite? Stort sett viser det seg at jeg hevder å vite når jeg egentlig ikke vet. Hvem hevder dette? Ikke er det meg – det jeg innerst inne er. Derimot er det min idé om meg selv, konseptet, rollen og formen meg som behøver eie kunnskap. Som behøver å vite, å kunne, å være sånn eller slik. Bort med disse, bort med «meg», og det eneste som gjenstår er sannheten.

«The search for reality is the most dangerous of all undertakings for it will destroy the world in which you live. But if your motive is love of truth and life, you need not be afraid. «

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Hvordan gi slipp på ideen om «jeg»

Hva peker denne spørsmålsstillingen på? Hvordan kan vi komme til en direkte erkjennelse av at vi hverken er intellektet, sinnet, sansene eller kroppen, men noe tidligere enn disse? Til sist, og kanskje enda viktigere – hvilken forskjell vil en slik erkjennelse kunne utgjøre? Hvorfor i det hele tatt bruke tid på slike tanker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss selv er om vi er tilfreds i livet. For de aller fleste av oss vil svaret bli at vi stort sett er fornøyde, med noen større eller mindre unntak her og der. Disse har vi lært oss å leve med. Eventuelt tolereres de, helt til de en vakker dag ikke lenger tolereres.

Når er det så problemene våre dukker opp? Ved nærmere ettersyn vil vi kunne se at problemene tilsynelatende dukker opp i det øyeblikk jeg kommer i kontakt med han/henne/de/det. Uten et jeg, vil heller ikke han/henne/de/det kunne eksistere. Når jeg sover, er også konseptet jeg borte. Problemene er borte, og det samme er resten av det vi definerer som verden. Allikevel er det noe som er tilstede og registrerer, som legger merke til drømmene vi har. Når vi så våkner opp, dukker jeg opp i vår bevissthet, og verden oppstår umiddelbart som en følge av dette. Hvem er så denne jeg? Hvor befinner denne seg? Jeg som fryser, som er sulten, trøttsyksint, som er fornærmet. Hvem snakker, og hvem snakker denne om, og hvem legger i sin tur merke til alle disse?

Når vi forsøker lokalisere jeg´et, sliter vi med å finne noen hjemme. «Jeg knytter neven». Er dette virkelig den hele og fulle sannheten? Neven blir knyttet, men vi kan på ingen måte bekrefte med absolutt sikkerhet at det er et jeg som så knytter hånda. Det vi kan si er at det registreres at hånden blir knyttet. Det samme med, «jeg lukter». Vet jeg med sikkerhet at denne jeg utfører handlingen å lukte? Jeg registrerer lukt, men kan jeg virkelig si at det er jeg som gjør det? Nesen i seg selv lukter heller ikke. Hvis så hadde vært, hvorfor registreres da ingen lukt når vi sover?

Hva hvis vi tenker oss følgende: Vi er ikke den som handler, den som liker eller ikke liker. Ikke er vi den som blir truet, den som må forsvare seg eller som må mene. Tvert i mot – noe legger simpelthen merke til at alle disse oppstår og forsvinner. Grunner vi over dette bare for et øyeblikk, vil vi måtte erkjenne at det medfører riktighet. Hvis ikke, hvordan hadde vi ellers kunnet snakke om disse? For å snakke om – /tenke på noe, må det være en distanse. Vi kan ikke være både den som legger merke til, samtidig som vi er objektet som vi iakttar. Den som observerer må allerede være der, tidligere enn det observerte.

Vil dette si at vi da er den som legger merke til? Blir ikke også denne observert? Jeg er ikke sulten min. Jeg legger merke til sulten. Hvem observerer da den som sier, «jeg legger merke til sulten»?

Til slutt sitter vi atter engang igjen med spørsmålet, «Hvem er jeg?». Før dette blir etablert, hva kan vi si? Dette betyr ikke at vår samhandling med verden og våre medmennesker vil opphøre. Men ved å være åpne for muligheten av at ting ikke er som vi tror de er, vil vi kunne komme nærmere og nærmere ting som de er. Til sist vil det ikke være noen distanse. Ikke noe jeg i møte med ting. I samme øyeblikk forsvinner verden slik vi kjenner den.

«There is no such state as seeing the real. Who is to see what? You can only be the real – which you are anyhow. The problem is only mental. Abandon false ideas, that’s all. There is no need of true ideas. There aren’t any.»

– Nisargadatta Maharaj –

Hva vet vi?

«Not-knowing is true knowledge. Presuming to know is a disease. First realize that you are sick, then you can move toward health.»

– Tao Te Ching –

Hva vet vi? Uansett hva vi hevder å vite, vil vi etter nøye granskning ende opp med ikke-viten. Dette kan lett testes ut. Forsøk å si noe som er sant. Ikke relativt sant, ikke din personlige sannhet, men objektivt sant. Forsøk, og du vil ende opp med meninger, tro og antakelser. Til all god slutt vil det komme til en erkjennelse av å ikke vite.

«Jeg er en mann.» Det er relativt sant i det at jeg beveger meg rundt i en mannskropp. Men hva er mann? Er det fysikk? I såfall – hva er fysikk? Og er jeg kroppen? Slik fortsetter vi, og vi vil også her ende opp med, «ja, men det vet jeg ikke».

Hva refererer jeg til når jeg sier «jeg vet»? Hvem har et behov for å presentere denne viten, og hvorfor dette behovet? Vet jeg noe som helst utenom det jeg har blitt fortalt og det jeg har lest? Vi har en rekke begrep for å beskrive noe, for å definere noe, for å referere til noe som allerede er. Uansett hva vi sier, er det fremdeles ikke noe annet enn et forsøk på å nå dette noe. Hva er nærmest sannheten? Beskrivelsen av dette noe eller noe selv?

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»

– H.W.L Poonja –

«Jeg mener, jeg tror, jeg antar.» Hvis vi hadde blitt mer oppmerksomme på det personlige pronomen først i setningen, hvor lenge hadde vi fortsatt å verdsette våre meninger, vår tro og våre antakelser? Disse refererer utelukkende til noe som ikke er den hele og fulle sannheten. Har de da noen verdi, utover å kunne tjene som midlertidige rettesnorer og pekepinner?

«Jeg skal prøve å reise meg fra stolen». Enten reiser jeg meg, eller så blir jeg sittende. Det er alt.

«Do not try to know the truth, for knowledge by the mind is not true knowledge. But you can know what is not true — which is enough to liberate you from the false. The idea that you know what is true is dangerous, for it keeps you imprisoned in the mind. It is when you do not know, that you are free to investigate. And there can be no salvation without investigation, because non-investigation is the main cause of bondage.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Hva er personlig?

Hvor ofte har jeg ikke hørt følgende replikk i amerikanske filmer, «It´s nothing personal!» Om det handlet om mord, om å bli slått konkurs, å bli frarøvet jobben og kona/ektemannen – alltid dette, «It´s nothing personal!»

Hva er egentlig personlig? Dette er et spørsmål jeg lenge har stilt meg selv. Hvis vi tar utgangspunkt i forståelsen av at vi ikke er kroppen vår (hvem legger i tilfellet merke til kroppen?), hvor befinner egentlig dette personlige seg? Hva i oss er det som av og til kjenner seg truet og må skalke lukene? Hvem sier, «Det er personlig!», og hvorfor?

For meg peker begrepet personlig hovedsaklig på følelsen av å være en adskilt enhet, som i sin tur enten er «dårligere eller bedre enn». Med negativt fortegn kan jeg kjenne på følelsen av at jeg har handlet galt, eventuelt at jeg har noen egenskaper/tanker/følelser som «ingen andre i hele verden har.» Det er bare jeg som har disse svakhetene, og de må holdes skjult. Noe i meg tåler ikke dagens lys. Dette resulterer i følelsen av å være separat fra verden og alle rundt meg. Personlig betyr i dette tilfellet å trekke en grense. Nei, det er personlig. 

Nå tror jeg ikke det er slik at jeg på død og liv må dele absolutt alt som til enhver tid foregår. Sitter jeg med noe jeg strever med, kan det å ikke dele kanskje være et bedre valg i gitte situasjoner. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å ta en nærmere titt på årsaken til at jeg ikke ønsker å dele. Jeg oppdager stadig vekk at så fort jeg gjør det, dukker det gjerne opp en definisjon/rolle som uttaler seg på vegne av meg. Når den blir identifisert, opphører gjerne momentet/energien/»den fryktelige historien» å eksistere i samme slengen. Det går fra å være det ene og det andre til bare å være. Det som gjenstår er spontant, kreativt og fritt for bindinger. Kanskje ender jeg med å dele noe, eller kanskje ikke. Uansett valg er det omgitt av frihet og letthet, og best av alt – det er ikke lenger personlig.

I motsatt tilfelle, der jeg kjenner meg «bedre enn», ser det gjerne slik ut: Hvis noen ikke tar meg «seriøst», kan jeg kjenne på en frustrasjon. Hevder jeg for eksempel å være i besittelse av spesifikke kunnskaper, kan jeg fort bli fornærmet når disse ikke blir verdsatt. Stoltheten svulmer opp – dette er noe egoet mitt elsker, og det reagerer sterkt hvis omverden ikke anerkjenner det jeg vet. Dette VET jeg!! Jeg har faktisk studert dette. Er du klar over ..?. osv. Jeg tar det personlig! Hvem er det som vet? Hva nøyaktig er det denne jeg vet? Har jeg en følelse av at det er min kunnskap? Hvem har studert? Hvem spør om verden er klar over det ene og det andre??

Hvis vi er observante i det øyeblikket tanken/følelsen/definisjonen personlig dukker opp, vil vi kanskje kunne oppdage sinnsstemmningen som gjerne følger med på kjøpet. Kanskje er det en følelse av å være avsondret fra, en følelse av isolasjon? Uansett hvilken merkelapp vi setter på den – den definerer gjerne situasjonen vi står i som begrensende, ikke frigjørende. Antall løsninger er få, ikke mange. Det er enten eller, ikke både og.

Ved å merke oss disse følelsene/tankene, kan de lede vår oppmerksomhet mot et mønster i oss. Et mønster som i øyeblikket utgir seg for å være den vi er. Så fort det blir lagt merke til, befinner vi oss automatisk på det sted hvor fra mønsteret blir observert. Dette stedet vil befinne seg før mønsteret. Det er alltid her, uavhengig av vår bevissthet om det. Vi er tilbake til ren væren, og alt som oppstår, oppstår i kjølvannet av denne. Det vi er er tidligere enn tanker, ord og gjerninger; tidligere enn følelsen/begrepet/ideen personlig. Sett fra den rene eksistensens ståsted – hva er personlig? Hva er nærmere? Hva observerer personlig? Har denne observatøren en grense eller en definisjon?

Vi lever i en skyggeverden del II

En formiddag jeg var ute og gikk, la jeg merke til skyggen min, og det fikk meg til å tenke. Den første tanken som dukket opp var nettopp den at det var skyggen min. Deretter kunne jeg korrigere meg selv og si at det var konturen av kroppen min. Hvordan oppstod denne? Dagen før var det regn. Da ville det ikke ha vært noen skygge. Altså må sola være der. Den er tidligere. Når kroppen min ikke står mellom sola og punktet den belyser, er det åpent og rent, uten noen konturer. Når kroppen min dukker opp mellom sola og bakken, oppstår form.

Vår bevissthet er tidligere enn noe annet. Kroppen, tanker, følelser, verden – alt dette blir observert. Hvem er det som ser gjennom øynene? De gangene vi kun observerer, uten noen form for tilknytning eller aversjon, fremstår verden som åpen, uten begrensninger. På et vis kan den sies å være formløs, i det at det ikke er noe som stikker seg ut. Lite eller ingen friksjon, ikke noe rett eller galt og så videre. Vi simpelthen beveger oss rundt som et par øyeepler uten noe opplevd behov for å definere, skille mellom, dele opp eller lignende.

Så dukker vår personlighet opp mellom det som observerer og det observerte. Med ett filtreres den i utgangspunktet nøkterne bevisstheten gjennom vår personlighet, med det resultat at preferanser og dualisme (rett/galt, godt/vondt, overlegen/underlegen + +) dukker opp. I det øyeblikk blir verden tydelig. Vi er ikke lenger kun nøytral observasjon. Nå er vi plutselig en kropp som enten er for lang eller for kort. Vi kan for lite, eller vi vet alt. Vanskelige personer og utfordrende situasjoner melder seg, og fra å være konturløs og altomfattende går verden over til å bli svært så virkelig. Er det verden slik den faktisk er som blir observert, eller kan det være at vi forholder oss til skyggen av vår person/personlighet med dens historie, meninger, synspunkt og holdninger som projiseres utover?

Hvem er så vi? Er vi vår person, drassende rundt med en historie, et navn, en kropp og med et utall meninger? Alle disse blir jo observert av noe. Vår person endrer seg til stadighet. Ene dagen er alt fint. Den neste dagen er det grått og tungt. Hvem legger så merke til dette? For å registrere en bevegelse, må ikke da noe stå stille? Hvem er det? Det observeres selv i søvne. Verden slik vi kjenner den forsvinner, men observasjonen er der. Hvor langt tilbake kan vi gå? Hva er der før skyggen?

«The world is nothing but the picture of your own ‘I’ consciousness.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Å gi slipp

Å gi slipp betinger at det allerede holdes fast. Hvorfor holder vi egentlig fast? Hva menes med å holde fast? Hvis vi virkelig vil gå grundig til verks, kan vi til og med stille oss selv følgende spørsmål: hvem er det som holder fast? Hvem er jeg som holder fast? Er det virkelig jeg, essensen av meg som holder fast, eller er det en definisjon av meg selv som klynger seg fast i noe for å kunne bestå?

Helt fra jeg var liten av hadde jeg en sterk følelse av at jeg ikke kunne nok. Jeg opplevde at jeg ikke forsto, at jeg ikke var smart nok. Dette resulterte blant annet i at jeg sjelden kunne stille spørsmål. Gjorde jeg det, avslørte jeg min egen uvitenhet. Når andre stilte spørsmål, var jeg like nådeløs i min dom over dem som jeg var ovenfor meg selv. Hvis jeg ikke forsto noe, og noen spurte om alt var klart, svarte jeg instinktivt ja, av frykt for å bli avslørt. Frykten for et oppfølgingsspørsmål var imidlertid sterkt tilstede. Da ville alt rakne, og jeg ville bli avslørt både som dum og løgner.

Når jeg begynte på Humanova, innså jeg at eneste måten for meg å bryte denne sirkelen på, var å gi helt slipp. I dette tilfellet måtte jeg gi slipp på ideen om meg selv som dum. Jeg måtte samtidig gi slipp på ideen om alt jeg burde/skulle vite. For å klare dette, bestemte jeg meg for fullt og helt å gå inn for å være nettopp det jeg fryktet mest – nemlig uvitende. Jeg skulle ikke holde tilbake noe. Det var «all in» – ett hundre prosent dum. Det føltes som et nederlag, men i det minste ville det gjøre det helt legitimt å stille spørsmål. Dagen kom, og omsider rakk jeg opp hånden. I samme øyeblikk begynte ideen om «den dumme» å løse seg opp, og det som dukket opp i kjølvannet av den var en enorm frihetsfølelse! Jeg kjente ikke lenger et like sterkt behov for å eie kunnskap, ei heller behovet for ideen om ikke-kunnskap. Det som gjensto var et åpent rom hvor alt var tilgjengelig. Dette rommet var meg.

Bildet jeg stadig oftere får opp viser meg selv flytende nedover en elv, der jeg titt og ofte forsøker holde fast i trær og steiner langs bredden. Elven er livet selv – trærne og steinene symboler for alle de objekt jeg til tider ønsker klamre meg fast til. Mine definisjoner av meg selv og livet. Tilfredsstillende sanseopplevelser. Personer jeg bryr meg om, eller som bryr seg om meg. «Min» kunnskap. Roller jeg innehar, likeså tanker og meninger. Jeg greier kanskje å holde meg fast en liten stund, men til sist motstår jeg ikke presset fra vannet, som ønsker lede meg videre. Jeg må slippe taket, og opplever umiddelbart at jeg uten anstrengelse flyter videre.

I skrivende stund vet jeg ikke hvor jeg skal bo. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tjene penger i fremtiden, om det blir som musiker eller som noe annet. Jeg vet ikke engang hvem jeg er (ettersom jeg ikke lenger tror på at jeg er mitt navn, min kropp, mine følelser, mitt begjær eller mine tanker). Jeg er ikke i stand til å se hva som dukker opp rundt neste sving, uansett hvor sterkt jeg til tider ønsker å kunne gjøre nettopp det. Jeg observerer jevnlig mine paniske forsøk på å holde fast i hva det måtte være som kan bekrefte hvor og hvem jeg er. Samtidig vet jeg at det å holde fast resulterer nettopp i det – en følelse av å sitte fast.

Hva hvis jeg nå gir slipp på alt, slik så mange kloke mennesker i årtusener har snakket om. Hva kan jeg egentlig gi slipp på? Hva er alt? Inkluderer det meg selv? Umulig. Jeg kan kun gi slipp på noe som er utenfor meg selv. Noe jeg holder fast i. Kan denne jeg som holder fast i noe, også mistes? Hvis ikke – vil behovet for å holde fast bestå?

«In the pursuit of knowledge, every day something new is added. In the practice of the Tao, every day something is dropped. Less and less do you need to force things, until finally you arrive at non-action. When nothing is done, nothing is left undone.
True mastery can be gained by letting things go their own way. It can not be gained by interfering.»

– Lao Tzu –

Selvaksept og en grønn t-skjorte

Etter frokost ble vi sittende å snakke om dette med aksept for det som er. Aksept for det i oss, hvorfra ethvert konsept vi måtte ha om dette og hint oppstår. At utfordringen vi ofte står ansikt til ansikt med er friksjonen mellom det som er og det som vår personlighet og vårt ego vil skal være. Alt leder mot det samme spørsmålet. Hva er først? Hvor kommer alt fra? Hvor oppstår hva fra? Hvem er vi?

Det er i år 20 år siden jeg begynte mine musikkstudier i Trondheim. Tidlig på høsten var jeg ute på byen for å handle inn klær. Blant annet var jeg spesielt på jakt etter t-skjorter med en påskrift som handlet om musikk. Jeg var i ferd med å bli det jeg ville bli – en musiker, og ønsket noe som kunne bekrefte min nye identitet. På JC fant jeg det jeg lette etter. I en haug på et bord så jeg en grønn t-skjorte. Nederst på venstre side hadde den et gjennomsiktig trykk, og med rett vinkel på lyset kunne en ane ordet «musician». Perfekt! Jeg rasket den med meg og ruslet hjemover. Da jeg var tilbake i kollektivet, tømte jeg handleposene utover senga. Når jeg tittet på t-skjorten jeg hadde kjøpt, la jeg merke til at det sto noe mer enn bare «musician». I lyset fra vinduet kunne jeg nå tydelig se hele trykket som ikke hadde vært synlig i butikken. Det var bilde av en DJ som snurret plater, og under bildet sto det, «For a while I was a musician, and I played music every day.» Umiddelbart kjente jeg en ubehagelig følelse i kroppen. Jeg hadde søkt etter noe som skulle bekrefte min nye identitet. Dette, derimot åpnet opp for et utall av muligheter og var på ingen måte en bekreftelse. Denne teksten stilte mer spørsmål enn den gav svar. Følelsen i magen var udiskutabel. Musiker-meg trengte bekreftelse! Jeg la t-skjorten i skapet, og der ble den liggende ubrukt i mange år…

Opp gjennom årene har jeg skjøvet mye av meg selv til side grunnet min overbevisning om at fokuset ligge på musikk-meg. Tenker jeg på noe annet, åpner jeg opp for noe annet, og da kan jeg miste musikken – miste meg selv. Bedre da å holde fast på definisjonen; holde fast på rollen; holde fast på det kjente – det jeg har.

Og nå står jeg her. I morgen legger jeg ut på min siste planlagte turné på ubestemt tid. Etter det får jeg se. Det eneste jeg nå ønsker er å direkte erfare hvem jeg er. Bort med alle konsept, glansbilder, roller og definisjoner. Jeg ønsker ikke lenger være det ene eller andre – jeg ønsker bare å være akkurat det jeg allerede er – før alle konsept, tanker og ideer. Resultatet vil være som det er, og det vil være et resultat basert på noe som er ekte og uanstrengt. Kanskje finner jeg tilbake til rollen som musikkutøver. Kanskje noe helt annet. Uansett resultat – etter 20 år er jeg omsider i stand til å akseptere det teksten på t-skjorten pekte mot. Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

«Bare i den grad vi igjen og igjen lar oss utslette, kan det som er uutslettelig i oss bli funnet.»

– Ukjent –