Stikkordarkiv: Forgjengelighet

«Argumenter for dine begrensninger, og de er dine»

I går var jeg ute å gikk tur i åsene som omgir Valnesfjord på jakt etter fin utsikt, frisk luft og forhåpentligvis noen fine bilder. Mens jeg krysset en myr tenkte jeg på hvordan det var med digitale bilder kontra film. At det i dag er en større risiko for å miste det som dokumenteres, dette som et resultat av at bildene i større og større grad lagres på harddisker, ikke som fysiske negativer. Ble så gående å grunne litt på dette behovet for å bevare for ettertiden.

På kvelden ble det snakk om en bok som hadde blitt presentert på radioen. Den handlet om noen mennesker som landet på en planet ute i verdensrommet. Der bodde det noen vesener som malte enestående flotte malerier. Så snart de var ferdige, ble maleriene ødelagt. For menneskene fra jorden var dette umulig å forstå. Hvordan kunne de ødelegge noe som var så vakkert og uerstattelig?

I Tibet lager de mandalaer av sand for å demonstrere nettopp tingenes forgjengelighet. Disse tar dager, kanskje uker å ferdigstille. Når arbeidet så er ferdig, holdes det en seremoni, hvorpå mandalaen viskes ut og sanden tømmes ut i elven. Slik returnerer den tilbake til naturens kretsløp. 

Hva er det i oss som ønsker bevare, ønsker å holde fast? Det snakkes ofte om balansen mellom det å eie ting og at tingene eier oss. Hva hvis huset mitt brant ned til grunne? Hva hadde jeg egentlig savnet? Jeg kan lett ha tanker i hodet på forhånd om hvilke ting jeg mener er umistelige. Men sett at jeg dro på ferie, for så å komme hjem til ingenting. Hadde det da vært et problem? Jeg hadde selvsagt måttet ta hånd om det som måtte tas hånd om – tak over hodet, klær, mat, redskap som trengs i husholdningen og så videre. Spørsmålet er om det nå hadde vært en følelse av et permanent tomrom i huset mitt, en mørk flekk på den nye veggen som for alltid ville minne meg på bildet som burde ha hengt der? Hva om resultatet av brannen istedet hadde vært en frigjøring av rom til hva det måtte være som kunne dukke opp?

Når vi våger slippe det i oss vi så sterkt opplever vi må holde fast på, alle våre fastlåste ideer om hvordan vi er, hvordan ting er, hvordan det hele  være – hva skjer? Vil vi kjenne et tomrom, et savn etter noe, eller vil vi kanskje kunne kjenne på en gryende følelse av frihet? Vil vi fortsette å argumentere for en fortsatt bundethet til konsept, tanker, ideer og forestillinger som alle begrenser og reduserer, eller ønsker vi å bli fri?

«If you argue for your limitations, they are yours.»

– Richard Bach –

Ingen steder å stå

For tre år siden hadde jeg en skjellsettende drøm. Jeg var på turné i Troms fylke, og denne hendelsen fant sted på et lite, avsidesliggende høyfjellshotell. Midt på natten våknet jeg av at jeg gråt høylydt, noe jeg aldri har opplevd hverken før eller senere. Drømmen jeg nettopp hadde hatt handlet om at alle mine roller ble frarøvet meg. En av de første rollene som forsvant var rollen som «flink til å kjøre bil». I drømmen var jeg turnésjåfør. På vei til konsertlokalet fortalte en av de som satt i baksetet at jeg ikke egentlig var noe særlig flink til å kjøre bil. Det var ingen misunnelse eller kritikk. Kun en konstatering av fakta. Hmm..der forsvant den rollen. Videre ble jeg konfrontert med hver og en av de roller jeg sterkest har identifisert meg med. Det siste jeg husker før jeg våknet var at jeg var hjemme hos mamma og pappa. Jeg hadde vært på besøk, og skulle nå kjøre videre. På vei inn i bilen stoppet mamma meg og sa hun hadde noe hun måtte fortelle meg. «Vi har ikke helt visst hvordan vi skulle si dette, men du er faktisk ikke Frode». Så våknet jeg.

Det tok lang tid før jeg sovnet igjen. Det var en rystende følelse å plutselig ikke være noe som helst. Ikke engang Frode, den jeg trodde jeg var. Samtidig var det noe grunnleggende som endret seg etter denne natten. Jeg kunne tydeligere se at rollene mine kom senere. De var ikke først, tidligst eller nærmest meg. Som med klær. De ble båret av meg, men de var ikke meg.

Hvor står vi egentlig? Alt er i bevegelse. Holder vi fast i noe, hindrer vi flyten. Det betyr ikke at en ikke kan være på et sted, på en adresse, i en relasjon et helt liv. Om vi ønsker å bo i høyblokk eller i en grotte i Himalaya, spiller ingen rolle. Hvis vi derimot holder fast i det ene eller andre av frykt for at vi, ved å gi slipp, vil opphøre å eksistere, så vil argumentet for å bli værende på stedet hvil være basert på en illusjon. Det er illusjonen som bringer utilfredshet.