Stikkordarkiv: Fryktløs

Å møte frykten

For noen uker siden var jeg tilbake på badestranden hvor jeg som liten tilbrakte hver eneste sommer. Jeg husker vannet som iskaldt, men det gjorde ingenting. Vi badet helt til leppene var blå uansett. Sommer var sommer.

Jeg satte sykkelen fra meg og gikk så rett ned til vannkanten og dyppet foten i vannet. Etter å ha hatt den hittil kaldeste sommeren på over 100 år, var temperaturen i vannet tilsvarende. Jeg bestemte meg for å finne frem håndkleet og legge meg ned på berget i stedet. Det var ikke uten motstand, ettersom jeg egentlig var veldig motivert for å svømme litt. Tidligere brukte jeg å øve toleransen min nettopp her. Når vannet var kaldt, sa jeg bare til meg selv at det kun er en følelse. Så ruslet jeg uti mens jeg la merke til hvordan kroppen reagerte samt hvilke tanker som dukket opp. Nå, 20 år eldre, var det for første gang for kaldt.

Etter en halvtime dukket det opp en bekjent av meg i følge med to yngre jenter. De spurte om jeg hadde vært uti, og jeg måtte si som sant var at jeg syntes det var litt vel kaldt. De ruslet så ned og fant seg en plass på berget litt lenger borte. Etter en kort stund var de to jentene på vei mot vannet. Jeg tok meg i å følge nøye med. Ville de tåle at vannet var kaldt, eller ville også de snu og heller velge sola? De nølte litt, men så gikk de uti. Etter å ha vasset noen meter la de på svøm.

Når de omsider kom tilbake på land kjente jeg at jeg var helt nødt til å forsøke igjen. Jeg mente i utgangspunktet at det var for kaldt, men nå hadde jeg selv observert at noen hadde vært uti og overlevd. Dermed holdt ikke argumentet «for kaldt» lenger. Jeg tok sats og ruslet ut i vannet.

Det stakk solid i beina, men jeg gjorde som vanlig og fortalte meg selv at det kun er en følelse. Jeg forestilte meg at det jeg kjente egentlig var følelsen av varme. Alt mens jeg observerte hva som foregikk. Til sist hadde jeg kommet langt nok ut til at jeg kunne legge på svøm, og det uten et eneste rop. Ikke døde jeg, ikke var det for kaldt…det var som det var.

Når jeg kom tilbake på land slo det meg at det jeg nettopp hadde opplevd hadde en helt klar parallel i hvordan jeg opplever det å konfronterer min egen frykt. Jeg nærmer meg noe ut fra et ønske om å gå nettopp dit. Jeg vil svømme. Jeg vil endre min relasjon til musikken. Jeg ønsker reise til fremmede steder. Jeg ønsker utnytte hele mitt potensiale. Jeg ønsker å bruke mine selvopplevde erfaringer til beste for verden rundt meg. Hva det enn måtte være. Når jeg så nærmer meg grensen for det kjente, det stedet hvor det ukjente begynner, dukker følelsen av at det blir for skummelt opp. Jeg forklarer umiddelbart denne følelsen med at dette er utenfor min rekkevidde, at det ikke ligger for meg, og i ytterste konsekvens kan jeg oppleve en følelse av at jeg vil dø hvis jeg forsøker. Problemet er at dragningen fremdeles ligger der.

Ved å kunne observere at de to jentene klarte seg helt fint, innså jeg at det som holdt meg tilbake var min egen idé, min egen definisjon både av vannet og meg selv. Jeg ønsket det egentlig, men mente at det ikke gikk. Nå fikk jeg bevist at det var mulig til tross for at jeg mente det motsatte. Overlevde de så overlever vel jeg. Det var nok til at jeg nå direkte kunne konfrontere min egen idé med det som faktisk var.

Hver gang jeg nærmer meg noe jeg misliker eller frykter, ligger muligheten der. Muligheten til å direkte erfare om det jeg frykter faktisk finnes, eller om det kun er en tanke i mitt eget hode. Hver gang jeg gjør dette, faller et lite hinder bort, og jeg får tilgang til mer av meg selv. I tillegg gjør de hyppige møtene med frykten at den ikke lenger får et like sterkt grep rundt meg. Jeg tror rett og slett ikke like sterkt på tankene som dukker opp i møtet med det som er ukjent, det jeg er redd for. Til tross for at jeg ikke vet hva utfallet vil bli, så har jeg en tillit til at jeg klarer meg, til at det går bra. Det blir kanskje ikke som jeg hadde tenkt meg, men etterhvert innser jeg at det jeg «vet» er begrenset. Det jeg ikke vet er ubegrenset. Hvor vil jeg så gå?

Jeg tror ikke fryktløs betyr å være uten frykt. Jeg tror snarere det betyr at en legger merke til sin egen frykt, for så å møte den så direkte som mulig. Jeg tør ikke å hoppe – nå hopper jeg. Vannet er for kaldt – så går jeg uti. Jeg er redd for å bli avvist – så sier jeg hei. Jeg er redd jeg ikke vil lykkes – nå forsøker jeg. Her slutter stien – nå tar jeg et skritt til.

«Remembering that I’ll be dead soon is the most important tool I’ve ever encountered to help me make the big choices in life. Because almost everything – all external expectations, all pride, all fear of embarrassment or failure – these things just fall away in the face of death, leaving only what is truly important.»

– Steve Jobs –

Spranget ut i ingenting

Her står vi. Øyeblikk etter øyeblikk på spranget ut i ingenting. Ut i noe vi ikke vet hva er. Hvor og når vi tar steget avhenger av vår evne til å ha tillit til noe vi i dette øyeblikk ikke vet hva er. Til noe vi ikke har sett før.

Hvor mange ganger har jeg ikke endt opp på nettopp dette punktet? Hver gang jeg står ovenfor noe ukjent, strekker jeg meg instinktivt etter noe kjent. Av frykt for det ukjente, ønsker jeg å velge det jeg kjenner. Det som allerede finnes. Det gir en midlertidig følelse av velvære, men etter en stund opphører den til fordel for følelsen av gjentakelse. Verden lukter og smaker likt, høres og synes lik det den var et øyeblikk tidligere.

De siste dagene har jeg snakket med en rekke mennesker som alle står på kanten av stupet. Som alle er på det punktet hvor det eneste som gjenstår er å gi slipp på trapesen, i påvente av at den neste skal dukke opp i mørket. Hva skal til for å slippe taket? For å ha nok tillit til at noe i oss vet – noe tidligere enn sinnet og intellektet?

Det som befinner seg i hjernen er uten unntak fortid. Erfaringer allerede gjort, kunnskap om noe som allerede eksisterer. Som pappa brukte å si: «Hvis vi bygger den beste kikkerten vi kan og retter den mot verdensrommet – vil vi da hevde at verdensrommet slutter der kikkerten ikke lenger kan se? » Tilliten til at noe allerede er, gjør at vi neste gang bygger en enda bedre kikkert, som i sin tur vil avdekke enda mer. Drivkraften er tilliten til at dette noe er der. Troen på at trapesen kommer. Vi vet ikke, men noe i oss drar oss alikevel i den retningen. Kanskje behøver vi en ekstra sving for å samle nok mot, men til sist vil vi innse at eneste måten å komme videre på er å gi slipp på det vi holder på. Vi vet ikke, og med det hopper vi.