Stikkordarkiv: Gi slipp

«Argumenter for dine begrensninger, og de er dine»

I går var jeg ute å gikk tur i åsene som omgir Valnesfjord på jakt etter fin utsikt, frisk luft og forhåpentligvis noen fine bilder. Mens jeg krysset en myr tenkte jeg på hvordan det var med digitale bilder kontra film. At det i dag er en større risiko for å miste det som dokumenteres, dette som et resultat av at bildene i større og større grad lagres på harddisker, ikke som fysiske negativer. Ble så gående å grunne litt på dette behovet for å bevare for ettertiden.

På kvelden ble det snakk om en bok som hadde blitt presentert på radioen. Den handlet om noen mennesker som landet på en planet ute i verdensrommet. Der bodde det noen vesener som malte enestående flotte malerier. Så snart de var ferdige, ble maleriene ødelagt. For menneskene fra jorden var dette umulig å forstå. Hvordan kunne de ødelegge noe som var så vakkert og uerstattelig?

I Tibet lager de mandalaer av sand for å demonstrere nettopp tingenes forgjengelighet. Disse tar dager, kanskje uker å ferdigstille. Når arbeidet så er ferdig, holdes det en seremoni, hvorpå mandalaen viskes ut og sanden tømmes ut i elven. Slik returnerer den tilbake til naturens kretsløp. 

Hva er det i oss som ønsker bevare, ønsker å holde fast? Det snakkes ofte om balansen mellom det å eie ting og at tingene eier oss. Hva hvis huset mitt brant ned til grunne? Hva hadde jeg egentlig savnet? Jeg kan lett ha tanker i hodet på forhånd om hvilke ting jeg mener er umistelige. Men sett at jeg dro på ferie, for så å komme hjem til ingenting. Hadde det da vært et problem? Jeg hadde selvsagt måttet ta hånd om det som måtte tas hånd om – tak over hodet, klær, mat, redskap som trengs i husholdningen og så videre. Spørsmålet er om det nå hadde vært en følelse av et permanent tomrom i huset mitt, en mørk flekk på den nye veggen som for alltid ville minne meg på bildet som burde ha hengt der? Hva om resultatet av brannen istedet hadde vært en frigjøring av rom til hva det måtte være som kunne dukke opp?

Når vi våger slippe det i oss vi så sterkt opplever vi må holde fast på, alle våre fastlåste ideer om hvordan vi er, hvordan ting er, hvordan det hele  være – hva skjer? Vil vi kjenne et tomrom, et savn etter noe, eller vil vi kanskje kunne kjenne på en gryende følelse av frihet? Vil vi fortsette å argumentere for en fortsatt bundethet til konsept, tanker, ideer og forestillinger som alle begrenser og reduserer, eller ønsker vi å bli fri?

«If you argue for your limitations, they are yours.»

– Richard Bach –

Erkjennelser på veien

Hvordan trekke vår oppmerksomhet tilbake til dette øyeblikket, her vi er akkurat nå? Dette tror jeg er essensen. Gi slipp på historien, gjetningene, antakelsene: Dette er jeg ikke i stand til. Jeg forstår ikke. Jeg burde ha forstått. Jeg har ikke tid. Jeg skulle ønske jeg hadde tid. Jeg har prøvd alt! Alle andre kan, men min situasjon er helt spesiell. Ingen i hele verden har noensinne opplevd det slik jeg gjør det… Det eneste disse tankene bidrar til, er å forsterke opplevelsen av avstand, ikke bare til oss selv, til den jeg skulle ønske jeg var, men også til verden og de rundt meg. Så, hva om vi nå går til det som befinner seg før tankene? Tankene dukker opp, men vi lar være å røre ved de. Vi kan tidsnok plukke dem opp senere. Nå, i dette øyeblikk lar vi dem passere.

Når vi øver for å bli bedre på noe, gir det mening å øve på det vi ikke enda kan. Likeså i denne prosessen. Hva annet skal vi bruke tiden vår på? Det som hindrer oss kan vi løse opp. Er båten fortøyd, henvender vi oss til fortøyningen for å frigjøre den. Er det frykt som hindrer oss, kan vi tilnærme oss denne på samme vis. Frykten for tilbakefall, frykten for det ukjente, frykten for nået, frykten for hva som kan dukke opp som et resultat av vår granskning. Ved å våge se direkte på denne, vil vi få mulighet til å erkjenne hva den faktisk er – en idé. Troen på at ting er sånn eller slik, hindrer oss i å se dem for det de faktisk er. Dette inkluderer oss selv. Vi tror vi er det ene og det andre. Basert på dette, oppstår alt annet. Alt som trengs er en nøktern granskning. Er det jeg tror sant (svaret gir seg selv, legger vi merke til hva vi faktisk sier), eller er det kun en idé?

Det er en interessant oppgave å forsøke beskrive dette noe, hvorfra selv ordene oppstår. Det hadde vært enklere å stille seg selv spørsmålet «Hvem er jeg?», og ikke forlate dette før sannheten alene gjensto. Ikke jeg og sannheten – kun sannheten. Dette kan imidlertid fort bli en intellektuell øvelse, så sant den ikke blir forstått hinsides intellektet. Dermed trengs noen beskrivelser for å unngå disse misforståelsene. Faren med ordene er at de fanger vår oppmerksomhet. Hvis ordene derimot kan sees som veivisere, antydninger og pekepinner på noe, og at det er dette noe som er målet, så kan vi legge vekk ordene så snart de har tjent sin hensikt. Den kinesiske vismannen Chuang Tzu sier det slik:

«The purpose of a fishtrap is to catch fish, and when the fish are caught, the trap is forgotten.
The purpose of a rabbit snare is to catch rabbits. When the rabbits are caught, the snare is forgotten.
The purpose of words is to convey ideas. When the ideas are grasped, the words are forgotten.
Where can I find a man who has forgotten words?
He is the one I would like to talk to.»

Noe av det første jeg ble utfordret på da jeg la i vei inn i meg selv, var opplevelsen av å ha forstått noe. Nå skjønner jeg. Aha, det er sånn det er. I det samme øyeblikk jeg strammet grepet rundt det jeg hevdet var min nylig ervervede forståelse, forsvant den mellom fingrene mine. Jeg ønsket virkelig å holde fast på lykkefølelsen. Endelig er jeg glad – jeg har omsider forstått. Det var utrolig å observere hvor raskt pendelen svingte til motsatt side igjen. Det kunne være snakk om få minutter, før jeg igjen var tilbake nøyaktig der jeg mente jeg ikke lenger burde ha vært.

Hvorfor dette behovet for å holde fast på noe? Fordrer ikke dette en grunnleggende tro på at vi ikke har i utgangspunktet? Kanskje vil det vise seg at det er selve denne tanken som skaper vår opplevde misnøye? Ved å løse opp vår tilknytning til denne, vil vi igjen returnere til det sted i oss hvor vi ikke behøver holde på noe som helst. Som Eckhart Tolle sier, «Vi kan kun miste det vi har, ikke det vi er». Har vi forståelsen, blir den borte. Er vi forståelsen…ja, hva mer trengs?

En annen utfordring er ideen om at våre hindre må endres, og aller helst elimineres. Bare jeg får fjernet/endret tanken så er jeg fri. Med en slik forståelse er det ikke til å unngå at utilfredsheten dukker opp i det øyeblikk et gammelt tankemønster viser seg i synsfeltet vårt. Denne oppdagelsen følges av en annen tanke, som hevder at vi ikke har klart å reparere problemet. En tredje tanke vil umiddelbart hevde at vi burde ha klart det. Vi er tilsynelatende tilbake på start.

Det sies at det hver dag produseres rundt 60 000 tanker. Vi opplever at det er «vi som tenker». Er dette egentlig sant? Kan vi med sikkerhet hevde at det er vi som skaper tanken, eller mener vi kanskje å antyde at vi legger merke til tankene? Kanskje problemet ikke er selve tanken, men vår interesse i den? På samme måte som øynene våre trekkes mot bevegelsen på TV-skjermen, går vår oppmerksomhet automatisk til alt som beveger seg. Igjen, vår oppmerksomhet går mot bevegelsenEn tanke er bevegelse. Denne bevegelsen blir registreret av noe. Ved å identifisere oss med den som registrerer, vil vi ikke lenger gå til det som beveger seg. Ved å ikke gå dit, vil vi heller ikke behøve endre på det som registreres. Den som registrerer trenger ingenting.

Kroppen kommer og går. Den ble født inn i denne verden, og den er programmert til å gå i oppløsning på et gitt tidspunkt. Tankene kommer, for så å bli erstattet av nye tanker. Følelser dukker opp, for så å bli borte igjen. Verden dukker opp når vi våkner, for så å forsvinne igjen når vi sovner. Alle er de bevegelser. Hvem betrakter disse? Kommer og går også denne?

Å være her

Vi er her, akkurat nå – i dette øyeblikk. Beveger vi oss, vil for – og fremtid dukke opp. Hvor lenge kan jeg ta inn et sanseinntrykk, og samtidig holde meg i øyeblikket? Hvor lang tid tar det før musikken jeg lytter til minner meg om noe lagret i hukommelsen?

Kanskje oppgaven vår simpelthen går ut på å klare og gi slipp? Gi slipp på historien. Ja, gi slipp selv på det enestående øyeblikket. Er øyeblikket «enestående», er det fordi vi har satt en merkelapp på det, basert på en sammenligning med noe vi har lagret i hukommelsen. Gi slipp på ideen om hvordan det er, hvordan det var, hvordan det bør -/burde -/skulle være, og atter returner tilbake til øyeblikket. Det eneste vi kan holde fast på er fortiden (som jo kun eksisterer som en tanke), og ut av den kommer forestillingen om fremtiden. I øyeblikket finnes «ingen-ting», i øyeblikket finnes alt.

«Life is a pilgrimage to nowhere; from nowhere to nowhere. Between these two nowhere is the Now-here.»

– Osho –

Å gi slipp

Å gi slipp betinger at det allerede holdes fast. Hvorfor holder vi egentlig fast? Hva menes med å holde fast? Hvis vi virkelig vil gå grundig til verks, kan vi til og med stille oss selv følgende spørsmål: hvem er det som holder fast? Hvem er jeg som holder fast? Er det virkelig jeg, essensen av meg som holder fast, eller er det en definisjon av meg selv som klynger seg fast i noe for å kunne bestå?

Helt fra jeg var liten av hadde jeg en sterk følelse av at jeg ikke kunne nok. Jeg opplevde at jeg ikke forsto, at jeg ikke var smart nok. Dette resulterte blant annet i at jeg sjelden kunne stille spørsmål. Gjorde jeg det, avslørte jeg min egen uvitenhet. Når andre stilte spørsmål, var jeg like nådeløs i min dom over dem som jeg var ovenfor meg selv. Hvis jeg ikke forsto noe, og noen spurte om alt var klart, svarte jeg instinktivt ja, av frykt for å bli avslørt. Frykten for et oppfølgingsspørsmål var imidlertid sterkt tilstede. Da ville alt rakne, og jeg ville bli avslørt både som dum og løgner.

Når jeg begynte på Humanova, innså jeg at eneste måten for meg å bryte denne sirkelen på, var å gi helt slipp. I dette tilfellet måtte jeg gi slipp på ideen om meg selv som dum. Jeg måtte samtidig gi slipp på ideen om alt jeg burde/skulle vite. For å klare dette, bestemte jeg meg for fullt og helt å gå inn for å være nettopp det jeg fryktet mest – nemlig uvitende. Jeg skulle ikke holde tilbake noe. Det var «all in» – ett hundre prosent dum. Det føltes som et nederlag, men i det minste ville det gjøre det helt legitimt å stille spørsmål. Dagen kom, og omsider rakk jeg opp hånden. I samme øyeblikk begynte ideen om «den dumme» å løse seg opp, og det som dukket opp i kjølvannet av den var en enorm frihetsfølelse! Jeg kjente ikke lenger et like sterkt behov for å eie kunnskap, ei heller behovet for ideen om ikke-kunnskap. Det som gjensto var et åpent rom hvor alt var tilgjengelig. Dette rommet var meg.

Bildet jeg stadig oftere får opp viser meg selv flytende nedover en elv, der jeg titt og ofte forsøker holde fast i trær og steiner langs bredden. Elven er livet selv – trærne og steinene symboler for alle de objekt jeg til tider ønsker klamre meg fast til. Mine definisjoner av meg selv og livet. Tilfredsstillende sanseopplevelser. Personer jeg bryr meg om, eller som bryr seg om meg. «Min» kunnskap. Roller jeg innehar, likeså tanker og meninger. Jeg greier kanskje å holde meg fast en liten stund, men til sist motstår jeg ikke presset fra vannet, som ønsker lede meg videre. Jeg må slippe taket, og opplever umiddelbart at jeg uten anstrengelse flyter videre.

I skrivende stund vet jeg ikke hvor jeg skal bo. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tjene penger i fremtiden, om det blir som musiker eller som noe annet. Jeg vet ikke engang hvem jeg er (ettersom jeg ikke lenger tror på at jeg er mitt navn, min kropp, mine følelser, mitt begjær eller mine tanker). Jeg er ikke i stand til å se hva som dukker opp rundt neste sving, uansett hvor sterkt jeg til tider ønsker å kunne gjøre nettopp det. Jeg observerer jevnlig mine paniske forsøk på å holde fast i hva det måtte være som kan bekrefte hvor og hvem jeg er. Samtidig vet jeg at det å holde fast resulterer nettopp i det – en følelse av å sitte fast.

Hva hvis jeg nå gir slipp på alt, slik så mange kloke mennesker i årtusener har snakket om. Hva kan jeg egentlig gi slipp på? Hva er alt? Inkluderer det meg selv? Umulig. Jeg kan kun gi slipp på noe som er utenfor meg selv. Noe jeg holder fast i. Kan denne jeg som holder fast i noe, også mistes? Hvis ikke – vil behovet for å holde fast bestå?

«In the pursuit of knowledge, every day something new is added. In the practice of the Tao, every day something is dropped. Less and less do you need to force things, until finally you arrive at non-action. When nothing is done, nothing is left undone.
True mastery can be gained by letting things go their own way. It can not be gained by interfering.»

– Lao Tzu –