Stikkordarkiv: Hvem er jeg

Korteste vei til her

«We are sometimes as different from ourselves as we are from others.»

– Francois de La Rochefoucauld –

Hva er korteste vei til oss selv? Til det vi tilsynelatende leter etter? I morges snakket vi om øyeblikket der det går fra å være til å være sånn eller slik. Med ideen om «jeg» følger verden rett etter, og med den, rekken av utfordringer. Problemene er uten unntak knyttet til objektene vi kan observere. Av disse er identifikasjonen med kroppen og sinnet den mest subtile. I det ene øyeblikket observerer vi kroppen og sinnet vårt. I det neste er vi identifisert med dem. Med kroppen og sinnet følger sult, tørste, frykt for å dø, sammenligning med andre og så videre. Til all god slutt vil vi sitte igjen med en uendelig rekke utfordringer som alle relaterer til kroppen og sinnet. Men hvem legger så merke til disse?

Hvem er så denne «jeg»? Hvis det er så at alt oppstår som en konsekvens av at konseptet «jeg» har oppstått, vil det ikke være mest hensiktsmessig å begynne undersøkelsen der alt oppstår? Hvis vi ønsker fjerne et tre som vokser på eiendommen vår, kan vi sage og sage i det uendelige. Så lenge roten ligger der, vil nye skudd komme av seg selv. Tar vi derimot bort roten, vil det ikke lenger være noe «resten» å ta seg av.

Hvis vi nøye gransker vår identifikasjon med kroppen, vil vi til sist erkjenne at vi ikke er kroppen. Vi opplever den, men vi er den ikke. Det samme med sinnet, hvorfra ideen om vår person oppstår. Føler vi oss for eksempel mindreverdige, vil vi slite i møtet med den tilsynelatende suverene. «Jeg føler meg så liten». Men hvem møter egentlig hvem? Hvem føler seg liten? Kan vi virkelig bevise at denne faktisk eksisterer som noe utover en idé? Hvis ikke, hvem merker seg ideen? Hvilken størrelse har denne?

Hvordan gi slipp på ideen om «jeg»

Hva peker denne spørsmålsstillingen på? Hvordan kan vi komme til en direkte erkjennelse av at vi hverken er intellektet, sinnet, sansene eller kroppen, men noe tidligere enn disse? Til sist, og kanskje enda viktigere – hvilken forskjell vil en slik erkjennelse kunne utgjøre? Hvorfor i det hele tatt bruke tid på slike tanker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss selv er om vi er tilfreds i livet. For de aller fleste av oss vil svaret bli at vi stort sett er fornøyde, med noen større eller mindre unntak her og der. Disse har vi lært oss å leve med. Eventuelt tolereres de, helt til de en vakker dag ikke lenger tolereres.

Når er det så problemene våre dukker opp? Ved nærmere ettersyn vil vi kunne se at problemene tilsynelatende dukker opp i det øyeblikk jeg kommer i kontakt med han/henne/de/det. Uten et jeg, vil heller ikke han/henne/de/det kunne eksistere. Når jeg sover, er også konseptet jeg borte. Problemene er borte, og det samme er resten av det vi definerer som verden. Allikevel er det noe som er tilstede og registrerer, som legger merke til drømmene vi har. Når vi så våkner opp, dukker jeg opp i vår bevissthet, og verden oppstår umiddelbart som en følge av dette. Hvem er så denne jeg? Hvor befinner denne seg? Jeg som fryser, som er sulten, trøttsyksint, som er fornærmet. Hvem snakker, og hvem snakker denne om, og hvem legger i sin tur merke til alle disse?

Når vi forsøker lokalisere jeg´et, sliter vi med å finne noen hjemme. «Jeg knytter neven». Er dette virkelig den hele og fulle sannheten? Neven blir knyttet, men vi kan på ingen måte bekrefte med absolutt sikkerhet at det er et jeg som så knytter hånda. Det vi kan si er at det registreres at hånden blir knyttet. Det samme med, «jeg lukter». Vet jeg med sikkerhet at denne jeg utfører handlingen å lukte? Jeg registrerer lukt, men kan jeg virkelig si at det er jeg som gjør det? Nesen i seg selv lukter heller ikke. Hvis så hadde vært, hvorfor registreres da ingen lukt når vi sover?

Hva hvis vi tenker oss følgende: Vi er ikke den som handler, den som liker eller ikke liker. Ikke er vi den som blir truet, den som må forsvare seg eller som må mene. Tvert i mot – noe legger simpelthen merke til at alle disse oppstår og forsvinner. Grunner vi over dette bare for et øyeblikk, vil vi måtte erkjenne at det medfører riktighet. Hvis ikke, hvordan hadde vi ellers kunnet snakke om disse? For å snakke om – /tenke på noe, må det være en distanse. Vi kan ikke være både den som legger merke til, samtidig som vi er objektet som vi iakttar. Den som observerer må allerede være der, tidligere enn det observerte.

Vil dette si at vi da er den som legger merke til? Blir ikke også denne observert? Jeg er ikke sulten min. Jeg legger merke til sulten. Hvem observerer da den som sier, «jeg legger merke til sulten»?

Til slutt sitter vi atter engang igjen med spørsmålet, «Hvem er jeg?». Før dette blir etablert, hva kan vi si? Dette betyr ikke at vår samhandling med verden og våre medmennesker vil opphøre. Men ved å være åpne for muligheten av at ting ikke er som vi tror de er, vil vi kunne komme nærmere og nærmere ting som de er. Til sist vil det ikke være noen distanse. Ikke noe jeg i møte med ting. I samme øyeblikk forsvinner verden slik vi kjenner den.

«There is no such state as seeing the real. Who is to see what? You can only be the real – which you are anyhow. The problem is only mental. Abandon false ideas, that’s all. There is no need of true ideas. There aren’t any.»

– Nisargadatta Maharaj –

Hva vet vi?

«Not-knowing is true knowledge. Presuming to know is a disease. First realize that you are sick, then you can move toward health.»

– Tao Te Ching –

Hva vet vi? Uansett hva vi hevder å vite, vil vi etter nøye granskning ende opp med ikke-viten. Dette kan lett testes ut. Forsøk å si noe som er sant. Ikke relativt sant, ikke din personlige sannhet, men objektivt sant. Forsøk, og du vil ende opp med meninger, tro og antakelser. Til all god slutt vil det komme til en erkjennelse av å ikke vite.

«Jeg er en mann.» Det er relativt sant i det at jeg beveger meg rundt i en mannskropp. Men hva er mann? Er det fysikk? I såfall – hva er fysikk? Og er jeg kroppen? Slik fortsetter vi, og vi vil også her ende opp med, «ja, men det vet jeg ikke».

Hva refererer jeg til når jeg sier «jeg vet»? Hvem har et behov for å presentere denne viten, og hvorfor dette behovet? Vet jeg noe som helst utenom det jeg har blitt fortalt og det jeg har lest? Vi har en rekke begrep for å beskrive noe, for å definere noe, for å referere til noe som allerede er. Uansett hva vi sier, er det fremdeles ikke noe annet enn et forsøk på å nå dette noe. Hva er nærmest sannheten? Beskrivelsen av dette noe eller noe selv?

«Knowledge is of things that are some distance away from you. When there is no distance, there can be no knowledge. By not knowing, by not thinking, by not understanding, you find out something that is no distance away from you.»

– H.W.L Poonja –

«Jeg mener, jeg tror, jeg antar.» Hvis vi hadde blitt mer oppmerksomme på det personlige pronomen først i setningen, hvor lenge hadde vi fortsatt å verdsette våre meninger, vår tro og våre antakelser? Disse refererer utelukkende til noe som ikke er den hele og fulle sannheten. Har de da noen verdi, utover å kunne tjene som midlertidige rettesnorer og pekepinner?

«Jeg skal prøve å reise meg fra stolen». Enten reiser jeg meg, eller så blir jeg sittende. Det er alt.

«Do not try to know the truth, for knowledge by the mind is not true knowledge. But you can know what is not true — which is enough to liberate you from the false. The idea that you know what is true is dangerous, for it keeps you imprisoned in the mind. It is when you do not know, that you are free to investigate. And there can be no salvation without investigation, because non-investigation is the main cause of bondage.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Å snakke om oss selv er å glemme oss selv

Det øyeblikk jeg sier hvem jeg er, er det feil. Hvis jeg kan si noe om det, betyr det nettopp det – jeg sier noe om det. Dermed har jeg separert meg fra det, og følgelig sier jeg ikke hva jeg er; kun hva jeg tror jeg er. Det jeg er sier noe om noe annet, noe som blir observert av min væren. Som Shunryu Suzuki uttaler det i ”Zen-sinn, begynner-sinn” :

”Vi er selv den store aktiviteten. Vi bare uttrykker en bitte liten partikkel av den store aktiviteten. Det er alt. Så det er i orden å snakke om oss selv, men egentlig er det ikke nødvendig å gjøre det. Før vi åpner munnen, uttrykker vi allerede den store eksistensen, oss selv inkludert. Så hensikten med å snakke om oss selv er å korrigere den misforståelsen vi har når vi klynger oss til en spesiell tisdbestemt form eller farge av den store aktiviteten. Det er nødvendig å snakke om hva vår kropp er og hva vår aktivitet er, slik at vi ikke tar feil av dem. Så å snakke om oss selv er egentlig å glemme oss selv.”

Når vi klemmer fingrene i døra, gjør vi ikke noe. Vi rekker ikke tenke. Sannsynligheten er allikevel stor for at en handling finner sted, mest sannsynligvis i form av et rop. Hva betyr det? Vi handler ikke, samtidig som en handling finner sted. Wei Wu Wei heter det i taoismen. Handling gjennom ikke-handling. Når vi sanser noe vi ikke umiddelbart kan plassere….hva som helst som stilner sinnet vårt slik at vi bare responderer, så handler vi ut fra et sted der vi ikke er bevisst at vi handler. En handling finner sted – vi er handlingen.