Stikkordarkiv: Illusjon

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del II

Jeg har tidligere reflektert over utsagnet til den indiske læreren H.W.L Poonja, «To discover truth, you will have to disappear». I dag, mens jeg ruslet i skogen, fant jeg meg selv nok en gang gående å grunne over de samme ordene.

Det hele begynte med at jeg for for noen dager siden mottok en mail fra en god venn av meg. Mailen omhandlet refleksjoner rundt dette med tilgivelse, basert på et innlegg jeg skrev for noen måneder siden (Tanker om tilgivelse).

Viktigheten av å tilgi oss selv er noe de fleste av oss kan erkjenne. Utfordringen dukker opp i det øyeblikk vi skal tilgi verden og de mennesker vi synes er vanskelige. Hvorfor er det slik?

«Jeg kjenner jeg blir så sint/trist/frustrert i møtet med han/henne/det.» Følelsen av jeg er her, følelsen av sinne/tristhet/frustrasjon er her. Disse følelsene dukker tilsynelatende opp i selskap med han/henne/det som er der.

Når vi føler oss behandlet sånn eller slik av den eller det, hvor stor troverdighet har historien vi forteller oss selv og verden? Hva hvis jeg en dag kjenner en sterk følelse av mindreverd? I neste øyeblikk møter jeg en smilende person. Umiddelbart blir jeg provosert og sint. Han ler av meg. Hvor sitter egentlig smerten? Er det i smilet? Videre kan vi spørre oss selv: er den som blir sint essensen av meg – den jeg innerst inne er?

Jo lenger vi lever med ideen om at det er verden, de og det som er problemet, jo lenger vil vi sitte fast. Hva hvis vi kunne ha funnet ut hvem det er som føler alt dette? Sinnet, frustrasjonen. Hvem er det som blir provosert, hvem blir utnyttet? Alt som trengs er at vi vender oss helt og holdent bort fra ideen om «de andre», og i stedet studerer oss selv nøye. Dette for å finne kilden til forstyrrelsene vi opplever, punktet der jeg kommer i kontakt med verden. Det trengs bare et øyeblikk, og «verden» vil aldri være den samme igjen.

Å ta ansvar for sitt eget betyr ikke at vi skal finne oss i hva som helst. Hvis noen faktisk behandler oss dårlig, gjør vi det vi skal gjøre. Forskjellen er at vi ikke lenger trenger bruke masse energi på historien, på å dømme, på å ta parti. I stedet har vi nå tre valg. Vi kan forlate situasjonen, vi kan forandrer den, eller hvis ingen av disse er mulige – aksepterer det som i øyeblikket finner sted med en visshet om at det er sånn det er akkurat nå. Hjulet på bilen er flatt. Jeg bytter dekk. Alt foregår, men istedet for å forholde oss til det den ubevisste delen av oss hevder/mener/tror skjer, forholder vi oss i stedet bevisst til det som faktisk skjer. Personen smiler til meg. Jeg kjenner på en irritasjon. Jeg legger merke til en tanke som hevder at denne personen ler av meg. Jeg blir sint fordi jeg føler meg liten. Jeg kan nå også legge merke til at jeg, for å kompensere for denne følelsen, fremstår som jublende glad, og at det er derfor personen smiler tilbake til meg. 

Jeg tror dette er det som utsagnet peker mot. For at sannheten skal oppdages, må jeg slippe taket i alle ideer, tanker og konsept om meg selv, hvorfra alle ideer, tanker og konsept om andre oppstår. Den jeg tror jeg er må forsvinne. Så fort jeg legger merke til følelsen av det ene eller andre, vil jeg slutte å klage på alle mennesker som trigger nettopp disse følelsene. Jeg vil innse at ideen om «de andre» kun er et resultat av min egen følelse. Som sikkerhetskontrollen på flyplassen. Som mannen som sniker i køen.

«As long as you perceive that anyone is holding you back, you have not taken full responsibility for your own liberation. Liberation means that you stand free of making demands on others and on life to make you happy. When you discover yourself to be nothing but freedom, you stop setting up conditions and requirements that need to be satisfied in order for you to be happy. It is in the absolute surrender of all conditions and requirements that liberation is discovered to be who and what you are.»

– Adyashanti –

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del I

Hvordan kan vi raskest og mest direkte komme til erkjennelsen av hvem vi er? Den indiske læreren H.W.L Poonja sa det slik:

«To discover truth, you will have to disappear.»

Hva og hvem må forsvinne? Det eneste som kan forsvinne er det som ikke er. Hva enn som har en begynnelse, har en slutt. Vår tradisjonelle kunnskap om det ene og det andre er avhengig av informasjon, også denne innhentet utenfra. Hver gang ny informasjon kommer, endrer kunnskapen vår seg. Den kommer, består for en stund, før den så forsvinner og erstattes av noe annet. Hva hvis jeg derimot forsøker beskrive hvordan honning smaker? Jeg opplever ikke at jeg vet hvordan honning smaker. Ei heller at jeg ikke vet. Det bare er som det er. Når er det så jeg hevder å vite? Stort sett viser det seg at jeg hevder å vite når jeg egentlig ikke vet. Hvem hevder dette? Ikke er det meg – det jeg innerst inne er. Derimot er det min idé om meg selv, konseptet, rollen og formen meg som behøver eie kunnskap. Som behøver å vite, å kunne, å være sånn eller slik. Bort med disse, bort med «meg», og det eneste som gjenstår er sannheten.

«The search for reality is the most dangerous of all undertakings for it will destroy the world in which you live. But if your motive is love of truth and life, you need not be afraid. »

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Vi lever i en skyggeverden del II

En formiddag jeg var ute og gikk, la jeg merke til skyggen min, og det fikk meg til å tenke. Den første tanken som dukket opp var nettopp den at det var skyggen min. Deretter kunne jeg korrigere meg selv og si at det var konturen av kroppen min. Hvordan oppstod denne? Dagen før var det regn. Da ville det ikke ha vært noen skygge. Altså må sola være der. Den er tidligere. Når kroppen min ikke står mellom sola og punktet den belyser, er det åpent og rent, uten noen konturer. Når kroppen min dukker opp mellom sola og bakken, oppstår form.

Vår bevissthet er tidligere enn noe annet. Kroppen, tanker, følelser, verden – alt dette blir observert. Hvem er det som ser gjennom øynene? De gangene vi kun observerer, uten noen form for tilknytning eller aversjon, fremstår verden som åpen, uten begrensninger. På et vis kan den sies å være formløs, i det at det ikke er noe som stikker seg ut. Lite eller ingen friksjon, ikke noe rett eller galt og så videre. Vi simpelthen beveger oss rundt som et par øyeepler uten noe opplevd behov for å definere, skille mellom, dele opp eller lignende.

Så dukker vår personlighet opp mellom det som observerer og det observerte. Med ett filtreres den i utgangspunktet nøkterne bevisstheten gjennom vår personlighet, med det resultat at preferanser og dualisme (rett/galt, godt/vondt, overlegen/underlegen + +) dukker opp. I det øyeblikk blir verden tydelig. Vi er ikke lenger kun nøytral observasjon. Nå er vi plutselig en kropp som enten er for lang eller for kort. Vi kan for lite, eller vi vet alt. Vanskelige personer og utfordrende situasjoner melder seg, og fra å være konturløs og altomfattende går verden over til å bli svært så virkelig. Er det verden slik den faktisk er som blir observert, eller kan det være at vi forholder oss til skyggen av vår person/personlighet med dens historie, meninger, synspunkt og holdninger som projiseres utover?

Hvem er så vi? Er vi vår person, drassende rundt med en historie, et navn, en kropp og med et utall meninger? Alle disse blir jo observert av noe. Vår person endrer seg til stadighet. Ene dagen er alt fint. Den neste dagen er det grått og tungt. Hvem legger så merke til dette? For å registrere en bevegelse, må ikke da noe stå stille? Hvem er det? Det observeres selv i søvne. Verden slik vi kjenner den forsvinner, men observasjonen er der. Hvor langt tilbake kan vi gå? Hva er der før skyggen?

«The world is nothing but the picture of your own ‘I’ consciousness.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Hva er det å reparere?

Dette tenkte jeg på her om dagen. Hva hvis vi, den dagen vi forlater kroppen vår, oppdager at det vi relaterte til som «livet» viser seg å ha vært en eneste stor projeksjon i sinnet vårt? En drøm? Jeg mener ikke å si at vi ikke opplever livet som ekte. Heller ikke at denne opplevelse av livet ikke føles ekte. Men – kanskje vil det vi definerte som livet med ett oppleves på samme vis som en drøm? Vi jages av en tiger, men når vi våkner opp, innser vi at det aldri var noe problem å løse, ettersom tigeren aldri eksisterte i utgangspunktet.

Vi ønsker å løse problemene vi møter, og det som oftest ved å reparere noe «der ute». I dag for eksempel, snakker mange varmt for at religionene bør fjernes, da de forårsaker problemer. Hvis denne logikken skal følges, burde ikke da også økonomien avskaffes?

Går vi litt grundigere til verks, vil vi uten unntak finne et menneske bak enhver handling. Altså er mennesket der før religionen, før det økonomiske systemet. Hvem er dette mennesket? Hvor kommer impulsen til å handle fra? Ville det ikke være mest hensiktsmessig å finne begynnelsen, der det hele starter?

Jeg hørte en gang en historie om en indisk læremester som var ute å kjørte bil. Det var varmt, og etter en stund trengte radiatoren påfyll av vann. Han stoppet, grep en kanne og ruslet ned til elvebredden. Med ett oppdaget han en slange som hadde fanget foten til en frosk. Hans første innskytelse var å hjelpe frosken ut av knipen, men ved nærmere ettersyn oppdaget han til sin forbauselse at frosken var travelt opptatt med å fange fluer.

Hvis vi kun definerer problemene som noe der der ute, vil ingen varig endring kunne finne sted. Dette simpelthen fordi «der ute» ikke finnes. Den eller det jeg peker på, peker bare tilbake på meg, og der står vi.

«All the wars, all the hatred, all the ignorance in the world come out of being so invested in our opinions. And at bottom, those opinions are merely our efforts to escape the underlying uneasiness of being human, the uneasiness of feeling like we can’t get ground under our feet. So we hold on to our fixed ideas of this is how it is and disparage any opposing views. But imagine what the world would be like if we could come to see our likes and dislikes as merely likes and dislikes, and what we take to be intrinsically true as just our personal viewpoint.» 

– Pema Chödrön –

Rapport fra stormens øye

«You are the sky. Everything else – it´s just the weather.»

– Pema Chödrön –

I går observerte jeg en skikkelig tankestorm. Slik ser den ut:

  • Det dukker opp en rekke spørsmål som umiddelbart må besvares.
  • For å løse situasjonen, må det handles – ikke i morgen, men med en gang.
  • Det oppleves som om punktene jeg vanligvis orienterer meg etter for å kunne vite hvilke handlinger som er rett, hva jeg mener, hvem jeg er og så videre forsvinner ut av syne. Jeg vet ikke hva som er opp og ned.
  • Spørsmålene tar for seg scenarier i fremtiden, og har egentlig ingen fullgode svar i øyeblikket.
  • Følelse av stress og begrensede muligheter.
  • Jeg opplever meg selv som dårlig rustet til å løse mine egne oppgaver.
  • Sammenlikning med omverdenen.

Utpå kvelden merket jeg at alle spørsmålene var forduftet. Det fantes ikke så mye som et lite ekko igjen. Jeg kunne riktignok gjenskape spørsmålsstillingene fra minnet, men jeg var ikke i stand til å gjenskape energien som tidligere på dagen hadde fulgt disse.

Dette står jeg igjen med:

  • Jeg risikerer å bruke store mengder energi på noe som to timer senere ikke lenger finnes.
  • Den som lytter til – / responderer på dramaet, gir sin energi til noe som to timer senere ikke lenger finnes.

Når tankene fanger oppmerksomheten vår, har vi alltid muligheten til å returnere tilbake til det sted i oss som observerer dramaet. Til det stedet som befinner seg før tankene. Vi trenger ikke stoppe tankene. Vi behøver ikke engang forandre tankene våre. Alt vi trenger gjøre er å observere de, på samme måten som vi studerer bildene på en tv-skjerm. Som vi titter på skyene på himmelen. De oppstår for så å forsvinne igjen. Det er alt. Det enkleste er å legge merke til pusten. Tell til ti. Vent til i morgen med å fatte en bestemmelse. Sov på det. Øv på å legge merke til, ikke identifisere seg med.

Når vi i en samtale innehar rollen som lytter, kan vi forsøke å orientere oss mot det i den andre som registrerer hendelsene som blir beskrevet. Ved å avstå fra å gå inn i en dialog med dramaet, men heller relaterer til det som befinner seg bakenfor, kan vi slik legge til rette for å avdekke illusjonen. Hvem er der? Hva oppleves der? Kan det beskrives? Ser det ut som det ene eller det andre? Hva hvis vi bare sitter slik en stund, vil noe forandre seg?

«Your mind and your thoughts, you can perceive them. You are there before them. They come and go. You cannot be that, because if you were the things that come and go, when they go you will also be gone. You are here to watch them go, so you cannot be that. What is it that remains to watch everything come and go, but itself neither comes nor goes? Recognize and acknowledge that space in you.»

– Mooji –

Illusjonen om «De andre»

For en tid tilbake var jeg innom Frankfurt Lufthavn på vei til Sør-Amerika. Ettersom jeg nå skulle ut av Schengen, måtte jeg gjennom en ekstra sikkerhetssjekk. Jeg passerte uten noe problem, mens ryggsekken min ble plukket ut for en ekstra sjekk. Jeg hadde ikke spesielt dårlig tid, og burde således være i stand til å ta det hele med ro. Men nei, jeg kjente umiddelbart på en begynnende irritasjon. Atpåtil var det kun en mann på jobb, og han jobbet ekstremt sakte. Vi var fem stykker i køen, og de fleste av oss himlet med øynene i skjønn enighet om at dette var ganske så håpløst. Når det omsider ble min tur, kunne jeg registrere at sikkerhetsvakten rolig luntet avgårde i ett eller annet ærend. Noen minutter gikk, og jeg merket at tålmodigheten min nærmet seg bristepunktet. Jeg var irritert og sint på hele «systemet», og ikke minst på han, som ikke skjønte at jeg hadde det travelt.

Plutselig fikk jeg det for meg at jeg skulle handle stikk i strid med hvordan jeg følte meg. Jeg hadde allerede definert sikkerhetsvakten som sløv, lat, uinspirert, hensynsløs, overlegen og generelt uskikket til jobben. Å derfra skulle starte en vennlig samtale var det mest absurde jeg kunne tenke meg. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det.

Omsider kom han tilbake, og vinket meg frem. Jeg åpnet umiddelbart med å spørre om det var travle dager på jobb nå som ferien satte inn? Han svarte at ja, det var det. «Hovedsakelig på grunn av alle som glemmer at de har flytende væske i håndbagasjen, og sender den gjennom maskinen. Når dette så dukker opp på skjermen, er vi forpliktet til å gjøre en grundig sjekk. Det tar tid, og det skjer hele tiden». I samme øyeblikk husket jeg at jeg hadde en tube med solkrem liggende i ryggsekken. Ettersom jeg så sjelden reiser med annen håndbagasje enn et instrument, hadde jeg helt glemt å ta ut toalettmappen. Det var grunnen til at sekken hadde blitt valgt ut. Det var min egen feil.

Jeg beklaget at jeg hadde føyd meg inn i rekken av glemsomme turister, og merket meg at siste rest av irritasjon forsvant i samme slengen. Han, den «andre», forsvant ut av min bevissthet, og tilbake sto vi. To mennesker som av overordnede grunner måtte samarbeide om noe vi begge gjerne kunne ha vært foruten. Hadde jeg tatt ansvar for meg og mitt, hadde han kunnet ta ansvar for seg og sitt.

Resten av samtalen var særdeles hyggelig, og vi skiltes med gjensidige lykkeønskninger for den kommende høytiden.

Jean-Paul Sartre er blant annet kjent for sitt utsagn «Hell is other people». Jeg har grunnet litt på dette. Jeg kan på ingen måte uttale meg om utsagnets endelige betydning (i den grad noe sånt finnes). På et personlig plan derimot, leser jeg dette utsagnet som en beskrivelse av hvordan vi opplever det å tilsynelatende være adskilt fra. Ta eksemplet med flyplassen. All min frustrasjon og irritasjon handlet om han/de/det. Vakten, flyplassen og «systemet». Jeg ekskluderte meg selv elegant fra hele situasjonen, og fingeren min pekte utover. I det øyeblikk jeg innså at frustrasjonen jeg kjente på skyldtes meg selv, forsvant distansen, og han/de/det ble umiddelbart til her er vi. Samtidig med distansen forsvant negativiteten, og den ble erstattet av forståelse, romslighet og aksept.

Kjører vi bil, og noen presser seg forbi, skjer det samme. Vi blir sint på han eller de. Jeg gjør rett – han feil. Meg mot verden. Hadde vi forstått hva som er tidligere enn forbikjørselen og registreringen av den (hvordan personen som kjører den andre bilen ser verden, hvordan reaksjonen i meg dukker opp), ville det kanskje ikke lenger være grunnlag for frustrasjon. Situasjonen ville være helt forståelig – den ville gi mening. Det kjøres bil. En reaksjon blir observert. Det er alt.

Så lenge jeg hevder at frustrasjonen jeg kjenner på skyldes noen andre, og handler i henhold til det, vil jeg ikke gjøre noe annet enn å skape mer av det jeg selv ikke ønsker mer av. Jeg kan rettferdiggjøre handlingen med tilsynelatende rasjonelle argumenter, men ved en nærmere granskning vil jeg innse at argumentene ikke holder stand. Denne innsikten vil imidlertid ikke oppleves som et kompromiss, som «å gi opp». Den vil oppleves som en direkte forståelse som gir mening. Ja – en følelse definert som irritasjon observeres. Nei – den er ikke påført meg av «noen andre». Jeg registrerer simpelthen en bevegelse i meg.

Hvor er vi så?

Vi er her. Øyeblikk etter øyeblikk er vi akkurat her, og det er nå vi legger grunnlaget for det neste nå. Hvordan kan vi bli mer tilstede i skapelsesprosessen? Hvordan bedre observere det som straks er på vei ut av munnen og det som passerer gjennom vårt bevissthetsfelt i form av tanker og følelser. Hvordan observere alt dette før vi handler. Hva ville resultatet av en slik nøye observasjon kunne bli?

Jeg er er først. Hvem sier jeg er?…. Så kommer det neste. Ved å bli mer bevisst det første, vil vi kunne korrigere måten dette kommer til uttrykk på, slik at det blir samsvar mellom indre og ytre. Ingen distanse mellom vår innerste væren og den vi presenterer utad. Ingen distanse mellom meg og deg. Ingen distanse mellom oss og de.

«Our separation of each other is an optical illusion of consciousness.»

– Albert Einstein –

Å gi slipp

Å gi slipp betinger at det allerede holdes fast. Hvorfor holder vi egentlig fast? Hva menes med å holde fast? Hvis vi virkelig vil gå grundig til verks, kan vi til og med stille oss selv følgende spørsmål: hvem er det som holder fast? Hvem er jeg som holder fast? Er det virkelig jeg, essensen av meg som holder fast, eller er det en definisjon av meg selv som klynger seg fast i noe for å kunne bestå?

Helt fra jeg var liten av hadde jeg en sterk følelse av at jeg ikke kunne nok. Jeg opplevde at jeg ikke forsto, at jeg ikke var smart nok. Dette resulterte blant annet i at jeg sjelden kunne stille spørsmål. Gjorde jeg det, avslørte jeg min egen uvitenhet. Når andre stilte spørsmål, var jeg like nådeløs i min dom over dem som jeg var ovenfor meg selv. Hvis jeg ikke forsto noe, og noen spurte om alt var klart, svarte jeg instinktivt ja, av frykt for å bli avslørt. Frykten for et oppfølgingsspørsmål var imidlertid sterkt tilstede. Da ville alt rakne, og jeg ville bli avslørt både som dum og løgner.

Når jeg begynte på Humanova, innså jeg at eneste måten for meg å bryte denne sirkelen på, var å gi helt slipp. I dette tilfellet måtte jeg gi slipp på ideen om meg selv som dum. Jeg måtte samtidig gi slipp på ideen om alt jeg burde/skulle vite. For å klare dette, bestemte jeg meg for fullt og helt å gå inn for å være nettopp det jeg fryktet mest – nemlig uvitende. Jeg skulle ikke holde tilbake noe. Det var «all in» – ett hundre prosent dum. Det føltes som et nederlag, men i det minste ville det gjøre det helt legitimt å stille spørsmål. Dagen kom, og omsider rakk jeg opp hånden. I samme øyeblikk begynte ideen om «den dumme» å løse seg opp, og det som dukket opp i kjølvannet av den var en enorm frihetsfølelse! Jeg kjente ikke lenger et like sterkt behov for å eie kunnskap, ei heller behovet for ideen om ikke-kunnskap. Det som gjensto var et åpent rom hvor alt var tilgjengelig. Dette rommet var meg.

Bildet jeg stadig oftere får opp viser meg selv flytende nedover en elv, der jeg titt og ofte forsøker holde fast i trær og steiner langs bredden. Elven er livet selv – trærne og steinene symboler for alle de objekt jeg til tider ønsker klamre meg fast til. Mine definisjoner av meg selv og livet. Tilfredsstillende sanseopplevelser. Personer jeg bryr meg om, eller som bryr seg om meg. «Min» kunnskap. Roller jeg innehar, likeså tanker og meninger. Jeg greier kanskje å holde meg fast en liten stund, men til sist motstår jeg ikke presset fra vannet, som ønsker lede meg videre. Jeg må slippe taket, og opplever umiddelbart at jeg uten anstrengelse flyter videre.

I skrivende stund vet jeg ikke hvor jeg skal bo. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tjene penger i fremtiden, om det blir som musiker eller som noe annet. Jeg vet ikke engang hvem jeg er (ettersom jeg ikke lenger tror på at jeg er mitt navn, min kropp, mine følelser, mitt begjær eller mine tanker). Jeg er ikke i stand til å se hva som dukker opp rundt neste sving, uansett hvor sterkt jeg til tider ønsker å kunne gjøre nettopp det. Jeg observerer jevnlig mine paniske forsøk på å holde fast i hva det måtte være som kan bekrefte hvor og hvem jeg er. Samtidig vet jeg at det å holde fast resulterer nettopp i det – en følelse av å sitte fast.

Hva hvis jeg nå gir slipp på alt, slik så mange kloke mennesker i årtusener har snakket om. Hva kan jeg egentlig gi slipp på? Hva er alt? Inkluderer det meg selv? Umulig. Jeg kan kun gi slipp på noe som er utenfor meg selv. Noe jeg holder fast i. Kan denne jeg som holder fast i noe, også mistes? Hvis ikke – vil behovet for å holde fast bestå?

«In the pursuit of knowledge, every day something new is added. In the practice of the Tao, every day something is dropped. Less and less do you need to force things, until finally you arrive at non-action. When nothing is done, nothing is left undone.
True mastery can be gained by letting things go their own way. It can not be gained by interfering.»

– Lao Tzu –

Tanker om tilgivelse

Hva er å tilgi? Hvorfor tilgivelse, når vi kanskje kjenner mer for å gå i skyttergraven og ikke komme ut før motstanderen har innsett sine feil?

For meg handler tilgivelse om å lege egne sår. Å tilgi kan i beste fall frigjøre oss fra de bindinger som i vårt sinn skaper lidelse. Det å tilgi innebærer et skifte av fokus fra utover til innover. Kanskje er det slik at tilgivelse for meg på et vis handler om forståelse? Om et ønske om å se ting for det de er?

Det å tilgi har vært en av mine aller største utfordringer. Å ikke lenger ha en syndebukk, å ikke lenger kunne rettferdiggjøre min egen smerte ved å peke på det ene eller andre. Alt jeg tidligere hadde sendt utover i form av anklager, meninger om, beskyldninger, frustrasjoner og pekefingre måtte jeg nå ta hånd om selv. For faktisk å bli fri måtte jeg tilgi mine foreldre for alt som jeg på et tidspunkt anklaget de for å være skyld i. Jeg måtte tilgi skolen, noe som var ekstremt vanskelig. Jeg måtte videre tilgi kollegaer og venner. Ja, liketil sinte hunder og billettkontrollører, været og «systemet» – alle dem jeg mente hadde påført meg det ene og det andre. Noen var vanskeligere enn andre. I tillegg til alle disse måtte jeg også tilgi meg selv… Dette medførte at jeg måtte være villig til også å ta en titt på offerrollen min, den i meg som tilsynelatende ikke hadde noe valg. Den hadde sin funksjon på et gitt tidspunkt i mitt liv, men kanskje ikke nå lenger.

Alt dette var fryktelig hardt for stoltheten min. Vanskeligst av alt var det å akseptere at dette var den eneste måten å reparere meg selv på. Ikke gjennom å «få dem til å innse sine feil» eller ved «å holde meg unna det ene og det andre». Tvert i mot – ved å innse at jeg satt med nøkkelen til svaret selv, og at dette var friheten jeg egentlig søkte.

Resultatet av tilgivelsesprosessen var overveldende! Jeg merket at så snart jeg fullt og helt var i stand til å tilgi, så forsvant smerten i samme øyeblikk. Sammen med smerten forsvant også historien om hvorfor jeg led. Det som gjensto var en klar forståelse at alt var som det var. Jeg innså at det ikke nødvendigvis var smerten i seg selv som hadde holdt meg fanget, men snarere min egenskapte historie om årsaken til smerten.

Dette minner meg om en opplevelse jeg hadde på toget for noen år siden, da jeg var på vei til Lillehammer. På motsatt side i kupeen satt et par som begge var blinde. Jeg tok meg gang på gang i å beundre måten de taklet de ulike utfordringene en reise byr på. På et tidspunkt skulle den ene av de lete frem noe i sekken som sto plassert på gulvet. Ettersom det var ganske så trangt og han ikke kunne se, dyttet han gjentatte ganger i setet foran der det satt en ungdom. Jeg merket meg at ungdommen reagerte på den gjentatte knuffingen. Først ved å beklage seg til sidekameraten – deretter høylydt i form av sukk og armene i været. Til sist snudde han seg. Da han oppdaget den faktiske årsaken til hvorfor han hadde blitt dyttet, forsvant all energien som hadde bygget seg opp umiddelbart. Det som gjensto hadde sin helt naturlige forklaring.

Hva befinner seg tidligere enn historien om det ene og det andre som smerter oss? Før vår historie om han og henne, og om alt det de har påført oss?

Lidelsen vi kjenner på i øyeblikket er reell – det er det ingen tvil om. Vår utfordring blir å våge se direkte og nøkternt på denne. Å se hva som befinner seg midt i frustrasjonens sentrum – i oss selv.

«If someone comes along and shoots an arrow into your heart, it’s fruitless to stand there and yell at the person. It would be much better to turn your attention to the fact that there’s an arrow in your heart…».

– Pema Chödron –

Vi lever i en skyggeverden del I

For en tid tilbake leste jeg utsagnet Vi lever i en skyggeverden. Nok engang registrerte jeg at nysgjerrigheten i meg ble vekket. Selv om mitt rasjonelle sinn strevde med å forstå dybden av utsagnet, var det likevel noe i meg som responderte.

Spørsmålet vi kan stille oss er følgende: Hva er skyggen? Hva skaper skyggen? Hva muliggjør skyggen? Skyggen av en fugl som flyr over et vann. Hva er skyggen? Skyggen er en refleksjon. Hva reflekteres? Det er fuglen. Samtidig er det klart at fuglen i seg selv ikke skaper skyggen. Før fuglen står solen. Solen er der, og lyset bli uttrykt gjennom en skygge og mørke.

Jeg tror dette kan vise seg å peke mot løsningen på det vi opplever som problem og utfordringer. Problemene vi har er alltid knyttet opp mot personen meg. Meg med min historie, min definisjon, mine svakheter og styrker, alle roller jeg innehar – denne meg har problemer med det/den. Hvis vi hadde stoppet opp et øyeblikk, og forsøkt nøste oss tilbake til vår opprinnelse; hadde vi fremdeles definert oss selv gjennom denne personen meg? Hadde problemet fremdeles vært der? Hadde det/den fremdeles eksistert?

Jeg tror at hvis vi studerer oss selv nøye, vil vi kunne oppdage at det vi hevdet var problemet, inkludert den som opplever problemet hadde opphørt å eksistere. Jeg tror at vår essens – den vi er er lik solen. Vi er det som muliggjør alt. Vi skaper vår verden, alt inkludert. Verden er en refleksjon av oss. Hva muliggjør oss? Hva er først? Hvis vi orienterer oss mot det; hvor alvorlig hadde vi tatt det som kom senere? Stoltheten vår, alle merkelappene, meningene og definisjonene… Alt en skygge av vår kropp, vår person. Alt blir lagt merke til. Av hvem?

«When the Self is known,
All illusions vanish.
The veil falls,
And you see clearly.
Your sorrows are dispelled.

For the Self is free
And lives forever.
Everything else is imagination,
Nothing more!
Because she understands this,
The master acts like a child.»

– Ashtavakra Gita –

Å tro

Satt og snakket om tro her om dagen. Hvorfor er det slik at vi har så vanskelig for å stole på at det finnes en løsning på utilfredsheten vi kjenner i livet vårt. En løsning som ikke er avhengig av at verden forandrer seg? Jeg mener ikke å stole på han eller henne eller på dét. Det er å gå bort fra oss selv. Jeg tenker på det å ha full tillit til seg selv. Vi tror vi er mindreverdige, overlegne, svake, offer for, uverdige, bedre enn – vi tror på de utroligste ting, uten å stille spørsmålstegn. Hva kan dette skyldes? Kan det hende at det ligger noe i dette med hva vi tror på?

Når vi studerer et tredimensjonalt bilde, ser vi ikke umiddelbart hva bildet skal forestille. Vi bruker øynene våre på den måten vi vanligvis gjør, og bildet forblir usett. Hvis vi bruker litt tid, og endrer fokuset vårt noe, vil bildet plutselig bli klart for oss. Hvorfor stoler vi på at det faktisk er noe der, og at det bare er vi som ikke fokuserer rett? Hva er det som gjør at vi ikke gir opp; at vi beholder troen på det vi ikke umiddelbart ser?
Er det ikke slik at det egentlig er samme sak med vårt syn på oss selv og verden? Vi synes verden kan være utfordrende. Vi skulle kanskje ønske vi kunne ha endret på dette, slik at vi opplevde hverdagen som mer tilfredsstillende. Hvorfor har vi så vanskelig for å stole på at det også her kan handle om at vi ikke har stilt inn sanseapparatet på rett frekvens?

Det finnes utallige kilder som alle hevder at utilfredsheten til all god slutt er en illusjon skapt av oss selv –  en tanke i sinnet vårt. Det er riktig at når vi slår oss så vil vi kjenne smerte. På dette planet er smerten reell. Smerten er ren i seg selv, mens utilfredsheten vi opplever kan vise seg å være et produkt av sinnet mer enn av smerten. Hvor mye av energien i smerten hadde forsvunnet hvis vi hadde sluppet vår overbevisning om hvordan ting er, og i stedet møtt hvert øyeblikk fullt og helt – uten en historie, uten en mening? Hvorfor ikke gi oss selv muligheten til selv å undersøke om disse ordene peker på en sannhet?

For meg handlet min egen nøling om identifikasjonen med den som led. Jeg var redd for å bli følelsesmessig nøytral. Kjente jeg ikke den ene ytterligheten, ville jeg heller ikke kunne kjenne på polariteten. Fra det ståstedet finnes det ikke noe annet sted å stå. Som fisken i havet. For den er ideen og begrepet havet ikke-eksisterende, da den aldri har vært noe annet sted. Hadde den levd noen uker på land, ville umiddelbart ideen om havet bli født som et resultat av at land hadde dukket opp. Likeledes; hvis en kun har opplevd livet som en endeløs rekke av opp – og nedturer, er det fra berg og dalbane-rollens synspunkt ikke noe som kan stilles spørsmålstegn ved. I henhold til opplevelsen, er livet opp og ned.

For noen år siden lå jeg på sofaen og snakket i telefonen. Plutselig ble det stille, og jeg innså i det øyeblikk hvorfor ingenting er som jeg tror de er. Jeg hadde ikke grublet på det; ikke lett etter et svar. Det kom helt av seg selv. Ingenting er det jeg tror det er – det simpelthen er. Hvis jeg tror noe om det, er jeg innblandet, og følgelig snakker jeg i så tilfellet om meg. Hvis jeg tror det ene og det andre, er det ikke noe annet enn min idé om det. Hva det ene og andre i seg selv er, og om det i det hele tatt eksisterer, vet jeg først når jeg legger bort meg selv. Det er alt.