Stikkordarkiv: Lao Tzu

Å gi slipp

Å gi slipp betinger at det allerede holdes fast. Hvorfor holder vi egentlig fast? Hva menes med å holde fast? Hvis vi virkelig vil gå grundig til verks, kan vi til og med stille oss selv følgende spørsmål: hvem er det som holder fast? Hvem er jeg som holder fast? Er det virkelig jeg, essensen av meg som holder fast, eller er det en definisjon av meg selv som klynger seg fast i noe for å kunne bestå?

Helt fra jeg var liten av hadde jeg en sterk følelse av at jeg ikke kunne nok. Jeg opplevde at jeg ikke forsto, at jeg ikke var smart nok. Dette resulterte blant annet i at jeg sjelden kunne stille spørsmål. Gjorde jeg det, avslørte jeg min egen uvitenhet. Når andre stilte spørsmål, var jeg like nådeløs i min dom over dem som jeg var ovenfor meg selv. Hvis jeg ikke forsto noe, og noen spurte om alt var klart, svarte jeg instinktivt ja, av frykt for å bli avslørt. Frykten for et oppfølgingsspørsmål var imidlertid sterkt tilstede. Da ville alt rakne, og jeg ville bli avslørt både som dum og løgner.

Når jeg begynte på Humanova, innså jeg at eneste måten for meg å bryte denne sirkelen på, var å gi helt slipp. I dette tilfellet måtte jeg gi slipp på ideen om meg selv som dum. Jeg måtte samtidig gi slipp på ideen om alt jeg burde/skulle vite. For å klare dette, bestemte jeg meg for fullt og helt å gå inn for å være nettopp det jeg fryktet mest – nemlig uvitende. Jeg skulle ikke holde tilbake noe. Det var «all in» – ett hundre prosent dum. Det føltes som et nederlag, men i det minste ville det gjøre det helt legitimt å stille spørsmål. Dagen kom, og omsider rakk jeg opp hånden. I samme øyeblikk begynte ideen om «den dumme» å løse seg opp, og det som dukket opp i kjølvannet av den var en enorm frihetsfølelse! Jeg kjente ikke lenger et like sterkt behov for å eie kunnskap, ei heller behovet for ideen om ikke-kunnskap. Det som gjensto var et åpent rom hvor alt var tilgjengelig. Dette rommet var meg.

Bildet jeg stadig oftere får opp viser meg selv flytende nedover en elv, der jeg titt og ofte forsøker holde fast i trær og steiner langs bredden. Elven er livet selv – trærne og steinene symboler for alle de objekt jeg til tider ønsker klamre meg fast til. Mine definisjoner av meg selv og livet. Tilfredsstillende sanseopplevelser. Personer jeg bryr meg om, eller som bryr seg om meg. «Min» kunnskap. Roller jeg innehar, likeså tanker og meninger. Jeg greier kanskje å holde meg fast en liten stund, men til sist motstår jeg ikke presset fra vannet, som ønsker lede meg videre. Jeg må slippe taket, og opplever umiddelbart at jeg uten anstrengelse flyter videre.

I skrivende stund vet jeg ikke hvor jeg skal bo. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tjene penger i fremtiden, om det blir som musiker eller som noe annet. Jeg vet ikke engang hvem jeg er (ettersom jeg ikke lenger tror på at jeg er mitt navn, min kropp, mine følelser, mitt begjær eller mine tanker). Jeg er ikke i stand til å se hva som dukker opp rundt neste sving, uansett hvor sterkt jeg til tider ønsker å kunne gjøre nettopp det. Jeg observerer jevnlig mine paniske forsøk på å holde fast i hva det måtte være som kan bekrefte hvor og hvem jeg er. Samtidig vet jeg at det å holde fast resulterer nettopp i det – en følelse av å sitte fast.

Hva hvis jeg nå gir slipp på alt, slik så mange kloke mennesker i årtusener har snakket om. Hva kan jeg egentlig gi slipp på? Hva er alt? Inkluderer det meg selv? Umulig. Jeg kan kun gi slipp på noe som er utenfor meg selv. Noe jeg holder fast i. Kan denne jeg som holder fast i noe, også mistes? Hvis ikke – vil behovet for å holde fast bestå?

«In the pursuit of knowledge, every day something new is added. In the practice of the Tao, every day something is dropped. Less and less do you need to force things, until finally you arrive at non-action. When nothing is done, nothing is left undone.
True mastery can be gained by letting things go their own way. It can not be gained by interfering.»

– Lao Tzu –