Stikkordarkiv: Lev i nuet

Erkjennelser på veien

Hvordan trekke vår oppmerksomhet tilbake til dette øyeblikket, her vi er akkurat nå? Dette tror jeg er essensen. Gi slipp på historien, gjetningene, antakelsene: Dette er jeg ikke i stand til. Jeg forstår ikke. Jeg burde ha forstått. Jeg har ikke tid. Jeg skulle ønske jeg hadde tid. Jeg har prøvd alt! Alle andre kan, men min situasjon er helt spesiell. Ingen i hele verden har noensinne opplevd det slik jeg gjør det… Det eneste disse tankene bidrar til, er å forsterke opplevelsen av avstand, ikke bare til oss selv, til den jeg skulle ønske jeg var, men også til verden og de rundt meg. Så, hva om vi nå går til det som befinner seg før tankene? Tankene dukker opp, men vi lar være å røre ved de. Vi kan tidsnok plukke dem opp senere. Nå, i dette øyeblikk lar vi dem passere.

Når vi øver for å bli bedre på noe, gir det mening å øve på det vi ikke enda kan. Likeså i denne prosessen. Hva annet skal vi bruke tiden vår på? Det som hindrer oss kan vi løse opp. Er båten fortøyd, henvender vi oss til fortøyningen for å frigjøre den. Er det frykt som hindrer oss, kan vi tilnærme oss denne på samme vis. Frykten for tilbakefall, frykten for det ukjente, frykten for nået, frykten for hva som kan dukke opp som et resultat av vår granskning. Ved å våge se direkte på denne, vil vi få mulighet til å erkjenne hva den faktisk er – en idé. Troen på at ting er sånn eller slik, hindrer oss i å se dem for det de faktisk er. Dette inkluderer oss selv. Vi tror vi er det ene og det andre. Basert på dette, oppstår alt annet. Alt som trengs er en nøktern granskning. Er det jeg tror sant (svaret gir seg selv, legger vi merke til hva vi faktisk sier), eller er det kun en idé?

Det er en interessant oppgave å forsøke beskrive dette noe, hvorfra selv ordene oppstår. Det hadde vært enklere å stille seg selv spørsmålet «Hvem er jeg?», og ikke forlate dette før sannheten alene gjensto. Ikke jeg og sannheten – kun sannheten. Dette kan imidlertid fort bli en intellektuell øvelse, så sant den ikke blir forstått hinsides intellektet. Dermed trengs noen beskrivelser for å unngå disse misforståelsene. Faren med ordene er at de fanger vår oppmerksomhet. Hvis ordene derimot kan sees som veivisere, antydninger og pekepinner på noe, og at det er dette noe som er målet, så kan vi legge vekk ordene så snart de har tjent sin hensikt. Den kinesiske vismannen Chuang Tzu sier det slik:

«The purpose of a fishtrap is to catch fish, and when the fish are caught, the trap is forgotten.
The purpose of a rabbit snare is to catch rabbits. When the rabbits are caught, the snare is forgotten.
The purpose of words is to convey ideas. When the ideas are grasped, the words are forgotten.
Where can I find a man who has forgotten words?
He is the one I would like to talk to.»

Noe av det første jeg ble utfordret på da jeg la i vei inn i meg selv, var opplevelsen av å ha forstått noe. Nå skjønner jeg. Aha, det er sånn det er. I det samme øyeblikk jeg strammet grepet rundt det jeg hevdet var min nylig ervervede forståelse, forsvant den mellom fingrene mine. Jeg ønsket virkelig å holde fast på lykkefølelsen. Endelig er jeg glad – jeg har omsider forstått. Det var utrolig å observere hvor raskt pendelen svingte til motsatt side igjen. Det kunne være snakk om få minutter, før jeg igjen var tilbake nøyaktig der jeg mente jeg ikke lenger burde ha vært.

Hvorfor dette behovet for å holde fast på noe? Fordrer ikke dette en grunnleggende tro på at vi ikke har i utgangspunktet? Kanskje vil det vise seg at det er selve denne tanken som skaper vår opplevde misnøye? Ved å løse opp vår tilknytning til denne, vil vi igjen returnere til det sted i oss hvor vi ikke behøver holde på noe som helst. Som Eckhart Tolle sier, «Vi kan kun miste det vi har, ikke det vi er». Har vi forståelsen, blir den borte. Er vi forståelsen…ja, hva mer trengs?

En annen utfordring er ideen om at våre hindre må endres, og aller helst elimineres. Bare jeg får fjernet/endret tanken så er jeg fri. Med en slik forståelse er det ikke til å unngå at utilfredsheten dukker opp i det øyeblikk et gammelt tankemønster viser seg i synsfeltet vårt. Denne oppdagelsen følges av en annen tanke, som hevder at vi ikke har klart å reparere problemet. En tredje tanke vil umiddelbart hevde at vi burde ha klart det. Vi er tilsynelatende tilbake på start.

Det sies at det hver dag produseres rundt 60 000 tanker. Vi opplever at det er «vi som tenker». Er dette egentlig sant? Kan vi med sikkerhet hevde at det er vi som skaper tanken, eller mener vi kanskje å antyde at vi legger merke til tankene? Kanskje problemet ikke er selve tanken, men vår interesse i den? På samme måte som øynene våre trekkes mot bevegelsen på TV-skjermen, går vår oppmerksomhet automatisk til alt som beveger seg. Igjen, vår oppmerksomhet går mot bevegelsenEn tanke er bevegelse. Denne bevegelsen blir registreret av noe. Ved å identifisere oss med den som registrerer, vil vi ikke lenger gå til det som beveger seg. Ved å ikke gå dit, vil vi heller ikke behøve endre på det som registreres. Den som registrerer trenger ingenting.

Kroppen kommer og går. Den ble født inn i denne verden, og den er programmert til å gå i oppløsning på et gitt tidspunkt. Tankene kommer, for så å bli erstattet av nye tanker. Følelser dukker opp, for så å bli borte igjen. Verden dukker opp når vi våkner, for så å forsvinne igjen når vi sovner. Alle er de bevegelser. Hvem betrakter disse? Kommer og går også denne?