Stikkordarkiv: Medium

Å si ja, ikke nei

For første gang på lenge ønsker jeg skrive om musikk. Om det er et resultat av mitt mentale avbrekk fra musikken, eller om det skyldes noe annet vet jeg ikke. Uansett, det kjennes bra, og kanskje er det også på tide.

I høst reiste jeg litt rundt i Europa. På hjemveien var jeg innom Sveits, hvor jeg besøkte en healer. Av alt det vi snakket om, var det spesielt to ting som satte seg. Det ene var at hun snakket om måten jeg forholdt meg til livet på. Til nå hadde jeg vært en ja, nei, ja, nei, ja, nei – person. Hun mente jeg ville være bedre tjent med å bli en ja, ja, ja, ja – person. Dette traff noe i meg. Min umiddelbare tolkning, basert på hvor jeg befant meg i øyeblikket, hørte det som en bekreftelse på at jeg måtte slutte ha et så ambivalent forhold til musikk. Kanskje tvilen og usikkerheten alltid har forsøkt fortelle meg at jeg er på feil sted? Kanskje peker den på min frykt for å slippe taket, i dette tilfellet i musikken? Har jeg sagt nei når jeg egentlig skulle si ja? Handlet det om å tørre si ja til å slutte med musikk?

På slutten av vårt møte spurte hun om jeg hadde spilt inn noen plater? Jeg sa at ja, det hadde jeg gjort. Da sa hun at jeg kom til å spille inn mange fler. Jeg kjente det stakk i magen. Dette var kanskje det siste jeg ville høre. Jeg ønsket å høre at årsaken til min tvil, frustrasjon og usikkerhet simpelthen skyldtes at jeg hadde valgt feil. Jeg ønsket bli fortalt at jeg fra nå av ville finne en helt ny vei. Kanskje kunne jeg bli en vis og klok mann som hadde gode svar, og som kunne hjelpe alle i samme situasjon som meg selv. Istedet pekte hun i retning musikk. På det tidspunktet var det ikke noe som kunne ha bydd meg mere imot.

Begge disse hendelsene dukket opp under frokostkaffen i morges. I motsetning til hvordan jeg tolket utsagnet i høst, ser jeg nå at det å si ja til verden til nå har betydd et nei til musikk. I dag slo det meg at kanskje jeg skal la musikken være som den er, og heller forsøke konsentrere meg om å finne meningen med den tiden jeg ikke tilbringer på scenen?

Noe av det som har vært desidert vanskeligst for meg å takle har vært det opplevde skillet mellom musikklivet og hverdagslivet. Helt siden jeg var liten, har jeg opplevd det slik. Musikken som noe hellig, noe guddommelig, i kontrast til hverdagen. Jeg har aldri forstått hvordan å knytte disse sammen til en levelig enhet. Den beste måten å beskrive denne kontrasten på er hvis jeg sammenlikner det med et forhold. Hver gang et høyt verdsatt musikalsk prosjekt tar slutt, kjennes det som å bli dumpet. Som om at noen jeg er glad i forlater meg. Det oppleves som en konstant bevegelse fra det ene til det andre, og jeg har ingen styring med det. Jeg kan nå se den noe absurde logikken i å ville slutte med musikk, som den eneste måten å selv kunne ta kontroll over situasjonen på. Kanskje litt på samme vis som i et kjærlighetsforhold hvor en, av frykt for å bli dumpet, selv gjør det slutt. Ved å ta avstand fra det som satte meg i kontakt med dette tidløse stedet i meg, ville jeg kanskje kunne bli i bedre stand til å takle hverdagslivet. Ved ikke lenger ha dette fantastiske å sammenlikne med, kunne jeg kanskje finne roen og meningen i hverdagen, som for meg til nå hadde fremstått som grå og flat.

I går snakket jeg med en av mine yngre brødre. På et tidspunkt kom vi inn på dette med forhold. Jeg har de siste dagene innsett at jeg blant annet er engstelig for at mine egendefinerte mangler og tilkortkommenheter hindrer meg i å knytte meg til en annen person igjen. Når jeg nevnte dette, sa han at det er vel og bra å arbeide med sine egne ting. Når det så kommer til stykket må det alikevel prøves ut i praksis. Vi vil ikke kunne finne ut av ting før de forsøkes. Ikke ved å isolere oss, men ved å være åpne. Jeg kunne umiddelbart se dette i en større sammenheng, der også musikken hører hjemme.

For meg er musikk den mest direkte veien inn til det guddommelige i oss. Det er det uttrykket jeg opplever sterkest og mest direkte – ikke rasjonelt, men intuitivt. Kanskje min tanke om å gi slipp på musikk snarere handler om behovet for generelt å gi slipp? I dette tilfellet å gi slipp på det i meg som kanskje begrenser det jeg innerst inne er. På den i meg som ønsker si nei, når jeg heller kan si ja.