Stikkordarkiv: München

Jo mer som tas bort, jo mer blir igjen

I dag gikk turen fra München til Amsterdam. Ved boarding oppdaget jeg plutselig Krishna Das, som også skulle på samme fly. Han var en av mange som dro til India etter at Ram Dass hadde vært der, og de er svært nære venner. Umiddelbart ble jeg påminnet alt som har skjedd de siste årene. Oppdagelsene som har vært gjort, og hvordan energien som ligger i ubetinget kjærlighet – Ram Dass´ hovedbudskap, grep meg så sterkt for 3 år siden. Det er andre gang på en måned at jeg personlig har blitt minnet på Ram Dass (første gang var underveis til Santiago de Compostela tidlig i september, når jeg traff en eldre dame fra USA som hadde hørt R.D´s første foredrag etter India, 1969).

Ble sittende en stund med dette, før jeg tok opp boken jeg kjøpte her om dagen. På et punkt dukket dette avsnittet opp:

«Store deler av livet, når jeg så flittig hadde forsøkt å knuse visjonene mine som alltid var der, og som hamret løs på meg for å slippe gjennom, hadde jeg følt meg fanget i en ørliten boks. Nå som jeg arbeidet som intuitiv ved Mobius, begynte boksens vegger å bli mykere, og etter hvert gikk de i oppløsning. Plutselig befant jeg meg i en virkelighet som var så enorm at grensene forsvant og jeg bare visste at alt var mulig. Det var der jeg ble bevisst på den myriaden av bilder, fornemmelser og lyder som eksisterer utenfor den ordinære oppfattelsens rike. Det var der jeg kunne legge av meg den klaustrofobiske personligheten «psykiater», en rolle som syntes alt for snever til å passe den jeg var blitt. Det var der jeg kunne kvitte meg med alle definerte og begrensende begreper om selvet og bli noe mer.»

Det kunne ikke ha vært en bedre beskrivelse av den følelsen jeg sitter med nå, selv om den nok også er iblandet litt usikkerhet om hva fremtiden vil bringe. Min mangeårige opplevelse av verden som begrenset; av meg som begrenset – dette er i ferd med å endres. Følelsen av å være fanget, uten muligheter; begrenset av en masse definisjoner (med «musiker» som den mest dominerende) er i ferd med å bli sett nøye på. Jo mer jeg tar bort, jo mer er jeg.

«Bare i den grad vi igjen og igjen lar oss utslette, kan det som er uutslettelig i oss bli funnet.»

– Ukjent –

Å leve ut mitt eget liv

Sitter på mitt hotellrom i München og tenkte skrive ned de siste dagers refleksjoner.

Denne prosessen jeg er inne i handler om å ta styringen i mitt eget liv. Helt siden jeg var ganske liten har jeg vært særdeles lydhør ovenfor mine omgivelser. Meninger og synspunkt som andre har tilkjennegjort har ofte spilt en avgjørende rolle for mine egne valg. Det har tildels vært komfortabelt, da jeg har kunnet lene meg tilbake og latt andre ta valgene for meg. Samtidig har det alltid innebåret delvis å gå på kompromiss med meg selv, noe som ofte har resultert i en følelse av fraværenhet.  Jeg har alltid jobbet freelance, hvor jeg helt siden studiedagene har blitt oppringt og tilbudt jobb. Det meste av det jeg har gjort har vært i andres regi, der andres idé ligger til bunn. Jeg har gjennom hele mitt liv vært grenseløst takknemlig for å bli vist denne tilliten; for å bli verdsatt som musiker og som menneske. Utfordringen har vært at jeg ubevisst har satt mine egne ønsker og behov litt til side. Etter mange år har de nå delvis forsvunnet ut av synsfeltet.

Jeg opplever at usikkerheten handler om frykten for ikke å ha det som skal til for å leve ut mitt fulle potensiale. Kanskje jeg omsider er villig til å risikere det som skulle trengs for nå å kunne gjøre nettopp det?

I går gikk jeg på Tanum på Karl Johan hvor jeg bestemte meg for å kjøpe den første boken jeg fant. Det ble en bok av Judith Orloff – «Med andre øyne». Kapittel to startet med følgende sitat av Christopher Logue:

«Kom frem til kanten. Kanskje faller vi. Kom frem til kanten. Det er alt for høyt! KOM FREM TIL KANTEN. Og de kom, og han dyttet, og de fløy…»

Slik er det. Vi har ikke nødvendigvis gode svar på spørsmålene om hva/hvordan/når, og så hopper vi.