Stikkordarkiv: Musikk

Å si ja, ikke nei

For første gang på lenge ønsker jeg skrive om musikk. Om det er et resultat av mitt mentale avbrekk fra musikken, eller om det skyldes noe annet vet jeg ikke. Uansett, det kjennes bra, og kanskje er det også på tide.

I høst reiste jeg litt rundt i Europa. På hjemveien var jeg innom Sveits, hvor jeg besøkte en healer. Av alt det vi snakket om, var det spesielt to ting som satte seg. Det ene var at hun snakket om måten jeg forholdt meg til livet på. Til nå hadde jeg vært en ja, nei, ja, nei, ja, nei – person. Hun mente jeg ville være bedre tjent med å bli en ja, ja, ja, ja – person. Dette traff noe i meg. Min umiddelbare tolkning, basert på hvor jeg befant meg i øyeblikket, hørte det som en bekreftelse på at jeg måtte slutte ha et så ambivalent forhold til musikk. Kanskje tvilen og usikkerheten alltid har forsøkt fortelle meg at jeg er på feil sted? Kanskje peker den på min frykt for å slippe taket, i dette tilfellet i musikken? Har jeg sagt nei når jeg egentlig skulle si ja? Handlet det om å tørre si ja til å slutte med musikk?

På slutten av vårt møte spurte hun om jeg hadde spilt inn noen plater? Jeg sa at ja, det hadde jeg gjort. Da sa hun at jeg kom til å spille inn mange fler. Jeg kjente det stakk i magen. Dette var kanskje det siste jeg ville høre. Jeg ønsket å høre at årsaken til min tvil, frustrasjon og usikkerhet simpelthen skyldtes at jeg hadde valgt feil. Jeg ønsket bli fortalt at jeg fra nå av ville finne en helt ny vei. Kanskje kunne jeg bli en vis og klok mann som hadde gode svar, og som kunne hjelpe alle i samme situasjon som meg selv. Istedet pekte hun i retning musikk. På det tidspunktet var det ikke noe som kunne ha bydd meg mere imot.

Begge disse hendelsene dukket opp under frokostkaffen i morges. I motsetning til hvordan jeg tolket utsagnet i høst, ser jeg nå at det å si ja til verden til nå har betydd et nei til musikk. I dag slo det meg at kanskje jeg skal la musikken være som den er, og heller forsøke konsentrere meg om å finne meningen med den tiden jeg ikke tilbringer på scenen?

Noe av det som har vært desidert vanskeligst for meg å takle har vært det opplevde skillet mellom musikklivet og hverdagslivet. Helt siden jeg var liten, har jeg opplevd det slik. Musikken som noe hellig, noe guddommelig, i kontrast til hverdagen. Jeg har aldri forstått hvordan å knytte disse sammen til en levelig enhet. Den beste måten å beskrive denne kontrasten på er hvis jeg sammenlikner det med et forhold. Hver gang et høyt verdsatt musikalsk prosjekt tar slutt, kjennes det som å bli dumpet. Som om at noen jeg er glad i forlater meg. Det oppleves som en konstant bevegelse fra det ene til det andre, og jeg har ingen styring med det. Jeg kan nå se den noe absurde logikken i å ville slutte med musikk, som den eneste måten å selv kunne ta kontroll over situasjonen på. Kanskje litt på samme vis som i et kjærlighetsforhold hvor en, av frykt for å bli dumpet, selv gjør det slutt. Ved å ta avstand fra det som satte meg i kontakt med dette tidløse stedet i meg, ville jeg kanskje kunne bli i bedre stand til å takle hverdagslivet. Ved ikke lenger ha dette fantastiske å sammenlikne med, kunne jeg kanskje finne roen og meningen i hverdagen, som for meg til nå hadde fremstått som grå og flat.

I går snakket jeg med en av mine yngre brødre. På et tidspunkt kom vi inn på dette med forhold. Jeg har de siste dagene innsett at jeg blant annet er engstelig for at mine egendefinerte mangler og tilkortkommenheter hindrer meg i å knytte meg til en annen person igjen. Når jeg nevnte dette, sa han at det er vel og bra å arbeide med sine egne ting. Når det så kommer til stykket må det alikevel prøves ut i praksis. Vi vil ikke kunne finne ut av ting før de forsøkes. Ikke ved å isolere oss, men ved å være åpne. Jeg kunne umiddelbart se dette i en større sammenheng, der også musikken hører hjemme.

For meg er musikk den mest direkte veien inn til det guddommelige i oss. Det er det uttrykket jeg opplever sterkest og mest direkte – ikke rasjonelt, men intuitivt. Kanskje min tanke om å gi slipp på musikk snarere handler om behovet for generelt å gi slipp? I dette tilfellet å gi slipp på det i meg som kanskje begrenser det jeg innerst inne er. På den i meg som ønsker si nei, når jeg heller kan si ja.

Selvaksept og en grønn t-skjorte

Etter frokost ble vi sittende å snakke om dette med aksept for det som er. Aksept for det i oss, hvorfra ethvert konsept vi måtte ha om dette og hint oppstår. At utfordringen vi ofte står ansikt til ansikt med er friksjonen mellom det som er og det som vår personlighet og vårt ego vil skal være. Alt leder mot det samme spørsmålet. Hva er først? Hvor kommer alt fra? Hvor oppstår hva fra? Hvem er vi?

Det er i år 20 år siden jeg begynte mine musikkstudier i Trondheim. Tidlig på høsten var jeg ute på byen for å handle inn klær. Blant annet var jeg spesielt på jakt etter t-skjorter med en påskrift som handlet om musikk. Jeg var i ferd med å bli det jeg ville bli – en musiker, og ønsket noe som kunne bekrefte min nye identitet. På JC fant jeg det jeg lette etter. I en haug på et bord så jeg en grønn t-skjorte. Nederst på venstre side hadde den et gjennomsiktig trykk, og med rett vinkel på lyset kunne en ane ordet «musician». Perfekt! Jeg rasket den med meg og ruslet hjemover. Da jeg var tilbake i kollektivet, tømte jeg handleposene utover senga. Når jeg tittet på t-skjorten jeg hadde kjøpt, la jeg merke til at det sto noe mer enn bare «musician». I lyset fra vinduet kunne jeg nå tydelig se hele trykket som ikke hadde vært synlig i butikken. Det var bilde av en DJ som snurret plater, og under bildet sto det, «For a while I was a musician, and I played music every day.» Umiddelbart kjente jeg en ubehagelig følelse i kroppen. Jeg hadde søkt etter noe som skulle bekrefte min nye identitet. Dette, derimot åpnet opp for et utall av muligheter og var på ingen måte en bekreftelse. Denne teksten stilte mer spørsmål enn den gav svar. Følelsen i magen var udiskutabel. Musiker-meg trengte bekreftelse! Jeg la t-skjorten i skapet, og der ble den liggende ubrukt i mange år…

Opp gjennom årene har jeg skjøvet mye av meg selv til side grunnet min overbevisning om at fokuset ligge på musikk-meg. Tenker jeg på noe annet, åpner jeg opp for noe annet, og da kan jeg miste musikken – miste meg selv. Bedre da å holde fast på definisjonen; holde fast på rollen; holde fast på det kjente – det jeg har.

Og nå står jeg her. I morgen legger jeg ut på min siste planlagte turné på ubestemt tid. Etter det får jeg se. Det eneste jeg nå ønsker er å direkte erfare hvem jeg er. Bort med alle konsept, glansbilder, roller og definisjoner. Jeg ønsker ikke lenger være det ene eller andre – jeg ønsker bare å være akkurat det jeg allerede er – før alle konsept, tanker og ideer. Resultatet vil være som det er, og det vil være et resultat basert på noe som er ekte og uanstrengt. Kanskje finner jeg tilbake til rollen som musikkutøver. Kanskje noe helt annet. Uansett resultat – etter 20 år er jeg omsider i stand til å akseptere det teksten på t-skjorten pekte mot. Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

«Bare i den grad vi igjen og igjen lar oss utslette, kan det som er uutslettelig i oss bli funnet.»

– Ukjent –

Hvor slutter jeg og hvor begynner verden?

Denne spørsmålstillingen dukket opp etter å ha grublet litt over dette med grensesetting og ansvar for egne behov. Hvordan skille det å bevisst ta ansvar for egne behov, noe som innebærer en forståelse av hva som er eget, fra egoets trang til å bygge forsvarsverker? Det ene tjener oss; det andre kan vise seg å begrense oss. Å differensiere mellom disse er noe jeg til stadighet får brynet meg på.

I kjølvannet av dette dukket altså følgende spørsmål opp: Hvor slutter jeg og hvor begynner verden? Når jeg hører et stykke musikk – hvor slutter øret og hvor begynner lyden? Når jeg ser deg – begynner du der øynene mine slutter, eller finnes du allerede i hodet mitt? Hvis jeg reagerer på noe – er det virkelig noe jeg reagerer på, eller er det min egen tanke? Hvis verden, med dens myriader av livsformer viser seg hovedsaklig å være et produkt av min bevissthet, allerede iboende i meg – hvor trekke denne grensen?

Å leve ut mitt eget liv

Sitter på mitt hotellrom i München og tenkte skrive ned de siste dagers refleksjoner.

Denne prosessen jeg er inne i handler om å ta styringen i mitt eget liv. Helt siden jeg var ganske liten har jeg vært særdeles lydhør ovenfor mine omgivelser. Meninger og synspunkt som andre har tilkjennegjort har ofte spilt en avgjørende rolle for mine egne valg. Det har tildels vært komfortabelt, da jeg har kunnet lene meg tilbake og latt andre ta valgene for meg. Samtidig har det alltid innebåret delvis å gå på kompromiss med meg selv, noe som ofte har resultert i en følelse av fraværenhet.  Jeg har alltid jobbet freelance, hvor jeg helt siden studiedagene har blitt oppringt og tilbudt jobb. Det meste av det jeg har gjort har vært i andres regi, der andres idé ligger til bunn. Jeg har gjennom hele mitt liv vært grenseløst takknemlig for å bli vist denne tilliten; for å bli verdsatt som musiker og som menneske. Utfordringen har vært at jeg ubevisst har satt mine egne ønsker og behov litt til side. Etter mange år har de nå delvis forsvunnet ut av synsfeltet.

Jeg opplever at usikkerheten handler om frykten for ikke å ha det som skal til for å leve ut mitt fulle potensiale. Kanskje jeg omsider er villig til å risikere det som skulle trengs for nå å kunne gjøre nettopp det?

I går gikk jeg på Tanum på Karl Johan hvor jeg bestemte meg for å kjøpe den første boken jeg fant. Det ble en bok av Judith Orloff – «Med andre øyne». Kapittel to startet med følgende sitat av Christopher Logue:

«Kom frem til kanten. Kanskje faller vi. Kom frem til kanten. Det er alt for høyt! KOM FREM TIL KANTEN. Og de kom, og han dyttet, og de fløy…»

Slik er det. Vi har ikke nødvendigvis gode svar på spørsmålene om hva/hvordan/når, og så hopper vi.

Kjærlighet er ikke der, den er her

Dagens overskrift er et modifisert utsagn hentet fra den indiske guruen Osho, der han opprinnelig snakker om sannheten som noe som ikke er et objekt. Den er ikke der; den er her. Opplevelsen jeg tenkte skrive om handler nettopp om denne erkjennelsen.

En tidlig vårdag etter at jeg hadde avsluttet mitt år på psykosyntesestudiet, snakket jeg med en god venninne som hadde gått videre på andre året. Hun kunne fortelle at de nettopp hadde hatt en samling der de ble introdusert for en metode kalt rebirthing. Hun fortalte litt om hvordan det hadde vært, og jeg ble veldig nysgjerrig. Rebirthing (slik jeg tror jeg husker det beskrevet..) går i korte trekk ut på at man mer eller mindre hyperventilerer en gitt tid. Den økte oksygenmengden stimulerer hjernen på en slik måte at nye tanker/opplevelser/innsikter kan dukke opp. Dette er en veldig forenklet beskrivelse av en metode som er nøye utarbeidet. Det anbefales å gjøre øvelsen med en instruktør (noe jeg ble fortalt på et senere tidspunkt).
Bestemte meg for at jeg ønsket prøve dette allerede samme kveld.

Klokken 21 la jeg med ned på gulvet, satte stoppeklokken på seksti minutter, og satte igang.  Jeg hadde ingen konkrete spørsmål jeg ønsket svar på, ei heller noe spesielt jeg gikk og funderte på. Alt var helt åpent.

Det første som skjedde var at jeg begynte å kjenne lette kramper i hendene. Jeg hadde nå pustet i 20 minutter. Det var som om musklene i håndflatene trakk seg sammen, og tommelene ble stående i en litt merkelig posisjon. Jeg satset på at alt var som det skulle. Jeg husker jeg tenkte at det verste som kan skje er at jeg besvimer, men i så tilfelle vil sikkert kroppen finne ut av det. Etter ytterligere 10 minutter dukket plutselig ansiktet til en ekskjæreste opp i hodet mitt. Jeg ble utrolig trist, og plutselig rant tårene i strie strømmer. Følelsen jeg kjente på handlet om at hun hadde noe som jeg manglet. Det hun var i besittelse av var kjærlighet, og eneste måten for meg å få del i den på var at hun gav meg den. Følte meg skikkelig nedfor og utrolig trengende. Etter å ha snufset i ti minutter forsvant bildet, og alt var tilbake til normalt. Jeg pustet videre. Fem minutter gikk, og så skjedde det samme igjen. Nok et bilde dukket opp, denne gangen av en kvinne jeg nettopp hadde sett i en film. Umiddelbart kom den samme følelsen tilbake. Så slo det meg med ett – hvordan kan jeg få den samme følelsen når et helt fremmed ansikt dukker opp? Hva er fellesnevneren? Det er jo meg. Følelsen er ikke der borte. Den er akkurat her – iboende i meg.

Ble liggende med denne innsikten i femten minutter, og så ringte klokken.

I den senere tid har jeg tenkt mye på denne hendelsen. Det blir som med alt annet vi deler opp i meg og det. Er det virkelig slik at vi er adskilt fra det? Når vi hører på musikk som får oss til å føle noe spesielt, er det i musikken eller er det i oss denne opplevelsen ligger? Uttrykket «It takes one to know one« peker kanskje på nettopp dette. Vi reagerer fordi det allerede er her – i oss. Hva enn musikken berører i oss, så er nettopp her – i oss. Personen i stolen ved siden av hører kanskje noe helt annet. Hva enn et menneske berører i oss, så er på samme vis. Vi hadde ikke reagert hvis det ikke allerede var her. Blir vi frustrerte, er også disse følelsene allerede i oss. Gjør en person oss usikre, betyr det kanskje bare at personen minner oss på noe vi allerede lurer på. Blir vi provoserte er det samme sak.

Det eneste vi behøver gjøre er å stoppe bevegelsen og pekefingeren rettet utover. Det er ikke der ute i form av han/det/den/de. Hvis vi tar oss tid til å titte litt nærmere på oss selv, vil vi oppdage at det vi i utgangspunktet pekte på med ett ikke lenger finnes der ute. Det regner fremdeles, men det er ikke lenger dårlig vær. Kjærlighet hverken kom eller gikk. Den bare er.

«Wherever I go, I meet myself.»

– Suzuki Roshi –

Det eneste som er verre enn å bli, er å dra

Dagens flotte synkronisitet. Jeg kladdet dette innlegget for to dager siden, mens jeg kjente på en massiv frustrasjon. Det som trigget frustrasjonen var min første konsert på nesten to måneder. Følte meg revet mellom å holde på det jeg kjenner (musikken i sin nåværende form), eller å følge stemmen som sier at det er noe i det jeg forsøker tilnærme meg på denne hjemmesiden som har verdi. Særdeles vanskelig å akseptere at jeg tvilte så sterkt. Har jeg ikke lært noe som helst disse årene? Hadde en lang samtale med min far, og jeg innså nok en gang at årsaken til frustrasjonen var friksjonen mellom det jeg tror jeg gjøre/vet jeg kan, og det jeg ønsker gjøre. Utfordringen med sistnevnte er at jeg ikke ser hva som er rundt hjørnet.

Overskriften er hentet fra Elizabeth Gilberts roman «Spis, Elsk, Lev», og peker mot utfordringen å velge fra innsiden eller utsiden. Alt du har nå er trygt. Det kan til tider være slitsomt, men hvis valget er å gjøre noe du ikke aner hva er, så er det bedre å holde ut det kjente, om enn smertefulle. I dag våknet jeg til et intervju med henne, der hun snakker om det å følge sin intuisjon. Hvor utfordrende det kan være å handle på et instinkt som ikke gir et endelig svar. Noe som bryter med alt en vet i dag. Det vil lønne seg til sist, men veien dit kan være full av motstand, tvil og usikkerhet. Det minnet meg om innlegget stoltheten min egentlig ikke ønsket poste. Så; her er det :

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Observasjon av min egen tvil

I skrivende stund er jeg livredd for å stole på intuisjonen min. Følgende er essensen av tanken som dukker opp når tvilen er som sterkest: Jeg kan ikke leve av noe annet enn musikk. Hvis jeg følger magefølelsen og retter meg inn mot det jeg drømmer om, så vil jeg gå på en skikkelig smell. En smell som alle andre enn meg så ville komme. Det er bare jeg som ikke vet ikke mitt eget beste, og jeg er dermed i stand til å gjøre valg som ikke er bra for meg. Dette er tanken i et nøtteskall.

En dag med musikk, og det føles umiddelbart innkapslet, begrenset og hemmet.  Jeg blir frustrert fordi den usikre biten av meg selv ønsker at det skal komme et svar utenfra, samtidig som jeg innser at jeg ikke kan gå på kompromiss med det som melder seg innenfra. Svaret på utsiden rimer ikke med stemmen på innsiden. Jeg blir nødt til å stole på at uansett hvor absurd og høytflyvende min idé måtte være, så kan det faktisk være at den vil lede til noe bra. Noe som er innen rekkevidde, bare jeg tør strekke meg dit. Slites mellom tanken som sier at jeg bare er en dagdrømmer (denne trer i kraft når jeg prater med mennesker som ikke ser verden slik jeg ser den) og følelsen som sier at jeg bare skal slippe alt – det går bra. Jeg heller mot den siste, men den andre stemmen jobber overtid for å holde meg på stedet hvil.

Når kjenner jeg meg levende og kreativ? I samtaler med mennesker. I prosesser der hemmende tankemønstre og vaner blir oppdaget slik at det individuelle potensial kan komme til syne. Jepp; nøyaktig hva jeg selv må jobbe med!! Kanskje det er nå jeg skal si til meg selv at dette er en god dag å dø på? Som meditasjonen å dø før du dør – hvis jeg gir slipp på alt; hva gjenstår? Vil det da være noe mer å frykte? Umiddelbart blir det en åpning igjen.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

…etter å ha skrevet dette gikk jeg en lang tur i marka. Der bestemte jeg meg for at jeg leverer inn min oppsigelse til meg selv i slutten av november, før min reise til Nepal og India. Når jeg kommer hjem i januar er det helt åpent. Så fort jeg bestemte meg for det, kom flyten tilbake. Jeg har ingen som helst forsikring om at det vil gå bra. Sånn – da setter vi igang.

 

Jeg vil gjøre noe bra for verden….

Denne tanken dukker til stadighet opp. Jeg ønsker være en bra person. Jeg ønsker gjøre noe bra for verden. Jeg vil det ene og det andre. Hva innebærer den tanken egentlig?

Min opplevelse av musikk er at jeg ikke gjør noe som helst. Det skjer en hel del, men jeg er ikke avskåret fra det som skjer. Jeg står ikke å holder en saksofon; planlegger hva som skal komme ut; hvor veien går. Det bare skjer. Skulle jeg derimot ønske å spille bra, sier jeg på samme tid at bra nok er engang i fremtiden – om ett minutt eller om 10 år. Når jeg så ønsker gjøre noe godt for verden, har jeg ikke med den setningen plantet meg selv en tanke unna?

Ved å ønske dette, bekrefter jeg for meg selv at jeg ikke er der nå. At det er noe jeg kanskje vil kunne oppnå en gang i fremtiden. Jeg definerer meg selv som adskilt fra noe som jeg trenger tilføre meg selv for å bli hel. En bevegelse er påkrevd – bare jeg får dét, kan dét, lærer meg dét.. Alt er basert på tanken om at jeg er avskåret fra det i utgangspunktet.

Ønsker jeg spille bra? Jeg gjorde det i mange år, men ikke nå lengre. Nå ønsker jeg uttrykke meg selv, og det kan jeg kun gjøre ved å være meg selv bevisst. En vakker dag vil jeg slippe selv dette ønsket, og i samme øyeblikk vil jeg innse at jeg aldri ikke har uttrykt meg.

Jeg er mitt beste nettopp når jeg bare er – når jeg er i samtalen, når jeg er tilstede akkurat her, uten noe ønske om å komme et annet sted. Som Osho uttrykker det – ”Ikke definer sannheten som et objekt. Den er ikke et objekt. Den er ikke der, den er her!”