Stikkordarkiv: Objekt

Kjærlighet er ikke der, den er her

Dagens overskrift er et modifisert utsagn hentet fra den indiske guruen Osho, der han opprinnelig snakker om sannheten som noe som ikke er et objekt. Den er ikke der; den er her. Opplevelsen jeg tenkte skrive om handler nettopp om denne erkjennelsen.

En tidlig vårdag etter at jeg hadde avsluttet mitt år på psykosyntesestudiet, snakket jeg med en god venninne som hadde gått videre på andre året. Hun kunne fortelle at de nettopp hadde hatt en samling der de ble introdusert for en metode kalt rebirthing. Hun fortalte litt om hvordan det hadde vært, og jeg ble veldig nysgjerrig. Rebirthing (slik jeg tror jeg husker det beskrevet..) går i korte trekk ut på at man mer eller mindre hyperventilerer en gitt tid. Den økte oksygenmengden stimulerer hjernen på en slik måte at nye tanker/opplevelser/innsikter kan dukke opp. Dette er en veldig forenklet beskrivelse av en metode som er nøye utarbeidet. Det anbefales å gjøre øvelsen med en instruktør (noe jeg ble fortalt på et senere tidspunkt).
Bestemte meg for at jeg ønsket prøve dette allerede samme kveld.

Klokken 21 la jeg med ned på gulvet, satte stoppeklokken på seksti minutter, og satte igang.  Jeg hadde ingen konkrete spørsmål jeg ønsket svar på, ei heller noe spesielt jeg gikk og funderte på. Alt var helt åpent.

Det første som skjedde var at jeg begynte å kjenne lette kramper i hendene. Jeg hadde nå pustet i 20 minutter. Det var som om musklene i håndflatene trakk seg sammen, og tommelene ble stående i en litt merkelig posisjon. Jeg satset på at alt var som det skulle. Jeg husker jeg tenkte at det verste som kan skje er at jeg besvimer, men i så tilfelle vil sikkert kroppen finne ut av det. Etter ytterligere 10 minutter dukket plutselig ansiktet til en ekskjæreste opp i hodet mitt. Jeg ble utrolig trist, og plutselig rant tårene i strie strømmer. Følelsen jeg kjente på handlet om at hun hadde noe som jeg manglet. Det hun var i besittelse av var kjærlighet, og eneste måten for meg å få del i den på var at hun gav meg den. Følte meg skikkelig nedfor og utrolig trengende. Etter å ha snufset i ti minutter forsvant bildet, og alt var tilbake til normalt. Jeg pustet videre. Fem minutter gikk, og så skjedde det samme igjen. Nok et bilde dukket opp, denne gangen av en kvinne jeg nettopp hadde sett i en film. Umiddelbart kom den samme følelsen tilbake. Så slo det meg med ett – hvordan kan jeg få den samme følelsen når et helt fremmed ansikt dukker opp? Hva er fellesnevneren? Det er jo meg. Følelsen er ikke der borte. Den er akkurat her – iboende i meg.

Ble liggende med denne innsikten i femten minutter, og så ringte klokken.

I den senere tid har jeg tenkt mye på denne hendelsen. Det blir som med alt annet vi deler opp i meg og det. Er det virkelig slik at vi er adskilt fra det? Når vi hører på musikk som får oss til å føle noe spesielt, er det i musikken eller er det i oss denne opplevelsen ligger? Uttrykket «It takes one to know one« peker kanskje på nettopp dette. Vi reagerer fordi det allerede er her – i oss. Hva enn musikken berører i oss, så er nettopp her – i oss. Personen i stolen ved siden av hører kanskje noe helt annet. Hva enn et menneske berører i oss, så er på samme vis. Vi hadde ikke reagert hvis det ikke allerede var her. Blir vi frustrerte, er også disse følelsene allerede i oss. Gjør en person oss usikre, betyr det kanskje bare at personen minner oss på noe vi allerede lurer på. Blir vi provoserte er det samme sak.

Det eneste vi behøver gjøre er å stoppe bevegelsen og pekefingeren rettet utover. Det er ikke der ute i form av han/det/den/de. Hvis vi tar oss tid til å titte litt nærmere på oss selv, vil vi oppdage at det vi i utgangspunktet pekte på med ett ikke lenger finnes der ute. Det regner fremdeles, men det er ikke lenger dårlig vær. Kjærlighet hverken kom eller gikk. Den bare er.

«Wherever I go, I meet myself.»

– Suzuki Roshi –