Stikkordarkiv: Osho

Å være her

Vi er her, akkurat nå – i dette øyeblikk. Beveger vi oss, vil for – og fremtid dukke opp. Hvor lenge kan jeg ta inn et sanseinntrykk, og samtidig holde meg i øyeblikket? Hvor lang tid tar det før musikken jeg lytter til minner meg om noe lagret i hukommelsen?

Kanskje oppgaven vår simpelthen går ut på å klare og gi slipp? Gi slipp på historien. Ja, gi slipp selv på det enestående øyeblikket. Er øyeblikket «enestående», er det fordi vi har satt en merkelapp på det, basert på en sammenligning med noe vi har lagret i hukommelsen. Gi slipp på ideen om hvordan det er, hvordan det var, hvordan det bør -/burde -/skulle være, og atter returner tilbake til øyeblikket. Det eneste vi kan holde fast på er fortiden (som jo kun eksisterer som en tanke), og ut av den kommer forestillingen om fremtiden. I øyeblikket finnes «ingen-ting», i øyeblikket finnes alt.

«Life is a pilgrimage to nowhere; from nowhere to nowhere. Between these two nowhere is the Now-here.»

– Osho –

Tanker etter en togtur

Jeg husker jeg leste i Suzuki Roshis bok at på vei til seg selv er en nødt til å tro på ingenting. På samme vis er det ingen steder å stå. Det er nettopp slik det oppleves nå. Jeg vet ikke hvor jeg står. Personligheten min forsøker til stadighet å finne et sted å forankre seg, men det er ikke så lett (ei heller tror jeg det er hva jeg – min essens innerst inne vil).

Jeg ønsker virkelig å stole på at ideene jeg fanger opp har en verdi ut over meg selv. At de kan være til nytte mer enn som rent tankespinn. Kanskje ligger utfordringen akkurat nå i opplevelsen av å være i ingenmannsland? Når jeg er rotfestet i min egen væren, savner jeg ingen definisjon eller rolle. Når jeg derimot blir for sterkt identifisert med hodet og egoet, som savner å kunne lene seg på en slik, så er den plutselig ute av syne. Det er et helt nytt landskap å skulle utforske; det å tro på ingenting, å ikke ha en meg å holde frem for meg selv og andre.

En venninne spurte meg forresten nylig om jeg hadde truffet noen siden sist? Jeg innså at jeg ikke har opplevd å være forelsket på lang tid. Er det fordi jeg ikke tillater meg det? Mangler jeg noen antenner, eller ligger det rett og slett ikke for meg? Er dette resultatet av min indre rengjøring; at jeg jorder meg i meg selv på bekostning av å slippe verden inn? Eller handler det kanskje bare om at jeg ikke lenger mister meg selv i verden/ i en annen person/ i ett eller annet like mye som før? Mange spørsmål!!

«All the buddhas of all the ages have been telling you a very simple fact:
Be — don´t try to become. Within these two words, be and becoming,
your whole life is contained. Being is enlightenment, becoming is ignorance.»

– Osho –

Ensomhet eller alenehet?

I påsken 2014 besøkte jeg Varanasi i India. Varanasi er en av Indias helligste byer, og det er her hinduer håper gi slipp på kroppen sin. Dør man her, hvisker guden Shiva deg i øret, du slipper å bli gjenfødt og oppnår moksha – frigjøring.

Etter å ha tilbrakt nesten en uke i samtaler med ulike mennesker, satt jeg en dag på rommet mitt på Rahul Guest House og tittet ned på Ganges. Jeg merket meg en følelse jeg umiddelbart definerte som ensomhet. Instinktivt kjente jeg mitt sedvanlige behov for å handle, for å behandle symptomet. Siden ensomhet var problemet, ville en løsning være å oppsøke mennesker. Av den grunn bestemte jeg meg for å gjøre det motsatte, nemlig å sitte med følelsen en stund i stedet for å rusle opp på takterrassen og komme i snakk med noen.

Jeg vet ikke akkurat når, men etter å ha sittet stille en stund kom jeg til å tenke på de gangene jeg har vært syk. Når jeg ligger på sofaen og er helt slått ut av det ene eller andre (som virkelig ikke er ofte, men det har skjedd). Jeg innså at følelsen jeg nå satt med lignet veldig på følelsen som dukker opp under sykdom. Sykdom virker å bringe meg nærmere meg selv – min kjerne. Umiddelbart ledes fokuset tilbake fra verden, og går nå ikke lenger ut enn til kroppens yttergrenser – kanskje ikke engang så langt. Når en sykdom rammer en, er det kun en selv som opplever dens essens. Det kan være mange mennesker rundt, som alle er tilstede som best de kan. Allikevel; ingen kan fullt og helt dele opplevelsen med deg – du er for deg selv. Disse tankene endret opplevelsen min. Fra å handle om noe jeg først definerte som ensomhet, handlet det nå mer om å være for meg selv – med meg selv.

Jeg tror at ensomhet i stor grad eksisterer som en konsekvens av at andre eksisterer. Ensomhet oppstår grunnet fraværet av det andre. Alt dette som en konsekvens av dualismen – jeg og deg.  Alenehet derimot, tror jeg handler om noe mer grunnleggende i oss; vår essens – vår kjerne. Som utsagnet, «Vi blir født alene, og vi dør alene.»

Hvorfor grubler jeg egentlig på dette? I fare for å miste tråden og meg selv i vrimelen av ord: Jeg tror mange av oss til tider kan kjenne på følelsen av – / en frykt for noe vi raskt definerer som ensomhet, og at vi av og til forveksler aleneheten, som kanskje er nærmere vår natur, med denne følelsen/frykten. Vi fyller fritiden med aktiviteter, stillheten med lyd, rommet med ting, hodet med tanker – det ene med det andre. Ikke at det i seg selv er noe galt med aktiviteter/lyd/ting og tanker. Det jeg tenker på handler mer om vår reaktive respons på frykten for ensomhet, der ting og tang blir botningsmiddelet. Umiddelbart søker vi å stagge frykten/følelsen, og vi tror løsningen eksisterer i form av noe utenfor oss selv. Dette i seg selv kan skape mer utilfredshet, da vi har definert løsningen på problemet som noe utenfor vår rekkevidde. Det står ikke i min makt å løse dette. Jeg trenger derfor det eller deg for å fikse meg. Vi blir trengende.

Er det noen måte vi kan forholde oss til dette på, som kan gjøre at våre øyeblikk av ensomhet kan møtes med større letthet? Jeg vet ikke, men kanskje ligger det noe viktig i refleksjonen.

«You must make a distinction between two words: lonely and alone. In the dictionary they carry the same meaning, but those who have been meditating, they know the distinction. They are not the same, they are as different as possible. Loneliness is an ugly thing; loneliness is a depressive thing — it is a sadness; it is an absence of the other. Loneliness is the absence of the other — you would like the other to be there, but the other is not, and you feel that and you miss them. YOU are not there in loneliness, the absence of the other is there. Alone? — it is totally different. YOU are there, it is your presence; it is a positive phenomenon. You don’t miss the other, you meet yourself.»

– Osho –

Å sitte med rastløsheten

Hva er rastløshet? Hva er kjedsomhet? Jeg vet ikke, men jeg er lurer veldig. Ligger disse følelsene på lur, klare til å kaste seg over oss som en direkte følge av vår inaktivitet? Som innebygde mekanismer med det for øye å holde oss i bevegelse? Eller kan det være at rastløsheten ligger der som en påminner om at vår aktivitet kanskje ikke er tuftet på våre innerste ønsker og behov? Hva kan ligge til grunn for disse følelsene?

Her om dagen leste jeg et interessant innlegg i Dagbladet. Skribent var Einar Øverenget, filosof og forfatter. Innlegget tok for seg den viktige tomheten, og handler om måten vi fyller opp dagen for å distansere oss fra opplevelsen av tiden. Det minnet meg på en opplevelse jeg hadde mens jeg bodde i Asker. En dag jeg våknet, kjente jeg på en velkjent følelse av rastløshet. Jeg bestemte meg for å gå en lang tur. Instinktivt ønsket jeg å gjøre noe – å handle. Slik ville jeg døyve følelsen jeg satt med. På veien bestemte jeg meg for å gå innom vinmonopolet for å kjøpe en liten flaske vin. Med ett stoppet jeg opp, og jeg innså at alt jeg nå var i ferd med å gjøre var motivert av at jeg ikke orket stå i rastløsheten. Jeg var i ferd med å legge opp dagen basert på en følelse av utilfredshet. Dermed snudde jeg og gikk hjem igjen. Der bestemte jeg meg for å sitte på en stol helt til jeg fullt ut aksepterte situasjonen.

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg var på vei opp fra stolen. Først for å sette på litt musikk. Umiddelbart spurte jeg meg selv hvorfor, og svaret var at da ville fokuset mitt gå «dit» – bort fra følelsen og meg selv. Tilbake på stolen igjen. Nye 20 minutter gikk, og så var jeg på vei igjen. Denne gangen for å lage en kopp te. Da jeg spurte meg selv hvorfor, innså jeg at jeg ikke egentlig hadde behov en kopp te. Jeg ville bare gjøre noe. Det handlet i bunn og grunn om å få tiden til å gå. Var bare å sette seg ned igjen. Etter nesten to timer på stolen kjente jeg omsider at det var greit. Jeg begynte også ane konturene av et til da ubevisst handlingsmønster. Nemlig hvordan jeg automatisk handler med kjedsomheten som motivasjon. Hvordan jeg ubevisst gjør det ene eller andre for å slippe unna øyeblikket. Spørsmålet jeg ikke har stilt meg selv tidligere er hvorfor jeg kjeder meg? Hvorfor denne rastløsheten? Hva om den peker på noe viktig? Kanskje er det en grunn til at rastløshet og kjedsomhet dukker opp? Kanskje forteller de noe om valgene jeg gjør; at jeg ikke velger helt i tråd med meg selv? Er det noe som helst i måten jeg velger på som gir grunnlag for rastløshet? Utfordringen er at mine konstante fluktforsøk tar meg bort fra det stedet der et mulig svar ligger – nemlig selve øyeblikket.

Jeg vet ikke om det er slik at rastløsheten en vakker dag ikke lenger vil finnes, ei heller om dette er noe mål. Kanskje har den til hensikt å minne oss på noe i oss selv som behøver litt oppmerksomhet? Kanskje peker den mot noe som, med en liten korreksjon ytterligere kan forløse det iboende potensiale i hver og en av oss.

«Hvem skal lære deg å sitte i stillhet? Det er
det vanskeligste i hele verden.
Du kan med letthet gjøre alt annet,
men det letteste, det å sitte i stillhet,
synes å være det vanskeligste.»

– Osho –

Jeg vil gjøre noe bra for verden….

Denne tanken dukker til stadighet opp. Jeg ønsker være en bra person. Jeg ønsker gjøre noe bra for verden. Jeg vil det ene og det andre. Hva innebærer den tanken egentlig?

Min opplevelse av musikk er at jeg ikke gjør noe som helst. Det skjer en hel del, men jeg er ikke avskåret fra det som skjer. Jeg står ikke å holder en saksofon; planlegger hva som skal komme ut; hvor veien går. Det bare skjer. Skulle jeg derimot ønske å spille bra, sier jeg på samme tid at bra nok er engang i fremtiden – om ett minutt eller om 10 år. Når jeg så ønsker gjøre noe godt for verden, har jeg ikke med den setningen plantet meg selv en tanke unna?

Ved å ønske dette, bekrefter jeg for meg selv at jeg ikke er der nå. At det er noe jeg kanskje vil kunne oppnå en gang i fremtiden. Jeg definerer meg selv som adskilt fra noe som jeg trenger tilføre meg selv for å bli hel. En bevegelse er påkrevd – bare jeg får dét, kan dét, lærer meg dét.. Alt er basert på tanken om at jeg er avskåret fra det i utgangspunktet.

Ønsker jeg spille bra? Jeg gjorde det i mange år, men ikke nå lengre. Nå ønsker jeg uttrykke meg selv, og det kan jeg kun gjøre ved å være meg selv bevisst. En vakker dag vil jeg slippe selv dette ønsket, og i samme øyeblikk vil jeg innse at jeg aldri ikke har uttrykt meg.

Jeg er mitt beste nettopp når jeg bare er – når jeg er i samtalen, når jeg er tilstede akkurat her, uten noe ønske om å komme et annet sted. Som Osho uttrykker det – ”Ikke definer sannheten som et objekt. Den er ikke et objekt. Den er ikke der, den er her!”