Stikkordarkiv: Pema Chödron

Hva er det å reparere?

Dette tenkte jeg på her om dagen. Hva hvis vi, den dagen vi forlater kroppen vår, oppdager at det vi relaterte til som «livet» viser seg å ha vært en eneste stor projeksjon i sinnet vårt? En drøm? Jeg mener ikke å si at vi ikke opplever livet som ekte. Heller ikke at denne opplevelse av livet ikke føles ekte. Men – kanskje vil det vi definerte som livet med ett oppleves på samme vis som en drøm? Vi jages av en tiger, men når vi våkner opp, innser vi at det aldri var noe problem å løse, ettersom tigeren aldri eksisterte i utgangspunktet.

Vi ønsker å løse problemene vi møter, og det som oftest ved å reparere noe «der ute». I dag for eksempel, snakker mange varmt for at religionene bør fjernes, da de forårsaker problemer. Hvis denne logikken skal følges, burde ikke da også økonomien avskaffes?

Går vi litt grundigere til verks, vil vi uten unntak finne et menneske bak enhver handling. Altså er mennesket der før religionen, før det økonomiske systemet. Hvem er dette mennesket? Hvor kommer impulsen til å handle fra? Ville det ikke være mest hensiktsmessig å finne begynnelsen, der det hele starter?

Jeg hørte en gang en historie om en indisk læremester som var ute å kjørte bil. Det var varmt, og etter en stund trengte radiatoren påfyll av vann. Han stoppet, grep en kanne og ruslet ned til elvebredden. Med ett oppdaget han en slange som hadde fanget foten til en frosk. Hans første innskytelse var å hjelpe frosken ut av knipen, men ved nærmere ettersyn oppdaget han til sin forbauselse at frosken var travelt opptatt med å fange fluer.

Hvis vi kun definerer problemene som noe der der ute, vil ingen varig endring kunne finne sted. Dette simpelthen fordi «der ute» ikke finnes. Den eller det jeg peker på, peker bare tilbake på meg, og der står vi.

«All the wars, all the hatred, all the ignorance in the world come out of being so invested in our opinions. And at bottom, those opinions are merely our efforts to escape the underlying uneasiness of being human, the uneasiness of feeling like we can’t get ground under our feet. So we hold on to our fixed ideas of this is how it is and disparage any opposing views. But imagine what the world would be like if we could come to see our likes and dislikes as merely likes and dislikes, and what we take to be intrinsically true as just our personal viewpoint.» 

– Pema Chödrön –

Rapport fra stormens øye

«You are the sky. Everything else – it´s just the weather.»

– Pema Chödrön –

I går observerte jeg en skikkelig tankestorm. Slik ser den ut:

  • Det dukker opp en rekke spørsmål som umiddelbart må besvares.
  • For å løse situasjonen, må det handles – ikke i morgen, men med en gang.
  • Det oppleves som om punktene jeg vanligvis orienterer meg etter for å kunne vite hvilke handlinger som er rett, hva jeg mener, hvem jeg er og så videre forsvinner ut av syne. Jeg vet ikke hva som er opp og ned.
  • Spørsmålene tar for seg scenarier i fremtiden, og har egentlig ingen fullgode svar i øyeblikket.
  • Følelse av stress og begrensede muligheter.
  • Jeg opplever meg selv som dårlig rustet til å løse mine egne oppgaver.
  • Sammenlikning med omverdenen.

Utpå kvelden merket jeg at alle spørsmålene var forduftet. Det fantes ikke så mye som et lite ekko igjen. Jeg kunne riktignok gjenskape spørsmålsstillingene fra minnet, men jeg var ikke i stand til å gjenskape energien som tidligere på dagen hadde fulgt disse.

Dette står jeg igjen med:

  • Jeg risikerer å bruke store mengder energi på noe som to timer senere ikke lenger finnes.
  • Den som lytter til – / responderer på dramaet, gir sin energi til noe som to timer senere ikke lenger finnes.

Når tankene fanger oppmerksomheten vår, har vi alltid muligheten til å returnere tilbake til det sted i oss som observerer dramaet. Til det stedet som befinner seg før tankene. Vi trenger ikke stoppe tankene. Vi behøver ikke engang forandre tankene våre. Alt vi trenger gjøre er å observere de, på samme måten som vi studerer bildene på en tv-skjerm. Som vi titter på skyene på himmelen. De oppstår for så å forsvinne igjen. Det er alt. Det enkleste er å legge merke til pusten. Tell til ti. Vent til i morgen med å fatte en bestemmelse. Sov på det. Øv på å legge merke til, ikke identifisere seg med.

Når vi i en samtale innehar rollen som lytter, kan vi forsøke å orientere oss mot det i den andre som registrerer hendelsene som blir beskrevet. Ved å avstå fra å gå inn i en dialog med dramaet, men heller relaterer til det som befinner seg bakenfor, kan vi slik legge til rette for å avdekke illusjonen. Hvem er der? Hva oppleves der? Kan det beskrives? Ser det ut som det ene eller det andre? Hva hvis vi bare sitter slik en stund, vil noe forandre seg?

«Your mind and your thoughts, you can perceive them. You are there before them. They come and go. You cannot be that, because if you were the things that come and go, when they go you will also be gone. You are here to watch them go, so you cannot be that. What is it that remains to watch everything come and go, but itself neither comes nor goes? Recognize and acknowledge that space in you.»

– Mooji –

Tanker om tilgivelse

Hva er å tilgi? Hvorfor tilgivelse, når vi kanskje kjenner mer for å gå i skyttergraven og ikke komme ut før motstanderen har innsett sine feil?

For meg handler tilgivelse om å lege egne sår. Å tilgi kan i beste fall frigjøre oss fra de bindinger som i vårt sinn skaper lidelse. Det å tilgi innebærer et skifte av fokus fra utover til innover. Kanskje er det slik at tilgivelse for meg på et vis handler om forståelse? Om et ønske om å se ting for det de er?

Det å tilgi har vært en av mine aller største utfordringer. Å ikke lenger ha en syndebukk, å ikke lenger kunne rettferdiggjøre min egen smerte ved å peke på det ene eller andre. Alt jeg tidligere hadde sendt utover i form av anklager, meninger om, beskyldninger, frustrasjoner og pekefingre måtte jeg nå ta hånd om selv. For faktisk å bli fri måtte jeg tilgi mine foreldre for alt som jeg på et tidspunkt anklaget de for å være skyld i. Jeg måtte tilgi skolen, noe som var ekstremt vanskelig. Jeg måtte videre tilgi kollegaer og venner. Ja, liketil sinte hunder og billettkontrollører, været og «systemet» – alle dem jeg mente hadde påført meg det ene og det andre. Noen var vanskeligere enn andre. I tillegg til alle disse måtte jeg også tilgi meg selv… Dette medførte at jeg måtte være villig til også å ta en titt på offerrollen min, den i meg som tilsynelatende ikke hadde noe valg. Den hadde sin funksjon på et gitt tidspunkt i mitt liv, men kanskje ikke nå lenger.

Alt dette var fryktelig hardt for stoltheten min. Vanskeligst av alt var det å akseptere at dette var den eneste måten å reparere meg selv på. Ikke gjennom å «få dem til å innse sine feil» eller ved «å holde meg unna det ene og det andre». Tvert i mot – ved å innse at jeg satt med nøkkelen til svaret selv, og at dette var friheten jeg egentlig søkte.

Resultatet av tilgivelsesprosessen var overveldende! Jeg merket at så snart jeg fullt og helt var i stand til å tilgi, så forsvant smerten i samme øyeblikk. Sammen med smerten forsvant også historien om hvorfor jeg led. Det som gjensto var en klar forståelse at alt var som det var. Jeg innså at det ikke nødvendigvis var smerten i seg selv som hadde holdt meg fanget, men snarere min egenskapte historie om årsaken til smerten.

Dette minner meg om en opplevelse jeg hadde på toget for noen år siden, da jeg var på vei til Lillehammer. På motsatt side i kupeen satt et par som begge var blinde. Jeg tok meg gang på gang i å beundre måten de taklet de ulike utfordringene en reise byr på. På et tidspunkt skulle den ene av de lete frem noe i sekken som sto plassert på gulvet. Ettersom det var ganske så trangt og han ikke kunne se, dyttet han gjentatte ganger i setet foran der det satt en ungdom. Jeg merket meg at ungdommen reagerte på den gjentatte knuffingen. Først ved å beklage seg til sidekameraten – deretter høylydt i form av sukk og armene i været. Til sist snudde han seg. Da han oppdaget den faktiske årsaken til hvorfor han hadde blitt dyttet, forsvant all energien som hadde bygget seg opp umiddelbart. Det som gjensto hadde sin helt naturlige forklaring.

Hva befinner seg tidligere enn historien om det ene og det andre som smerter oss? Før vår historie om han og henne, og om alt det de har påført oss?

Lidelsen vi kjenner på i øyeblikket er reell – det er det ingen tvil om. Vår utfordring blir å våge se direkte og nøkternt på denne. Å se hva som befinner seg midt i frustrasjonens sentrum – i oss selv.

«If someone comes along and shoots an arrow into your heart, it’s fruitless to stand there and yell at the person. It would be much better to turn your attention to the fact that there’s an arrow in your heart…».

– Pema Chödron –