Stikkordarkiv: Person

Verden uten hode

For de fleste av oss er verden slik vi kjenner den en salig blanding av oss selv og detNår vi dømmer, setter merkelapper, trenger og behøver, handler alle disse om noe som tilsynelatende eksisterer objektivt utenfor oss selv. Jeg dømmer det. Vi opplever at problemene våre er reelle, og de oppstår i møtet med «verden» – i møtet med «dem» og «det». Jeg snakker ikke her om oppgavene vi til stadighet blir tildelt – dekkene på bilen som må skiftes, skatten som må leveres, dagligvarer som må handles, huset som må vaskes. I seg selv er de oppgaver som løses. Det jeg her definerer som problemer, er de situasjoner hvor det går fra å være en i seg selv nøytral oppgave, til å bli noe «personlig». Alt blir tettere. Energien og intensiteten øker, samtidig som rommet rundt oss blir mindre og mindre.

Hvem lider? Hvem opplever problemer? Hvem er dømmende? Er det virkelig essensen av meg som lider, eller er det min person – den vi tror vi er, i rollen som det ene eller andre? Dommer, offer, far, mor, mann, kvinne, bra, dårlig, overlegen, mindreverdig osv. Vi er tilsynelatende en hel samling mennesker. Ikke rart at vi og omverden blir forvirret. Den som slet i går kveld, har i dag gått opp i røyk. Ingen vet hvor han har blitt av. Snakker vi her om verden slik den er? Er dette den vi er?…før vi så blir noe annet?..før vi blir det tredje?

Hvordan hadde verden sett ut, hadde vi skrudd hodet av overkroppen og satt det til sides for en stund?

En reaksjon kommer i møtet med dem eller det. Vanligvis har vi en historie klar. «Det er typisk henne». «Det har alltid vært slik». Denne gangen går vi ikke fullt så langt. Når følelsen kommer, blir vi sittende kun med denne – ren, akkurat slik den er. Hvis vi tillater følelsen å være ett hundre prosent, hvordan kjennes det ut da? Hvilken form har den? Hvordan ser den ut? Ah…kanskje slik, eller kanskje litt mer slik?

Hva hvis vi for et øyeblikk tenker oss at problemene vi opplever i denne verden er tilknyttet vår person? Vår person består av en rekke definisjoner – kjønn, kropp, navn, yrke, rolle – en rekke merkelapper. Tilsynelatende er vi subjekt i møtet med objekt – jeg i møtet med verden. Tenk nå at det i stedet viser seg å være objekt i møte med objekt, og at vi, det vi innerst inne er, står tidligere og observerer alt som utspiller seg. Kroppen blir kald. Kroppen blir syk. Er det jeg´et som er sykt, eller den fysiske kroppen som lider? Brekker jeg hånda, er jeg brukket? Når jeg blir fornærmet, hvem er det egentlig som blir fornærmet?

I det øyeblikk vi åpner opp for at noe kanskje ligger bakenfor, noe ligger før, vil det kunne komme som en stor overraskelse at «verden, dem og det» er det første som forsvinner. Hva står så igjen? Eksisterer denne personen «meg» som noe reelt, eller er den et konsept skapt av sinnet? Hvis så skulle være, hvorfor denne interessen for et konsept? Er dette virkelig det nærmeste jeg kan komme meg selv? For hvem fremstår personen meg? For hvem utspiller sinnet seg?

«Life of man is what is. That which is, is. All the trouble arises by having a conception of it. Mind comes in. It has a conception. All trouble follows. If you are as you are, without a mind and its conceptions about various things, all will be well with you. If you seek the source of the mind, then alone all questions will be solved.»

– Sri Ramana Maharshi –

Hva er personlig?

Hvor ofte har jeg ikke hørt følgende replikk i amerikanske filmer, «It´s nothing personal!» Om det handlet om mord, om å bli slått konkurs, å bli frarøvet jobben og kona/ektemannen – alltid dette, «It´s nothing personal!»

Hva er egentlig personlig? Dette er et spørsmål jeg lenge har stilt meg selv. Hvis vi tar utgangspunkt i forståelsen av at vi ikke er kroppen vår (hvem legger i tilfellet merke til kroppen?), hvor befinner egentlig dette personlige seg? Hva i oss er det som av og til kjenner seg truet og må skalke lukene? Hvem sier, «Det er personlig!», og hvorfor?

For meg peker begrepet personlig hovedsaklig på følelsen av å være en adskilt enhet, som i sin tur enten er «dårligere eller bedre enn». Med negativt fortegn kan jeg kjenne på følelsen av at jeg har handlet galt, eventuelt at jeg har noen egenskaper/tanker/følelser som «ingen andre i hele verden har.» Det er bare jeg som har disse svakhetene, og de må holdes skjult. Noe i meg tåler ikke dagens lys. Dette resulterer i følelsen av å være separat fra verden og alle rundt meg. Personlig betyr i dette tilfellet å trekke en grense. Nei, det er personlig. 

Nå tror jeg ikke det er slik at jeg på død og liv må dele absolutt alt som til enhver tid foregår. Sitter jeg med noe jeg strever med, kan det å ikke dele kanskje være et bedre valg i gitte situasjoner. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å ta en nærmere titt på årsaken til at jeg ikke ønsker å dele. Jeg oppdager stadig vekk at så fort jeg gjør det, dukker det gjerne opp en definisjon/rolle som uttaler seg på vegne av meg. Når den blir identifisert, opphører gjerne momentet/energien/»den fryktelige historien» å eksistere i samme slengen. Det går fra å være det ene og det andre til bare å være. Det som gjenstår er spontant, kreativt og fritt for bindinger. Kanskje ender jeg med å dele noe, eller kanskje ikke. Uansett valg er det omgitt av frihet og letthet, og best av alt – det er ikke lenger personlig.

I motsatt tilfelle, der jeg kjenner meg «bedre enn», ser det gjerne slik ut: Hvis noen ikke tar meg «seriøst», kan jeg kjenne på en frustrasjon. Hevder jeg for eksempel å være i besittelse av spesifikke kunnskaper, kan jeg fort bli fornærmet når disse ikke blir verdsatt. Stoltheten svulmer opp – dette er noe egoet mitt elsker, og det reagerer sterkt hvis omverden ikke anerkjenner det jeg vet. Dette VET jeg!! Jeg har faktisk studert dette. Er du klar over ..?. osv. Jeg tar det personlig! Hvem er det som vet? Hva nøyaktig er det denne jeg vet? Har jeg en følelse av at det er min kunnskap? Hvem har studert? Hvem spør om verden er klar over det ene og det andre??

Hvis vi er observante i det øyeblikket tanken/følelsen/definisjonen personlig dukker opp, vil vi kanskje kunne oppdage sinnsstemmningen som gjerne følger med på kjøpet. Kanskje er det en følelse av å være avsondret fra, en følelse av isolasjon? Uansett hvilken merkelapp vi setter på den – den definerer gjerne situasjonen vi står i som begrensende, ikke frigjørende. Antall løsninger er få, ikke mange. Det er enten eller, ikke både og.

Ved å merke oss disse følelsene/tankene, kan de lede vår oppmerksomhet mot et mønster i oss. Et mønster som i øyeblikket utgir seg for å være den vi er. Så fort det blir lagt merke til, befinner vi oss automatisk på det sted hvor fra mønsteret blir observert. Dette stedet vil befinne seg før mønsteret. Det er alltid her, uavhengig av vår bevissthet om det. Vi er tilbake til ren væren, og alt som oppstår, oppstår i kjølvannet av denne. Det vi er er tidligere enn tanker, ord og gjerninger; tidligere enn følelsen/begrepet/ideen personlig. Sett fra den rene eksistensens ståsted – hva er personlig? Hva er nærmere? Hva observerer personlig? Har denne observatøren en grense eller en definisjon?

Vi lever i en skyggeverden del II

En formiddag jeg var ute og gikk, la jeg merke til skyggen min, og det fikk meg til å tenke. Den første tanken som dukket opp var nettopp den at det var skyggen min. Deretter kunne jeg korrigere meg selv og si at det var konturen av kroppen min. Hvordan oppstod denne? Dagen før var det regn. Da ville det ikke ha vært noen skygge. Altså må sola være der. Den er tidligere. Når kroppen min ikke står mellom sola og punktet den belyser, er det åpent og rent, uten noen konturer. Når kroppen min dukker opp mellom sola og bakken, oppstår form.

Vår bevissthet er tidligere enn noe annet. Kroppen, tanker, følelser, verden – alt dette blir observert. Hvem er det som ser gjennom øynene? De gangene vi kun observerer, uten noen form for tilknytning eller aversjon, fremstår verden som åpen, uten begrensninger. På et vis kan den sies å være formløs, i det at det ikke er noe som stikker seg ut. Lite eller ingen friksjon, ikke noe rett eller galt og så videre. Vi simpelthen beveger oss rundt som et par øyeepler uten noe opplevd behov for å definere, skille mellom, dele opp eller lignende.

Så dukker vår personlighet opp mellom det som observerer og det observerte. Med ett filtreres den i utgangspunktet nøkterne bevisstheten gjennom vår personlighet, med det resultat at preferanser og dualisme (rett/galt, godt/vondt, overlegen/underlegen + +) dukker opp. I det øyeblikk blir verden tydelig. Vi er ikke lenger kun nøytral observasjon. Nå er vi plutselig en kropp som enten er for lang eller for kort. Vi kan for lite, eller vi vet alt. Vanskelige personer og utfordrende situasjoner melder seg, og fra å være konturløs og altomfattende går verden over til å bli svært så virkelig. Er det verden slik den faktisk er som blir observert, eller kan det være at vi forholder oss til skyggen av vår person/personlighet med dens historie, meninger, synspunkt og holdninger som projiseres utover?

Hvem er så vi? Er vi vår person, drassende rundt med en historie, et navn, en kropp og med et utall meninger? Alle disse blir jo observert av noe. Vår person endrer seg til stadighet. Ene dagen er alt fint. Den neste dagen er det grått og tungt. Hvem legger så merke til dette? For å registrere en bevegelse, må ikke da noe stå stille? Hvem er det? Det observeres selv i søvne. Verden slik vi kjenner den forsvinner, men observasjonen er der. Hvor langt tilbake kan vi gå? Hva er der før skyggen?

«The world is nothing but the picture of your own ‘I’ consciousness.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –