Stikkordarkiv: Personlighet

Verden uten hode

For de fleste av oss er verden slik vi kjenner den en salig blanding av oss selv og detNår vi dømmer, setter merkelapper, trenger og behøver, handler alle disse om noe som tilsynelatende eksisterer objektivt utenfor oss selv. Jeg dømmer det. Vi opplever at problemene våre er reelle, og de oppstår i møtet med «verden» – i møtet med «dem» og «det». Jeg snakker ikke her om oppgavene vi til stadighet blir tildelt – dekkene på bilen som må skiftes, skatten som må leveres, dagligvarer som må handles, huset som må vaskes. I seg selv er de oppgaver som løses. Det jeg her definerer som problemer, er de situasjoner hvor det går fra å være en i seg selv nøytral oppgave, til å bli noe «personlig». Alt blir tettere. Energien og intensiteten øker, samtidig som rommet rundt oss blir mindre og mindre.

Hvem lider? Hvem opplever problemer? Hvem er dømmende? Er det virkelig essensen av meg som lider, eller er det min person – den vi tror vi er, i rollen som det ene eller andre? Dommer, offer, far, mor, mann, kvinne, bra, dårlig, overlegen, mindreverdig osv. Vi er tilsynelatende en hel samling mennesker. Ikke rart at vi og omverden blir forvirret. Den som slet i går kveld, har i dag gått opp i røyk. Ingen vet hvor han har blitt av. Snakker vi her om verden slik den er? Er dette den vi er?…før vi så blir noe annet?..før vi blir det tredje?

Hvordan hadde verden sett ut, hadde vi skrudd hodet av overkroppen og satt det til sides for en stund?

En reaksjon kommer i møtet med dem eller det. Vanligvis har vi en historie klar. «Det er typisk henne». «Det har alltid vært slik». Denne gangen går vi ikke fullt så langt. Når følelsen kommer, blir vi sittende kun med denne – ren, akkurat slik den er. Hvis vi tillater følelsen å være ett hundre prosent, hvordan kjennes det ut da? Hvilken form har den? Hvordan ser den ut? Ah…kanskje slik, eller kanskje litt mer slik?

Hva hvis vi for et øyeblikk tenker oss at problemene vi opplever i denne verden er tilknyttet vår person? Vår person består av en rekke definisjoner – kjønn, kropp, navn, yrke, rolle – en rekke merkelapper. Tilsynelatende er vi subjekt i møtet med objekt – jeg i møtet med verden. Tenk nå at det i stedet viser seg å være objekt i møte med objekt, og at vi, det vi innerst inne er, står tidligere og observerer alt som utspiller seg. Kroppen blir kald. Kroppen blir syk. Er det jeg´et som er sykt, eller den fysiske kroppen som lider? Brekker jeg hånda, er jeg brukket? Når jeg blir fornærmet, hvem er det egentlig som blir fornærmet?

I det øyeblikk vi åpner opp for at noe kanskje ligger bakenfor, noe ligger før, vil det kunne komme som en stor overraskelse at «verden, dem og det» er det første som forsvinner. Hva står så igjen? Eksisterer denne personen «meg» som noe reelt, eller er den et konsept skapt av sinnet? Hvis så skulle være, hvorfor denne interessen for et konsept? Er dette virkelig det nærmeste jeg kan komme meg selv? For hvem fremstår personen meg? For hvem utspiller sinnet seg?

«Life of man is what is. That which is, is. All the trouble arises by having a conception of it. Mind comes in. It has a conception. All trouble follows. If you are as you are, without a mind and its conceptions about various things, all will be well with you. If you seek the source of the mind, then alone all questions will be solved.»

– Sri Ramana Maharshi –

Vi lever i en skyggeverden del II

En formiddag jeg var ute og gikk, la jeg merke til skyggen min, og det fikk meg til å tenke. Den første tanken som dukket opp var nettopp den at det var skyggen min. Deretter kunne jeg korrigere meg selv og si at det var konturen av kroppen min. Hvordan oppstod denne? Dagen før var det regn. Da ville det ikke ha vært noen skygge. Altså må sola være der. Den er tidligere. Når kroppen min ikke står mellom sola og punktet den belyser, er det åpent og rent, uten noen konturer. Når kroppen min dukker opp mellom sola og bakken, oppstår form.

Vår bevissthet er tidligere enn noe annet. Kroppen, tanker, følelser, verden – alt dette blir observert. Hvem er det som ser gjennom øynene? De gangene vi kun observerer, uten noen form for tilknytning eller aversjon, fremstår verden som åpen, uten begrensninger. På et vis kan den sies å være formløs, i det at det ikke er noe som stikker seg ut. Lite eller ingen friksjon, ikke noe rett eller galt og så videre. Vi simpelthen beveger oss rundt som et par øyeepler uten noe opplevd behov for å definere, skille mellom, dele opp eller lignende.

Så dukker vår personlighet opp mellom det som observerer og det observerte. Med ett filtreres den i utgangspunktet nøkterne bevisstheten gjennom vår personlighet, med det resultat at preferanser og dualisme (rett/galt, godt/vondt, overlegen/underlegen + +) dukker opp. I det øyeblikk blir verden tydelig. Vi er ikke lenger kun nøytral observasjon. Nå er vi plutselig en kropp som enten er for lang eller for kort. Vi kan for lite, eller vi vet alt. Vanskelige personer og utfordrende situasjoner melder seg, og fra å være konturløs og altomfattende går verden over til å bli svært så virkelig. Er det verden slik den faktisk er som blir observert, eller kan det være at vi forholder oss til skyggen av vår person/personlighet med dens historie, meninger, synspunkt og holdninger som projiseres utover?

Hvem er så vi? Er vi vår person, drassende rundt med en historie, et navn, en kropp og med et utall meninger? Alle disse blir jo observert av noe. Vår person endrer seg til stadighet. Ene dagen er alt fint. Den neste dagen er det grått og tungt. Hvem legger så merke til dette? For å registrere en bevegelse, må ikke da noe stå stille? Hvem er det? Det observeres selv i søvne. Verden slik vi kjenner den forsvinner, men observasjonen er der. Hvor langt tilbake kan vi gå? Hva er der før skyggen?

«The world is nothing but the picture of your own ‘I’ consciousness.»

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Selvaksept og en grønn t-skjorte

Etter frokost ble vi sittende å snakke om dette med aksept for det som er. Aksept for det i oss, hvorfra ethvert konsept vi måtte ha om dette og hint oppstår. At utfordringen vi ofte står ansikt til ansikt med er friksjonen mellom det som er og det som vår personlighet og vårt ego vil skal være. Alt leder mot det samme spørsmålet. Hva er først? Hvor kommer alt fra? Hvor oppstår hva fra? Hvem er vi?

Det er i år 20 år siden jeg begynte mine musikkstudier i Trondheim. Tidlig på høsten var jeg ute på byen for å handle inn klær. Blant annet var jeg spesielt på jakt etter t-skjorter med en påskrift som handlet om musikk. Jeg var i ferd med å bli det jeg ville bli – en musiker, og ønsket noe som kunne bekrefte min nye identitet. På JC fant jeg det jeg lette etter. I en haug på et bord så jeg en grønn t-skjorte. Nederst på venstre side hadde den et gjennomsiktig trykk, og med rett vinkel på lyset kunne en ane ordet «musician». Perfekt! Jeg rasket den med meg og ruslet hjemover. Da jeg var tilbake i kollektivet, tømte jeg handleposene utover senga. Når jeg tittet på t-skjorten jeg hadde kjøpt, la jeg merke til at det sto noe mer enn bare «musician». I lyset fra vinduet kunne jeg nå tydelig se hele trykket som ikke hadde vært synlig i butikken. Det var bilde av en DJ som snurret plater, og under bildet sto det, «For a while I was a musician, and I played music every day.» Umiddelbart kjente jeg en ubehagelig følelse i kroppen. Jeg hadde søkt etter noe som skulle bekrefte min nye identitet. Dette, derimot åpnet opp for et utall av muligheter og var på ingen måte en bekreftelse. Denne teksten stilte mer spørsmål enn den gav svar. Følelsen i magen var udiskutabel. Musiker-meg trengte bekreftelse! Jeg la t-skjorten i skapet, og der ble den liggende ubrukt i mange år…

Opp gjennom årene har jeg skjøvet mye av meg selv til side grunnet min overbevisning om at fokuset ligge på musikk-meg. Tenker jeg på noe annet, åpner jeg opp for noe annet, og da kan jeg miste musikken – miste meg selv. Bedre da å holde fast på definisjonen; holde fast på rollen; holde fast på det kjente – det jeg har.

Og nå står jeg her. I morgen legger jeg ut på min siste planlagte turné på ubestemt tid. Etter det får jeg se. Det eneste jeg nå ønsker er å direkte erfare hvem jeg er. Bort med alle konsept, glansbilder, roller og definisjoner. Jeg ønsker ikke lenger være det ene eller andre – jeg ønsker bare å være akkurat det jeg allerede er – før alle konsept, tanker og ideer. Resultatet vil være som det er, og det vil være et resultat basert på noe som er ekte og uanstrengt. Kanskje finner jeg tilbake til rollen som musikkutøver. Kanskje noe helt annet. Uansett resultat – etter 20 år er jeg omsider i stand til å akseptere det teksten på t-skjorten pekte mot. Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

«Bare i den grad vi igjen og igjen lar oss utslette, kan det som er uutslettelig i oss bli funnet.»

– Ukjent –