Stikkordarkiv: Rastløshet

Å sitte med rastløsheten

Hva er rastløshet? Hva er kjedsomhet? Jeg vet ikke, men jeg er lurer veldig. Ligger disse følelsene på lur, klare til å kaste seg over oss som en direkte følge av vår inaktivitet? Som innebygde mekanismer med det for øye å holde oss i bevegelse? Eller kan det være at rastløsheten ligger der som en påminner om at vår aktivitet kanskje ikke er tuftet på våre innerste ønsker og behov? Hva kan ligge til grunn for disse følelsene?

Her om dagen leste jeg et interessant innlegg i Dagbladet. Skribent var Einar Øverenget, filosof og forfatter. Innlegget tok for seg den viktige tomheten, og handler om måten vi fyller opp dagen for å distansere oss fra opplevelsen av tiden. Det minnet meg på en opplevelse jeg hadde mens jeg bodde i Asker. En dag jeg våknet, kjente jeg på en velkjent følelse av rastløshet. Jeg bestemte meg for å gå en lang tur. Instinktivt ønsket jeg å gjøre noe – å handle. Slik ville jeg døyve følelsen jeg satt med. På veien bestemte jeg meg for å gå innom vinmonopolet for å kjøpe en liten flaske vin. Med ett stoppet jeg opp, og jeg innså at alt jeg nå var i ferd med å gjøre var motivert av at jeg ikke orket stå i rastløsheten. Jeg var i ferd med å legge opp dagen basert på en følelse av utilfredshet. Dermed snudde jeg og gikk hjem igjen. Der bestemte jeg meg for å sitte på en stol helt til jeg fullt ut aksepterte situasjonen.

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg var på vei opp fra stolen. Først for å sette på litt musikk. Umiddelbart spurte jeg meg selv hvorfor, og svaret var at da ville fokuset mitt gå «dit» – bort fra følelsen og meg selv. Tilbake på stolen igjen. Nye 20 minutter gikk, og så var jeg på vei igjen. Denne gangen for å lage en kopp te. Da jeg spurte meg selv hvorfor, innså jeg at jeg ikke egentlig hadde behov en kopp te. Jeg ville bare gjøre noe. Det handlet i bunn og grunn om å få tiden til å gå. Var bare å sette seg ned igjen. Etter nesten to timer på stolen kjente jeg omsider at det var greit. Jeg begynte også ane konturene av et til da ubevisst handlingsmønster. Nemlig hvordan jeg automatisk handler med kjedsomheten som motivasjon. Hvordan jeg ubevisst gjør det ene eller andre for å slippe unna øyeblikket. Spørsmålet jeg ikke har stilt meg selv tidligere er hvorfor jeg kjeder meg? Hvorfor denne rastløsheten? Hva om den peker på noe viktig? Kanskje er det en grunn til at rastløshet og kjedsomhet dukker opp? Kanskje forteller de noe om valgene jeg gjør; at jeg ikke velger helt i tråd med meg selv? Er det noe som helst i måten jeg velger på som gir grunnlag for rastløshet? Utfordringen er at mine konstante fluktforsøk tar meg bort fra det stedet der et mulig svar ligger – nemlig selve øyeblikket.

Jeg vet ikke om det er slik at rastløsheten en vakker dag ikke lenger vil finnes, ei heller om dette er noe mål. Kanskje har den til hensikt å minne oss på noe i oss selv som behøver litt oppmerksomhet? Kanskje peker den mot noe som, med en liten korreksjon ytterligere kan forløse det iboende potensiale i hver og en av oss.

«Hvem skal lære deg å sitte i stillhet? Det er
det vanskeligste i hele verden.
Du kan med letthet gjøre alt annet,
men det letteste, det å sitte i stillhet,
synes å være det vanskeligste.»

– Osho –