Stikkordarkiv: Reise

Hvor er hjemme?

Nå er det en stund siden sist jeg har skrevet noe. Helt siden jeg kom hjem fra min fem ukers reise i Colombia har jeg hatt lite å si. Ikke nødvendigvis fordi det ikke har vært noe å si, men fordi jeg ikke helt har fått fatt i det. Det jeg derimot kan si noe om er hvilken lærdom jeg sitter igjen med etter reisen.

Jeg oppdaget til fulle hva det vil si å være i nået. Alt var ok. Selv utfordringene var ok. Jeg nøt opplevelsen av togreisen til flyplassen. Sikkerhetssjekken, boarding i Oslo – ja, selv 4 timers forsinkelse i New York som ble tilbragt sittende i flysetet var helt som den skulle være. Der snakket jeg med Alberto, som i en alder av rundt 30 var på vei for å besøke sin familie i Colombia for første gang. Det var i tillegg hans første flytur noensinne. Jeg var like ekstatisk som han. Og det var denne følelsen av tilfredshet, av lykke som skulle komme til å omslutte alt som min Colombianske venninne og jeg var i ferd med å skulle oppleve.

Å tilbringe 5 uker med et menneske jeg omgåes heller sjelden er en øvelse som inkluderer det meste av utfordringer. Dette var det jeg var kanskje mest nervøs for. Hva hvis vi ikke har noe å si? Hva hvis vi ikke trives i hverandres selskap? Det var ikke noe annet å gjøre enn å stupe i det, og så var vi i gang. Ble energien tung, og svaret på spørsmålet om alt var bra var et tvetydig «Ja», så var det bare å sette seg ned med en kaffe og gjøre min favorittøvelse «Hva tenker du nå?». Til sist var luften atter engang ren, og vi kunne se at det aldri egentlig hadde vært noe støy der i seg selv.

Det siste året har jeg undret mer og mer på hvor hjemme er. Jeg har for tiden ingen fast adresse, ei heller ser jeg klart hvordan jeg, det innerste i meg, skal kunne komme best mulig til uttrykk. Alt dette gjør sitt til at jeg virkelig får satt min egen definisjon av hjem på prøve. Hva er hjem? Et hus? En tilhørighet? En rolle? Alle disse er ytre former som er i konstant endring. Former som har spilt en viktig rolle i min opplevelse av hjemme. Nå er de midlertidig oppløste. Er hjemme i meg? I så fall, hvordan komme til en sann erkjennelse av dette?

Den for tiden største utfordringen min er å utvide aksepten for meg selv. Det er som ringene i vannet. Ikke før har de omsluttet noe, før de i neste millisekund favner enda mer, og jeg må inkludere også dette..og dette…ja, til og med dette. Vil total aksept lede meg hjem? Også følelsen av ikke å kjenne meg hjemme noe sted trenger sårt å bli akseptert. Jeg ønsker ikke returnere til det som har vært. Ved å slippe taket i det kjente, blekner i samme øyeblikk den antatte fremtiden, som til nå har vært modellert etter fortiden. Det jeg da sitter igjen med er ……………. . Det er så mye i denne verden jeg ikke forstår. Jeg forstår ikke jaget etter mer. Jaget etter penger og suksess. Jeg har liten forståelse for ideen om personlig suksess, ære og berømmelse. Det er utfordrende å finne et sted å skulle stå i alt dette, som for meg fremstår som ganske så uvirkelig og uviktig.

Her om dagen så jeg en fin film. Den handlet om en kvinne som i 1977 krysset ørkenen i Australia til fots, kun ved hjelp av 4 kameler og en hund. I et intervju gjort nylig, uttalte hun at hun hadde valgt opplevelsen av frihet til fordel for det å kjenne seg komfortabel. Jeg har tilbrakt mye av mitt liv med å være ukomfortabel. Jeg kjente meg umiddelbart igjen.

 «Home is where one starts from».

– Thomas Stearns Eliot –

Å si ja, ikke nei

For første gang på lenge ønsker jeg skrive om musikk. Om det er et resultat av mitt mentale avbrekk fra musikken, eller om det skyldes noe annet vet jeg ikke. Uansett, det kjennes bra, og kanskje er det også på tide.

I høst reiste jeg litt rundt i Europa. På hjemveien var jeg innom Sveits, hvor jeg besøkte en healer. Av alt det vi snakket om, var det spesielt to ting som satte seg. Det ene var at hun snakket om måten jeg forholdt meg til livet på. Til nå hadde jeg vært en ja, nei, ja, nei, ja, nei – person. Hun mente jeg ville være bedre tjent med å bli en ja, ja, ja, ja – person. Dette traff noe i meg. Min umiddelbare tolkning, basert på hvor jeg befant meg i øyeblikket, hørte det som en bekreftelse på at jeg måtte slutte ha et så ambivalent forhold til musikk. Kanskje tvilen og usikkerheten alltid har forsøkt fortelle meg at jeg er på feil sted? Kanskje peker den på min frykt for å slippe taket, i dette tilfellet i musikken? Har jeg sagt nei når jeg egentlig skulle si ja? Handlet det om å tørre si ja til å slutte med musikk?

På slutten av vårt møte spurte hun om jeg hadde spilt inn noen plater? Jeg sa at ja, det hadde jeg gjort. Da sa hun at jeg kom til å spille inn mange fler. Jeg kjente det stakk i magen. Dette var kanskje det siste jeg ville høre. Jeg ønsket å høre at årsaken til min tvil, frustrasjon og usikkerhet simpelthen skyldtes at jeg hadde valgt feil. Jeg ønsket bli fortalt at jeg fra nå av ville finne en helt ny vei. Kanskje kunne jeg bli en vis og klok mann som hadde gode svar, og som kunne hjelpe alle i samme situasjon som meg selv. Istedet pekte hun i retning musikk. På det tidspunktet var det ikke noe som kunne ha bydd meg mere imot.

Begge disse hendelsene dukket opp under frokostkaffen i morges. I motsetning til hvordan jeg tolket utsagnet i høst, ser jeg nå at det å si ja til verden til nå har betydd et nei til musikk. I dag slo det meg at kanskje jeg skal la musikken være som den er, og heller forsøke konsentrere meg om å finne meningen med den tiden jeg ikke tilbringer på scenen?

Noe av det som har vært desidert vanskeligst for meg å takle har vært det opplevde skillet mellom musikklivet og hverdagslivet. Helt siden jeg var liten, har jeg opplevd det slik. Musikken som noe hellig, noe guddommelig, i kontrast til hverdagen. Jeg har aldri forstått hvordan å knytte disse sammen til en levelig enhet. Den beste måten å beskrive denne kontrasten på er hvis jeg sammenlikner det med et forhold. Hver gang et høyt verdsatt musikalsk prosjekt tar slutt, kjennes det som å bli dumpet. Som om at noen jeg er glad i forlater meg. Det oppleves som en konstant bevegelse fra det ene til det andre, og jeg har ingen styring med det. Jeg kan nå se den noe absurde logikken i å ville slutte med musikk, som den eneste måten å selv kunne ta kontroll over situasjonen på. Kanskje litt på samme vis som i et kjærlighetsforhold hvor en, av frykt for å bli dumpet, selv gjør det slutt. Ved å ta avstand fra det som satte meg i kontakt med dette tidløse stedet i meg, ville jeg kanskje kunne bli i bedre stand til å takle hverdagslivet. Ved ikke lenger ha dette fantastiske å sammenlikne med, kunne jeg kanskje finne roen og meningen i hverdagen, som for meg til nå hadde fremstått som grå og flat.

I går snakket jeg med en av mine yngre brødre. På et tidspunkt kom vi inn på dette med forhold. Jeg har de siste dagene innsett at jeg blant annet er engstelig for at mine egendefinerte mangler og tilkortkommenheter hindrer meg i å knytte meg til en annen person igjen. Når jeg nevnte dette, sa han at det er vel og bra å arbeide med sine egne ting. Når det så kommer til stykket må det alikevel prøves ut i praksis. Vi vil ikke kunne finne ut av ting før de forsøkes. Ikke ved å isolere oss, men ved å være åpne. Jeg kunne umiddelbart se dette i en større sammenheng, der også musikken hører hjemme.

For meg er musikk den mest direkte veien inn til det guddommelige i oss. Det er det uttrykket jeg opplever sterkest og mest direkte – ikke rasjonelt, men intuitivt. Kanskje min tanke om å gi slipp på musikk snarere handler om behovet for generelt å gi slipp? I dette tilfellet å gi slipp på det i meg som kanskje begrenser det jeg innerst inne er. På den i meg som ønsker si nei, når jeg heller kan si ja.

Tanker om tilgivelse

Hva er å tilgi? Hvorfor tilgivelse, når vi kanskje kjenner mer for å gå i skyttergraven og ikke komme ut før motstanderen har innsett sine feil?

For meg handler tilgivelse om å lege egne sår. Å tilgi kan i beste fall frigjøre oss fra de bindinger som i vårt sinn skaper lidelse. Det å tilgi innebærer et skifte av fokus fra utover til innover. Kanskje er det slik at tilgivelse for meg på et vis handler om forståelse? Om et ønske om å se ting for det de er?

Det å tilgi har vært en av mine aller største utfordringer. Å ikke lenger ha en syndebukk, å ikke lenger kunne rettferdiggjøre min egen smerte ved å peke på det ene eller andre. Alt jeg tidligere hadde sendt utover i form av anklager, meninger om, beskyldninger, frustrasjoner og pekefingre måtte jeg nå ta hånd om selv. For faktisk å bli fri måtte jeg tilgi mine foreldre for alt som jeg på et tidspunkt anklaget de for å være skyld i. Jeg måtte tilgi skolen, noe som var ekstremt vanskelig. Jeg måtte videre tilgi kollegaer og venner. Ja, liketil sinte hunder og billettkontrollører, været og «systemet» – alle dem jeg mente hadde påført meg det ene og det andre. Noen var vanskeligere enn andre. I tillegg til alle disse måtte jeg også tilgi meg selv… Dette medførte at jeg måtte være villig til også å ta en titt på offerrollen min, den i meg som tilsynelatende ikke hadde noe valg. Den hadde sin funksjon på et gitt tidspunkt i mitt liv, men kanskje ikke nå lenger.

Alt dette var fryktelig hardt for stoltheten min. Vanskeligst av alt var det å akseptere at dette var den eneste måten å reparere meg selv på. Ikke gjennom å «få dem til å innse sine feil» eller ved «å holde meg unna det ene og det andre». Tvert i mot – ved å innse at jeg satt med nøkkelen til svaret selv, og at dette var friheten jeg egentlig søkte.

Resultatet av tilgivelsesprosessen var overveldende! Jeg merket at så snart jeg fullt og helt var i stand til å tilgi, så forsvant smerten i samme øyeblikk. Sammen med smerten forsvant også historien om hvorfor jeg led. Det som gjensto var en klar forståelse at alt var som det var. Jeg innså at det ikke nødvendigvis var smerten i seg selv som hadde holdt meg fanget, men snarere min egenskapte historie om årsaken til smerten.

Dette minner meg om en opplevelse jeg hadde på toget for noen år siden, da jeg var på vei til Lillehammer. På motsatt side i kupeen satt et par som begge var blinde. Jeg tok meg gang på gang i å beundre måten de taklet de ulike utfordringene en reise byr på. På et tidspunkt skulle den ene av de lete frem noe i sekken som sto plassert på gulvet. Ettersom det var ganske så trangt og han ikke kunne se, dyttet han gjentatte ganger i setet foran der det satt en ungdom. Jeg merket meg at ungdommen reagerte på den gjentatte knuffingen. Først ved å beklage seg til sidekameraten – deretter høylydt i form av sukk og armene i været. Til sist snudde han seg. Da han oppdaget den faktiske årsaken til hvorfor han hadde blitt dyttet, forsvant all energien som hadde bygget seg opp umiddelbart. Det som gjensto hadde sin helt naturlige forklaring.

Hva befinner seg tidligere enn historien om det ene og det andre som smerter oss? Før vår historie om han og henne, og om alt det de har påført oss?

Lidelsen vi kjenner på i øyeblikket er reell – det er det ingen tvil om. Vår utfordring blir å våge se direkte og nøkternt på denne. Å se hva som befinner seg midt i frustrasjonens sentrum – i oss selv.

«If someone comes along and shoots an arrow into your heart, it’s fruitless to stand there and yell at the person. It would be much better to turn your attention to the fact that there’s an arrow in your heart…».

– Pema Chödron –

Ensomhet eller alenehet?

I påsken 2014 besøkte jeg Varanasi i India. Varanasi er en av Indias helligste byer, og det er her hinduer håper gi slipp på kroppen sin. Dør man her, hvisker guden Shiva deg i øret, du slipper å bli gjenfødt og oppnår moksha – frigjøring.

Etter å ha tilbrakt nesten en uke i samtaler med ulike mennesker, satt jeg en dag på rommet mitt på Rahul Guest House og tittet ned på Ganges. Jeg merket meg en følelse jeg umiddelbart definerte som ensomhet. Instinktivt kjente jeg mitt sedvanlige behov for å handle, for å behandle symptomet. Siden ensomhet var problemet, ville en løsning være å oppsøke mennesker. Av den grunn bestemte jeg meg for å gjøre det motsatte, nemlig å sitte med følelsen en stund i stedet for å rusle opp på takterrassen og komme i snakk med noen.

Jeg vet ikke akkurat når, men etter å ha sittet stille en stund kom jeg til å tenke på de gangene jeg har vært syk. Når jeg ligger på sofaen og er helt slått ut av det ene eller andre (som virkelig ikke er ofte, men det har skjedd). Jeg innså at følelsen jeg nå satt med lignet veldig på følelsen som dukker opp under sykdom. Sykdom virker å bringe meg nærmere meg selv – min kjerne. Umiddelbart ledes fokuset tilbake fra verden, og går nå ikke lenger ut enn til kroppens yttergrenser – kanskje ikke engang så langt. Når en sykdom rammer en, er det kun en selv som opplever dens essens. Det kan være mange mennesker rundt, som alle er tilstede som best de kan. Allikevel; ingen kan fullt og helt dele opplevelsen med deg – du er for deg selv. Disse tankene endret opplevelsen min. Fra å handle om noe jeg først definerte som ensomhet, handlet det nå mer om å være for meg selv – med meg selv.

Jeg tror at ensomhet i stor grad eksisterer som en konsekvens av at andre eksisterer. Ensomhet oppstår grunnet fraværet av det andre. Alt dette som en konsekvens av dualismen – jeg og deg.  Alenehet derimot, tror jeg handler om noe mer grunnleggende i oss; vår essens – vår kjerne. Som utsagnet, «Vi blir født alene, og vi dør alene.»

Hvorfor grubler jeg egentlig på dette? I fare for å miste tråden og meg selv i vrimelen av ord: Jeg tror mange av oss til tider kan kjenne på følelsen av – / en frykt for noe vi raskt definerer som ensomhet, og at vi av og til forveksler aleneheten, som kanskje er nærmere vår natur, med denne følelsen/frykten. Vi fyller fritiden med aktiviteter, stillheten med lyd, rommet med ting, hodet med tanker – det ene med det andre. Ikke at det i seg selv er noe galt med aktiviteter/lyd/ting og tanker. Det jeg tenker på handler mer om vår reaktive respons på frykten for ensomhet, der ting og tang blir botningsmiddelet. Umiddelbart søker vi å stagge frykten/følelsen, og vi tror løsningen eksisterer i form av noe utenfor oss selv. Dette i seg selv kan skape mer utilfredshet, da vi har definert løsningen på problemet som noe utenfor vår rekkevidde. Det står ikke i min makt å løse dette. Jeg trenger derfor det eller deg for å fikse meg. Vi blir trengende.

Er det noen måte vi kan forholde oss til dette på, som kan gjøre at våre øyeblikk av ensomhet kan møtes med større letthet? Jeg vet ikke, men kanskje ligger det noe viktig i refleksjonen.

«You must make a distinction between two words: lonely and alone. In the dictionary they carry the same meaning, but those who have been meditating, they know the distinction. They are not the same, they are as different as possible. Loneliness is an ugly thing; loneliness is a depressive thing — it is a sadness; it is an absence of the other. Loneliness is the absence of the other — you would like the other to be there, but the other is not, and you feel that and you miss them. YOU are not there in loneliness, the absence of the other is there. Alone? — it is totally different. YOU are there, it is your presence; it is a positive phenomenon. You don’t miss the other, you meet yourself.»

– Osho –

Jo mer som tas bort, jo mer blir igjen

I dag gikk turen fra München til Amsterdam. Ved boarding oppdaget jeg plutselig Krishna Das, som også skulle på samme fly. Han var en av mange som dro til India etter at Ram Dass hadde vært der, og de er svært nære venner. Umiddelbart ble jeg påminnet alt som har skjedd de siste årene. Oppdagelsene som har vært gjort, og hvordan energien som ligger i ubetinget kjærlighet – Ram Dass´ hovedbudskap, grep meg så sterkt for 3 år siden. Det er andre gang på en måned at jeg personlig har blitt minnet på Ram Dass (første gang var underveis til Santiago de Compostela tidlig i september, når jeg traff en eldre dame fra USA som hadde hørt R.D´s første foredrag etter India, 1969).

Ble sittende en stund med dette, før jeg tok opp boken jeg kjøpte her om dagen. På et punkt dukket dette avsnittet opp:

«Store deler av livet, når jeg så flittig hadde forsøkt å knuse visjonene mine som alltid var der, og som hamret løs på meg for å slippe gjennom, hadde jeg følt meg fanget i en ørliten boks. Nå som jeg arbeidet som intuitiv ved Mobius, begynte boksens vegger å bli mykere, og etter hvert gikk de i oppløsning. Plutselig befant jeg meg i en virkelighet som var så enorm at grensene forsvant og jeg bare visste at alt var mulig. Det var der jeg ble bevisst på den myriaden av bilder, fornemmelser og lyder som eksisterer utenfor den ordinære oppfattelsens rike. Det var der jeg kunne legge av meg den klaustrofobiske personligheten «psykiater», en rolle som syntes alt for snever til å passe den jeg var blitt. Det var der jeg kunne kvitte meg med alle definerte og begrensende begreper om selvet og bli noe mer.»

Det kunne ikke ha vært en bedre beskrivelse av den følelsen jeg sitter med nå, selv om den nok også er iblandet litt usikkerhet om hva fremtiden vil bringe. Min mangeårige opplevelse av verden som begrenset; av meg som begrenset – dette er i ferd med å endres. Følelsen av å være fanget, uten muligheter; begrenset av en masse definisjoner (med «musiker» som den mest dominerende) er i ferd med å bli sett nøye på. Jo mer jeg tar bort, jo mer er jeg.

«Bare i den grad vi igjen og igjen lar oss utslette, kan det som er uutslettelig i oss bli funnet.»

– Ukjent –

Å leve ut mitt eget liv

Sitter på mitt hotellrom i München og tenkte skrive ned de siste dagers refleksjoner.

Denne prosessen jeg er inne i handler om å ta styringen i mitt eget liv. Helt siden jeg var ganske liten har jeg vært særdeles lydhør ovenfor mine omgivelser. Meninger og synspunkt som andre har tilkjennegjort har ofte spilt en avgjørende rolle for mine egne valg. Det har tildels vært komfortabelt, da jeg har kunnet lene meg tilbake og latt andre ta valgene for meg. Samtidig har det alltid innebåret delvis å gå på kompromiss med meg selv, noe som ofte har resultert i en følelse av fraværenhet.  Jeg har alltid jobbet freelance, hvor jeg helt siden studiedagene har blitt oppringt og tilbudt jobb. Det meste av det jeg har gjort har vært i andres regi, der andres idé ligger til bunn. Jeg har gjennom hele mitt liv vært grenseløst takknemlig for å bli vist denne tilliten; for å bli verdsatt som musiker og som menneske. Utfordringen har vært at jeg ubevisst har satt mine egne ønsker og behov litt til side. Etter mange år har de nå delvis forsvunnet ut av synsfeltet.

Jeg opplever at usikkerheten handler om frykten for ikke å ha det som skal til for å leve ut mitt fulle potensiale. Kanskje jeg omsider er villig til å risikere det som skulle trengs for nå å kunne gjøre nettopp det?

I går gikk jeg på Tanum på Karl Johan hvor jeg bestemte meg for å kjøpe den første boken jeg fant. Det ble en bok av Judith Orloff – «Med andre øyne». Kapittel to startet med følgende sitat av Christopher Logue:

«Kom frem til kanten. Kanskje faller vi. Kom frem til kanten. Det er alt for høyt! KOM FREM TIL KANTEN. Og de kom, og han dyttet, og de fløy…»

Slik er det. Vi har ikke nødvendigvis gode svar på spørsmålene om hva/hvordan/når, og så hopper vi.