Stikkordarkiv: Roller

Ingen steder å stå

For tre år siden hadde jeg en skjellsettende drøm. Jeg var på turné i Troms fylke, og denne hendelsen fant sted på et lite, avsidesliggende høyfjellshotell. Midt på natten våknet jeg av at jeg gråt høylydt, noe jeg aldri har opplevd hverken før eller senere. Drømmen jeg nettopp hadde hatt handlet om at alle mine roller ble frarøvet meg. En av de første rollene som forsvant var rollen som «flink til å kjøre bil». I drømmen var jeg turnésjåfør. På vei til konsertlokalet fortalte en av de som satt i baksetet at jeg ikke egentlig var noe særlig flink til å kjøre bil. Det var ingen misunnelse eller kritikk. Kun en konstatering av fakta. Hmm..der forsvant den rollen. Videre ble jeg konfrontert med hver og en av de roller jeg sterkest har identifisert meg med. Det siste jeg husker før jeg våknet var at jeg var hjemme hos mamma og pappa. Jeg hadde vært på besøk, og skulle nå kjøre videre. På vei inn i bilen stoppet mamma meg og sa hun hadde noe hun måtte fortelle meg. «Vi har ikke helt visst hvordan vi skulle si dette, men du er faktisk ikke Frode». Så våknet jeg.

Det tok lang tid før jeg sovnet igjen. Det var en rystende følelse å plutselig ikke være noe som helst. Ikke engang Frode, den jeg trodde jeg var. Samtidig var det noe grunnleggende som endret seg etter denne natten. Jeg kunne tydeligere se at rollene mine kom senere. De var ikke først, tidligst eller nærmest meg. Som med klær. De ble båret av meg, men de var ikke meg.

Hvor står vi egentlig? Alt er i bevegelse. Holder vi fast i noe, hindrer vi flyten. Det betyr ikke at en ikke kan være på et sted, på en adresse, i en relasjon et helt liv. Om vi ønsker å bo i høyblokk eller i en grotte i Himalaya, spiller ingen rolle. Hvis vi derimot holder fast i det ene eller andre av frykt for at vi, ved å gi slipp, vil opphøre å eksistere, så vil argumentet for å bli værende på stedet hvil være basert på en illusjon. Det er illusjonen som bringer utilfredshet.

Vi lever i en skyggeverden del I

For en tid tilbake leste jeg utsagnet Vi lever i en skyggeverden. Nok engang registrerte jeg at nysgjerrigheten i meg ble vekket. Selv om mitt rasjonelle sinn strevde med å forstå dybden av utsagnet, var det likevel noe i meg som responderte.

Spørsmålet vi kan stille oss er følgende: Hva er skyggen? Hva skaper skyggen? Hva muliggjør skyggen? Skyggen av en fugl som flyr over et vann. Hva er skyggen? Skyggen er en refleksjon. Hva reflekteres? Det er fuglen. Samtidig er det klart at fuglen i seg selv ikke skaper skyggen. Før fuglen står solen. Solen er der, og lyset bli uttrykt gjennom en skygge og mørke.

Jeg tror dette kan vise seg å peke mot løsningen på det vi opplever som problem og utfordringer. Problemene vi har er alltid knyttet opp mot personen meg. Meg med min historie, min definisjon, mine svakheter og styrker, alle roller jeg innehar – denne meg har problemer med det/den. Hvis vi hadde stoppet opp et øyeblikk, og forsøkt nøste oss tilbake til vår opprinnelse; hadde vi fremdeles definert oss selv gjennom denne personen meg? Hadde problemet fremdeles vært der? Hadde det/den fremdeles eksistert?

Jeg tror at hvis vi studerer oss selv nøye, vil vi kunne oppdage at det vi hevdet var problemet, inkludert den som opplever problemet hadde opphørt å eksistere. Jeg tror at vår essens – den vi er er lik solen. Vi er det som muliggjør alt. Vi skaper vår verden, alt inkludert. Verden er en refleksjon av oss. Hva muliggjør oss? Hva er først? Hvis vi orienterer oss mot det; hvor alvorlig hadde vi tatt det som kom senere? Stoltheten vår, alle merkelappene, meningene og definisjonene… Alt en skygge av vår kropp, vår person. Alt blir lagt merke til. Av hvem?

«When the Self is known,
All illusions vanish.
The veil falls,
And you see clearly.
Your sorrows are dispelled.

For the Self is free
And lives forever.
Everything else is imagination,
Nothing more!
Because she understands this,
The master acts like a child.»

– Ashtavakra Gita –