Stikkordarkiv: Sannhet

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del II

Jeg har tidligere reflektert over utsagnet til den indiske læreren H.W.L Poonja, «To discover truth, you will have to disappear». I dag, mens jeg ruslet i skogen, fant jeg meg selv nok en gang gående å grunne over de samme ordene.

Det hele begynte med at jeg for for noen dager siden mottok en mail fra en god venn av meg. Mailen omhandlet refleksjoner rundt dette med tilgivelse, basert på et innlegg jeg skrev for noen måneder siden (Tanker om tilgivelse).

Viktigheten av å tilgi oss selv er noe de fleste av oss kan erkjenne. Utfordringen dukker opp i det øyeblikk vi skal tilgi verden og de mennesker vi synes er vanskelige. Hvorfor er det slik?

«Jeg kjenner jeg blir så sint/trist/frustrert i møtet med han/henne/det.» Følelsen av jeg er her, følelsen av sinne/tristhet/frustrasjon er her. Disse følelsene dukker tilsynelatende opp i selskap med han/henne/det som er der.

Når vi føler oss behandlet sånn eller slik av den eller det, hvor stor troverdighet har historien vi forteller oss selv og verden? Hva hvis jeg en dag kjenner en sterk følelse av mindreverd? I neste øyeblikk møter jeg en smilende person. Umiddelbart blir jeg provosert og sint. Han ler av meg. Hvor sitter egentlig smerten? Er det i smilet? Videre kan vi spørre oss selv: er den som blir sint essensen av meg – den jeg innerst inne er?

Jo lenger vi lever med ideen om at det er verden, de og det som er problemet, jo lenger vil vi sitte fast. Hva hvis vi kunne ha funnet ut hvem det er som føler alt dette? Sinnet, frustrasjonen. Hvem er det som blir provosert, hvem blir utnyttet? Alt som trengs er at vi vender oss helt og holdent bort fra ideen om «de andre», og i stedet studerer oss selv nøye. Dette for å finne kilden til forstyrrelsene vi opplever, punktet der jeg kommer i kontakt med verden. Det trengs bare et øyeblikk, og «verden» vil aldri være den samme igjen.

Å ta ansvar for sitt eget betyr ikke at vi skal finne oss i hva som helst. Hvis noen faktisk behandler oss dårlig, gjør vi det vi skal gjøre. Forskjellen er at vi ikke lenger trenger bruke masse energi på historien, på å dømme, på å ta parti. I stedet har vi nå tre valg. Vi kan forlate situasjonen, vi kan forandrer den, eller hvis ingen av disse er mulige – aksepterer det som i øyeblikket finner sted med en visshet om at det er sånn det er akkurat nå. Hjulet på bilen er flatt. Jeg bytter dekk. Alt foregår, men istedet for å forholde oss til det den ubevisste delen av oss hevder/mener/tror skjer, forholder vi oss i stedet bevisst til det som faktisk skjer. Personen smiler til meg. Jeg kjenner på en irritasjon. Jeg legger merke til en tanke som hevder at denne personen ler av meg. Jeg blir sint fordi jeg føler meg liten. Jeg kan nå også legge merke til at jeg, for å kompensere for denne følelsen, fremstår som jublende glad, og at det er derfor personen smiler tilbake til meg. 

Jeg tror dette er det som utsagnet peker mot. For at sannheten skal oppdages, må jeg slippe taket i alle ideer, tanker og konsept om meg selv, hvorfra alle ideer, tanker og konsept om andre oppstår. Den jeg tror jeg er må forsvinne. Så fort jeg legger merke til følelsen av det ene eller andre, vil jeg slutte å klage på alle mennesker som trigger nettopp disse følelsene. Jeg vil innse at ideen om «de andre» kun er et resultat av min egen følelse. Som sikkerhetskontrollen på flyplassen. Som mannen som sniker i køen.

«As long as you perceive that anyone is holding you back, you have not taken full responsibility for your own liberation. Liberation means that you stand free of making demands on others and on life to make you happy. When you discover yourself to be nothing but freedom, you stop setting up conditions and requirements that need to be satisfied in order for you to be happy. It is in the absolute surrender of all conditions and requirements that liberation is discovered to be who and what you are.»

– Adyashanti –

For å oppdage sannheten, må du forsvinne del I

Hvordan kan vi raskest og mest direkte komme til erkjennelsen av hvem vi er? Den indiske læreren H.W.L Poonja sa det slik:

«To discover truth, you will have to disappear.»

Hva og hvem må forsvinne? Det eneste som kan forsvinne er det som ikke er. Hva enn som har en begynnelse, har en slutt. Vår tradisjonelle kunnskap om det ene og det andre er avhengig av informasjon, også denne innhentet utenfra. Hver gang ny informasjon kommer, endrer kunnskapen vår seg. Den kommer, består for en stund, før den så forsvinner og erstattes av noe annet. Hva hvis jeg derimot forsøker beskrive hvordan honning smaker? Jeg opplever ikke at jeg vet hvordan honning smaker. Ei heller at jeg ikke vet. Det bare er som det er. Når er det så jeg hevder å vite? Stort sett viser det seg at jeg hevder å vite når jeg egentlig ikke vet. Hvem hevder dette? Ikke er det meg – det jeg innerst inne er. Derimot er det min idé om meg selv, konseptet, rollen og formen meg som behøver eie kunnskap. Som behøver å vite, å kunne, å være sånn eller slik. Bort med disse, bort med «meg», og det eneste som gjenstår er sannheten.

«The search for reality is the most dangerous of all undertakings for it will destroy the world in which you live. But if your motive is love of truth and life, you need not be afraid. »

– Sri Nisargadatta Maharaj –

Å ikke snakke usant

Til tross for de mange referanser til østlig filosofi, er jeg ikke en buddhist. Jeg ønsket virkelig – VIRKELIG å bli en buddhist, men på det tidspunkt jeg studerte var jeg ikke i stand til noe annet enn å skrelle bort definisjonene jeg hadde klamret meg til i mange år. Det eneste jeg ønsket var å komme til kjernen av meg selv; til det som fantes før enhver definisjon. Jeg studerte derfor med det for øye å ikke bli noe som helst annet enn det som opprinnelig var. Av samme grunn begynte jeg gradvis å forholde meg til verden på samme vis. Hva eksisterte før? Buddha var ingen buddhist. Atomet fantes selv før vi oppdaget det. Jeg var før navnet mitt. Eksistensen var tidligere – begrepene og definisjonene kom etter. Jeg ønsket å orientere meg mot det som var først; det stedet hvorfra alt oppstår – det stedet som kan vise seg kanskje å være felles for oss alle.
Jeg tenkte det var greit å åpne slik ettersom dagens refleksjon har utspring i mine buddhiststudier.

Ikke lenge etter at jeg hadde startet studiene av Hinayana-veien på buddhistsenteret, lærte vi om de fire edle sannheter samt den åttedelte veien. De først nevnte beskriver den mulige årsaken til at vi opplever utilfredshet i hverdagen. Den åttedelte veien er et sett leveregler som alle tar sikte på å løse opp utilfredsheten.
Ett av leddene tar for seg rett tale. En skal ikke snakke usant. Av en eller annen grunn ble dette sittende hos meg. Kanskje var det dét at formuleringen var litt annerledes enn jeg var vant til fra barndommen. Du skal ikke lyve. Jeg vet ikke. Allikevel – det satte meg på sporet av noe nytt. For det første innså jeg at det handlet om meg. Det er meg selv som blir skadelidende om jeg lyver – ikke verden. Hvis jeg presenterer meg som noe jeg ikke er, vil jeg bli møtt med en løgn, siden responsen er rettet mot en løgn. Føler jeg meg trist, men sier at alt er fint, så vil den triste neppe få særlig mye støtte.

Det neste som dukket opp var noe enda mer konkret.  Jeg kunne plutselig se meg selv svare på sms´er der jeg ble invitert på det ene og det andre. Grunnet en frykt for aldri noensinne å få tilbudet igjen, fant jeg det svært utfordrende å svare nei. Min løsning på det kunne ofte bli å svare med at jeg allerede hadde planer; at jeg var opptatt; at batteriet hadde vært tomt. Hva som helst annet enn å si det som det var. Jeg bestemte meg der og da for at jeg herved hadde fått tildelt min første oppgave. Ikke mere løgn. Jeg husker den første tekstmeldingen som dukket opp med spørsmål om jeg ville bli med ut på ett eller annet. Jeg var sliten, og ville helst tilbringe kvelden hjemme. Når jeg igjen tittet ned på skjermen, hadde tommelen allerede formulert et passende svar som definitivt ikke ville passert en løgndetektor-test. Det var bare å viske ut og begynne på nytt. Det var utrolig krevende å si det som det var. Jeg var redd for å bli oppfattet som negativ, avvisende og utakknemlig. Dette til tross – jo mer bevisst jeg ble, jo mer kunne jeg luke bort ting som hverken tjente meg eller de rundt meg.

Som alt annet er det alltids nye lag å skrelle vekk. Nye muligheter dukker opp, og fremdeles hender det den engstelige stemmen melder seg med et «sømmelig», om enn ikke helt ærlig svar. Hver gang dette blir observert, blir det lettere å la sannheten stå for seg selv, uten innblanding fra min personlighet. Det fungerer gjerne best slik.

«Nothing real can be threatened. Nothing unreal exists. Herein lies the peace of God.»

– A.C.I.M –