Stikkordarkiv: Selvbevissthet

Spørsmål på veien til oss selv

I dag tenkte jeg skrive litt om noen av de hyppigst tilbakevendende tankene og spørsmålene som har fulgt meg gjennom de siste års endringer, både mine egne og andres. Noen spørsmål har vært høyst personlige og knyttet til tid og sted, mens andre viser seg å være mer universelle. Deriblandt frykten for å bli følelsesløs og kald, frykten for å blindt skulle tro på noe, frykten for å miste seg selv og så videre.

Frykten for å bli følelsesløs. I tiden før min egen prosess tok til, var min største frykt at selvransakelsen skulle lede til følelsesløshet. Jeg tror faktisk det er ordrett hva jeg skrev i en dagbok et halvt års tid i forveien, «Jeg vil jo ikke bli helt nøytral». Jeg hadde blitt så vant til opp eller ned, hit eller dit, og etter mange år hadde jeg definert det som et velfungerende og balansert følelsesliv. Etter å ha tittet nøye på dette hos meg selv, har jeg i etterkant møtt en lang rekke mennesker som langt på vei opplever sitt emosjonelle liv på lignende vis. Dette inkluderer også frykten for at en endring vil føre til nøytralitet, hvis da en endring overhodet er mulig..

Så lenge vi oppfatter livet og oss selv gjennom dualismens enten/eller – rett eller galt, godt eller vondt og så videre, vil vårt følelsesregister være begrenset til dette enten/eller. Selv i mine lykkeligste øyeblikk var jeg alltid bevisst lykkens forgjengelighet. Uansett hvor fint det var, visste jeg innerst inne at følelsen var tidsbegrenset. Det jeg definerte som å «virkelig å kjenne på følelsene», handlet kanskje egentlig om opplevelsen av å hele tiden være på vei fra det ene følelsesmessige ytterpunktet til det andre.

Er økt selvbevissthet bare hjernevasking og blind tro? Før vi kan si noe om dette, må vi først bli enige om definisjonen av hjernevasking og definisjonen av blind tro. Vi kan jo snu det hele på hodet. Sett at vi i dette øyeblikk hadde blitt fratatt alt vi har blitt fortalt, alt vi har pugget og resonert oss frem til basert på annenhånds opplysninger – hva ville vi stått igjen med? Hvor mye av det vi hevder å vite vil vi nå kunne bekrefte? Vet vi, eller har vi blitt fortalt?

Hvis vi skal stille kritiske spørsmål, må disse omfatte alle aspekt av våre liv. Målet med enhver granskning er nettopp å legge bort det som ikke kan verifiseres. Å nøkternt studere nettopp det vi tror på for om mulig å kunne komme frem til en visshet som er hinsides tro. En vurdering uten preferanser utover å direkte erfare den dypeste sannheten. La oss gjøre dette og se hva som gjenstår. Kanskje en hjernevask hadde vært sunt? En ordentlig rundvask i alle kriker og kroker av sinnet vårt, slik at vi fikk ryddet i alt som gjennom mange år har blitt lagret der?

«Jeg ønsker ikke miste meg selv.» Dette er en annen tanke som viser seg ofte og dukke opp i prosessen med å studere oss selv. Å stille spørsmål ved hvem vi innerst inne er vil unektelig endre vår opplevelse av oss selv, med den konsekvens at verden slik vi har kjent den også vil endre seg. Betyr dette at vi har mistet oss selv? Kanskje det snarere er slik at vi har funnet oss selv? At vi i stedet for å oppleve oss selv og verden gjennom en rekke filtere, nå vil kunne se tydelig, uten å farge det vi betrakter med vår tanke, tro, idé, mening, kondisjonering og så videre.

Har vi investert tungt i vår idé om oss selv, i vårt selvbilde, så vil vi naturligvis kjenne på en motstand når disse endrer form. Men er dette oss? Er det meg, min essens, min væren, den jeg innerst inne er som forsvinner, eller refererer jeg til den jeg trodde jeg var?

«Det blir veldig intellektuelt.» Dette er et interessant punkt. Lik spørsmålet om blind tro og hjernevasking, kan vi også her spørre oss følgende spørsmål: er det egentlig noe som helst av det vi opplever som foregår uavhengig av hodet? Når vi dømmer, mener, tror, antar, hevder – snakker vi om det som faktisk foregår, eller refererer vi kun til historien som avspilles i hodet? I så fall – er ikke dette vel så mye å leve livet gjennom hodet som det å etterspørre hva som faktisk skjer der?

Min største utfordring var nettopp at jeg hadde så mye i hodet som jeg hevdet var sant. Disse antatte sannhetene forstyrret kontinuerlig min relasjon til mennesker, situasjoner, verden, været..det meste. Etterhvert innså jeg at forstyrrelsen skyldtes all den ubevisste aktiviteten i hodet. Hva da om vi for et øyeblikk tar en titt på det som foregår også her, før vi plasserer problemene og utfordringene utenfor oss selv? Dette betyr ikke at det ikke er faktiske situasjoner å forholde oss til i verden. Forskjellen kan imidlertid være at vi vil være bedre rustet til å takle disse situasjonene mer effektivt, uten at vårt ego kommer inn med enten/eller-mentaliteten.

Hva om vi forsøker å bruke sinnet til å studere sinnet? Det blir som den eldgamle analogien om tornen i foten. For å fjerne tornen bruker vi en annen torn. Når jobben er gjort, kan vi kaste begge. Hvis problemene våre skyldes produktene av den ubevisste aktiviteten i sinnet vårt, kan vi bruke sinnet vårt til å avdekke nettopp disse. Når vi får en bedre forståelse av vårt eget sinn gjennom direkte erfaring, vil den ubevisste aktiviteten stilne. Da kan vi til sist la sinnet returnere til sin opprinnelige oppgave, nemlig å ta hånd om alle de praktiske oppgaver som til enhver tid må løses.

«Jeg har gått rundt med dette så lenge. Det vil ta for lang tid å endre på det nå.» Vil det? Vet vi dette? Hvor lang tid trenger vi for å ta inn en ny lukt, en ny smak, en ny lyd? En av mine mest fastlåste relasjoner endret seg i løpet av den tiden det tok å gjenfortelle en drøm jeg hadde hatt. Et 16 år gammelt mønster oppløst der og da. Ikke gjennom 16 års arbeide for å rydde bort 16 års bagasje. Ett sekund var alt som trengtes.

Det som tar tid er veien fra vi oppdager en utfordring frem til vi bestemmer oss for å endre kurs. I denne perioden er vi prisgitt informasjonen vi allerede har i hodet, informasjonen som har brakt oss nettopp hit til hvor vi befinner oss nå. Vi vet ingenting om senere, annet enn vår konstruerte idé basert på det som har skjedd frem til nå. Som Einstein så fint sa det, «We can’t solve problems by using the same kind of thinking we used when we created them.» 

Friksjon kan bare oppstå i møtet mellom to separate objekt. Dette kan eksempelvis være min mening om meg selv og verden i møtet med det som faktisk er. Kan vi våge å se nøye på områdene der friksjonen oppleves, med en villighet til for en stund å gi slipp på konseptet meg? Det kan være alt som skal til for at vi returnerer til oss selv og til det vi allerede er.

«Give up defining yourself – to yourself or to others. You won’t die. You will come to life.»

– Eckhart Tolle –

Hvor slutter jeg og hvor begynner verden?

Denne spørsmålstillingen dukket opp etter å ha grublet litt over dette med grensesetting og ansvar for egne behov. Hvordan skille det å bevisst ta ansvar for egne behov, noe som innebærer en forståelse av hva som er eget, fra egoets trang til å bygge forsvarsverker? Det ene tjener oss; det andre kan vise seg å begrense oss. Å differensiere mellom disse er noe jeg til stadighet får brynet meg på.

I kjølvannet av dette dukket altså følgende spørsmål opp: Hvor slutter jeg og hvor begynner verden? Når jeg hører et stykke musikk – hvor slutter øret og hvor begynner lyden? Når jeg ser deg – begynner du der øynene mine slutter, eller finnes du allerede i hodet mitt? Hvis jeg reagerer på noe – er det virkelig noe jeg reagerer på, eller er det min egen tanke? Hvis verden, med dens myriader av livsformer viser seg hovedsaklig å være et produkt av min bevissthet, allerede iboende i meg – hvor trekke denne grensen?

Å sitte med rastløsheten

Hva er rastløshet? Hva er kjedsomhet? Jeg vet ikke, men jeg er lurer veldig. Ligger disse følelsene på lur, klare til å kaste seg over oss som en direkte følge av vår inaktivitet? Som innebygde mekanismer med det for øye å holde oss i bevegelse? Eller kan det være at rastløsheten ligger der som en påminner om at vår aktivitet kanskje ikke er tuftet på våre innerste ønsker og behov? Hva kan ligge til grunn for disse følelsene?

Her om dagen leste jeg et interessant innlegg i Dagbladet. Skribent var Einar Øverenget, filosof og forfatter. Innlegget tok for seg den viktige tomheten, og handler om måten vi fyller opp dagen for å distansere oss fra opplevelsen av tiden. Det minnet meg på en opplevelse jeg hadde mens jeg bodde i Asker. En dag jeg våknet, kjente jeg på en velkjent følelse av rastløshet. Jeg bestemte meg for å gå en lang tur. Instinktivt ønsket jeg å gjøre noe – å handle. Slik ville jeg døyve følelsen jeg satt med. På veien bestemte jeg meg for å gå innom vinmonopolet for å kjøpe en liten flaske vin. Med ett stoppet jeg opp, og jeg innså at alt jeg nå var i ferd med å gjøre var motivert av at jeg ikke orket stå i rastløsheten. Jeg var i ferd med å legge opp dagen basert på en følelse av utilfredshet. Dermed snudde jeg og gikk hjem igjen. Der bestemte jeg meg for å sitte på en stol helt til jeg fullt ut aksepterte situasjonen.

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg var på vei opp fra stolen. Først for å sette på litt musikk. Umiddelbart spurte jeg meg selv hvorfor, og svaret var at da ville fokuset mitt gå «dit» – bort fra følelsen og meg selv. Tilbake på stolen igjen. Nye 20 minutter gikk, og så var jeg på vei igjen. Denne gangen for å lage en kopp te. Da jeg spurte meg selv hvorfor, innså jeg at jeg ikke egentlig hadde behov en kopp te. Jeg ville bare gjøre noe. Det handlet i bunn og grunn om å få tiden til å gå. Var bare å sette seg ned igjen. Etter nesten to timer på stolen kjente jeg omsider at det var greit. Jeg begynte også ane konturene av et til da ubevisst handlingsmønster. Nemlig hvordan jeg automatisk handler med kjedsomheten som motivasjon. Hvordan jeg ubevisst gjør det ene eller andre for å slippe unna øyeblikket. Spørsmålet jeg ikke har stilt meg selv tidligere er hvorfor jeg kjeder meg? Hvorfor denne rastløsheten? Hva om den peker på noe viktig? Kanskje er det en grunn til at rastløshet og kjedsomhet dukker opp? Kanskje forteller de noe om valgene jeg gjør; at jeg ikke velger helt i tråd med meg selv? Er det noe som helst i måten jeg velger på som gir grunnlag for rastløshet? Utfordringen er at mine konstante fluktforsøk tar meg bort fra det stedet der et mulig svar ligger – nemlig selve øyeblikket.

Jeg vet ikke om det er slik at rastløsheten en vakker dag ikke lenger vil finnes, ei heller om dette er noe mål. Kanskje har den til hensikt å minne oss på noe i oss selv som behøver litt oppmerksomhet? Kanskje peker den mot noe som, med en liten korreksjon ytterligere kan forløse det iboende potensiale i hver og en av oss.

«Hvem skal lære deg å sitte i stillhet? Det er
det vanskeligste i hele verden.
Du kan med letthet gjøre alt annet,
men det letteste, det å sitte i stillhet,
synes å være det vanskeligste.»

– Osho –

Vi lever i en skyggeverden del I

For en tid tilbake leste jeg utsagnet Vi lever i en skyggeverden. Nok engang registrerte jeg at nysgjerrigheten i meg ble vekket. Selv om mitt rasjonelle sinn strevde med å forstå dybden av utsagnet, var det likevel noe i meg som responderte.

Spørsmålet vi kan stille oss er følgende: Hva er skyggen? Hva skaper skyggen? Hva muliggjør skyggen? Skyggen av en fugl som flyr over et vann. Hva er skyggen? Skyggen er en refleksjon. Hva reflekteres? Det er fuglen. Samtidig er det klart at fuglen i seg selv ikke skaper skyggen. Før fuglen står solen. Solen er der, og lyset bli uttrykt gjennom en skygge og mørke.

Jeg tror dette kan vise seg å peke mot løsningen på det vi opplever som problem og utfordringer. Problemene vi har er alltid knyttet opp mot personen meg. Meg med min historie, min definisjon, mine svakheter og styrker, alle roller jeg innehar – denne meg har problemer med det/den. Hvis vi hadde stoppet opp et øyeblikk, og forsøkt nøste oss tilbake til vår opprinnelse; hadde vi fremdeles definert oss selv gjennom denne personen meg? Hadde problemet fremdeles vært der? Hadde det/den fremdeles eksistert?

Jeg tror at hvis vi studerer oss selv nøye, vil vi kunne oppdage at det vi hevdet var problemet, inkludert den som opplever problemet hadde opphørt å eksistere. Jeg tror at vår essens – den vi er er lik solen. Vi er det som muliggjør alt. Vi skaper vår verden, alt inkludert. Verden er en refleksjon av oss. Hva muliggjør oss? Hva er først? Hvis vi orienterer oss mot det; hvor alvorlig hadde vi tatt det som kom senere? Stoltheten vår, alle merkelappene, meningene og definisjonene… Alt en skygge av vår kropp, vår person. Alt blir lagt merke til. Av hvem?

«When the Self is known,
All illusions vanish.
The veil falls,
And you see clearly.
Your sorrows are dispelled.

For the Self is free
And lives forever.
Everything else is imagination,
Nothing more!
Because she understands this,
The master acts like a child.»

– Ashtavakra Gita –

Å titte på oss selv

Vi har alle vår opplevelse av verden basert på våre sanseinntrykk. I buddhismen finnes det en beskrivelse av noe som kalles det lille og det store sinn – Sem og Rigpa. Det lille sinn (som er det vi vanligvis ser gjennom) tar inn verden gjennom en tredelt prosess – persepsjon som leder til konsept som til sist leder til emosjon. Dette går vanligvis så raskt at vi, før vi vet ordet av det befinner oss i liker eller ikke liker. Uten mulighet til direkte å erfare sinnets automatiske oppstykking av det opplevde, står vi igjen med en virkelighet som kanskje bare reflekterer en brøkdel av helheten som eksisterer i vårt store sinn.

Vi kan, i stedet for å orientere oss etter opplevelsen/historien/sluttsummen, minne oss selv på at det for oss ikke eksisterer et objekt uten en viss innblanding av et subjekt – nemlig jeg. Hvis vi, istedet for å umiddelbart forsøke å forstå den tilsynelatende objektive virkeligheten, minner oss selv på at det er vår opplevelse vi registrerer, vår reaksjon – hvilke spørsmål/innsikter kan dette lede til? Istedet for å kjefte på mannen som sniker i køen kan vi spørre oss selv hvilken historie som spilles av i vårt hode i dette øyeblikk som avstedkommer en slik reaksjon? Hva vet vi?

Jo mer som tas bort, jo mer blir igjen

I dag gikk turen fra München til Amsterdam. Ved boarding oppdaget jeg plutselig Krishna Das, som også skulle på samme fly. Han var en av mange som dro til India etter at Ram Dass hadde vært der, og de er svært nære venner. Umiddelbart ble jeg påminnet alt som har skjedd de siste årene. Oppdagelsene som har vært gjort, og hvordan energien som ligger i ubetinget kjærlighet – Ram Dass´ hovedbudskap, grep meg så sterkt for 3 år siden. Det er andre gang på en måned at jeg personlig har blitt minnet på Ram Dass (første gang var underveis til Santiago de Compostela tidlig i september, når jeg traff en eldre dame fra USA som hadde hørt R.D´s første foredrag etter India, 1969).

Ble sittende en stund med dette, før jeg tok opp boken jeg kjøpte her om dagen. På et punkt dukket dette avsnittet opp:

«Store deler av livet, når jeg så flittig hadde forsøkt å knuse visjonene mine som alltid var der, og som hamret løs på meg for å slippe gjennom, hadde jeg følt meg fanget i en ørliten boks. Nå som jeg arbeidet som intuitiv ved Mobius, begynte boksens vegger å bli mykere, og etter hvert gikk de i oppløsning. Plutselig befant jeg meg i en virkelighet som var så enorm at grensene forsvant og jeg bare visste at alt var mulig. Det var der jeg ble bevisst på den myriaden av bilder, fornemmelser og lyder som eksisterer utenfor den ordinære oppfattelsens rike. Det var der jeg kunne legge av meg den klaustrofobiske personligheten «psykiater», en rolle som syntes alt for snever til å passe den jeg var blitt. Det var der jeg kunne kvitte meg med alle definerte og begrensende begreper om selvet og bli noe mer.»

Det kunne ikke ha vært en bedre beskrivelse av den følelsen jeg sitter med nå, selv om den nok også er iblandet litt usikkerhet om hva fremtiden vil bringe. Min mangeårige opplevelse av verden som begrenset; av meg som begrenset – dette er i ferd med å endres. Følelsen av å være fanget, uten muligheter; begrenset av en masse definisjoner (med «musiker» som den mest dominerende) er i ferd med å bli sett nøye på. Jo mer jeg tar bort, jo mer er jeg.

«Bare i den grad vi igjen og igjen lar oss utslette, kan det som er uutslettelig i oss bli funnet.»

– Ukjent –

Å leve ut mitt eget liv

Sitter på mitt hotellrom i München og tenkte skrive ned de siste dagers refleksjoner.

Denne prosessen jeg er inne i handler om å ta styringen i mitt eget liv. Helt siden jeg var ganske liten har jeg vært særdeles lydhør ovenfor mine omgivelser. Meninger og synspunkt som andre har tilkjennegjort har ofte spilt en avgjørende rolle for mine egne valg. Det har tildels vært komfortabelt, da jeg har kunnet lene meg tilbake og latt andre ta valgene for meg. Samtidig har det alltid innebåret delvis å gå på kompromiss med meg selv, noe som ofte har resultert i en følelse av fraværenhet.  Jeg har alltid jobbet freelance, hvor jeg helt siden studiedagene har blitt oppringt og tilbudt jobb. Det meste av det jeg har gjort har vært i andres regi, der andres idé ligger til bunn. Jeg har gjennom hele mitt liv vært grenseløst takknemlig for å bli vist denne tilliten; for å bli verdsatt som musiker og som menneske. Utfordringen har vært at jeg ubevisst har satt mine egne ønsker og behov litt til side. Etter mange år har de nå delvis forsvunnet ut av synsfeltet.

Jeg opplever at usikkerheten handler om frykten for ikke å ha det som skal til for å leve ut mitt fulle potensiale. Kanskje jeg omsider er villig til å risikere det som skulle trengs for nå å kunne gjøre nettopp det?

I går gikk jeg på Tanum på Karl Johan hvor jeg bestemte meg for å kjøpe den første boken jeg fant. Det ble en bok av Judith Orloff – «Med andre øyne». Kapittel to startet med følgende sitat av Christopher Logue:

«Kom frem til kanten. Kanskje faller vi. Kom frem til kanten. Det er alt for høyt! KOM FREM TIL KANTEN. Og de kom, og han dyttet, og de fløy…»

Slik er det. Vi har ikke nødvendigvis gode svar på spørsmålene om hva/hvordan/når, og så hopper vi.

Alt passerer

Siden jeg er på reisefot, blir dagens tekst en zenhistorie.

Om vi så bare kan gjøre en ting fullt og helt, så har vi tatt hånd om alt. Hvis vi er ærlige med oss selv og andre – kun det og ingenting annet, så vil det være nok. Om vi bestemmer oss for å tilgi og ingenting annet, vil også det lede til det samme. Lar vi alt av dualitet passere, og det som vil stå igjen er det som alltid har vært her, hinsides dualitet. Alt leder samme sted.

A student went to his meditation teacher and said, “My meditation is horrible! I feel so distracted, or my legs ache, or I’m constantly falling asleep. It’s just horrible!”

“It will pass,” the teacher said matter-of-factly.

A week later, the student came back to his teacher. “My meditation is wonderful! I feel so aware, so peaceful, so alive! It’s just wonderful!”

“It will pass,” the teacher replied matter-of-factly.

Å ikke snakke usant

Til tross for de mange referanser til østlig filosofi, er jeg ikke en buddhist. Jeg ønsket virkelig – VIRKELIG å bli en buddhist, men på det tidspunkt jeg studerte var jeg ikke i stand til noe annet enn å skrelle bort definisjonene jeg hadde klamret meg til i mange år. Det eneste jeg ønsket var å komme til kjernen av meg selv; til det som fantes før enhver definisjon. Jeg studerte derfor med det for øye å ikke bli noe som helst annet enn det som opprinnelig var. Av samme grunn begynte jeg gradvis å forholde meg til verden på samme vis. Hva eksisterte før? Buddha var ingen buddhist. Atomet fantes selv før vi oppdaget det. Jeg var før navnet mitt. Eksistensen var tidligere – begrepene og definisjonene kom etter. Jeg ønsket å orientere meg mot det som var først; det stedet hvorfra alt oppstår – det stedet som kan vise seg kanskje å være felles for oss alle.
Jeg tenkte det var greit å åpne slik ettersom dagens refleksjon har utspring i mine buddhiststudier.

Ikke lenge etter at jeg hadde startet studiene av Hinayana-veien på buddhistsenteret, lærte vi om de fire edle sannheter samt den åttedelte veien. De først nevnte beskriver den mulige årsaken til at vi opplever utilfredshet i hverdagen. Den åttedelte veien er et sett leveregler som alle tar sikte på å løse opp utilfredsheten.
Ett av leddene tar for seg rett tale. En skal ikke snakke usant. Av en eller annen grunn ble dette sittende hos meg. Kanskje var det dét at formuleringen var litt annerledes enn jeg var vant til fra barndommen. Du skal ikke lyve. Jeg vet ikke. Allikevel – det satte meg på sporet av noe nytt. For det første innså jeg at det handlet om meg. Det er meg selv som blir skadelidende om jeg lyver – ikke verden. Hvis jeg presenterer meg som noe jeg ikke er, vil jeg bli møtt med en løgn, siden responsen er rettet mot en løgn. Føler jeg meg trist, men sier at alt er fint, så vil den triste neppe få særlig mye støtte.

Det neste som dukket opp var noe enda mer konkret.  Jeg kunne plutselig se meg selv svare på sms´er der jeg ble invitert på det ene og det andre. Grunnet en frykt for aldri noensinne å få tilbudet igjen, fant jeg det svært utfordrende å svare nei. Min løsning på det kunne ofte bli å svare med at jeg allerede hadde planer; at jeg var opptatt; at batteriet hadde vært tomt. Hva som helst annet enn å si det som det var. Jeg bestemte meg der og da for at jeg herved hadde fått tildelt min første oppgave. Ikke mere løgn. Jeg husker den første tekstmeldingen som dukket opp med spørsmål om jeg ville bli med ut på ett eller annet. Jeg var sliten, og ville helst tilbringe kvelden hjemme. Når jeg igjen tittet ned på skjermen, hadde tommelen allerede formulert et passende svar som definitivt ikke ville passert en løgndetektor-test. Det var bare å viske ut og begynne på nytt. Det var utrolig krevende å si det som det var. Jeg var redd for å bli oppfattet som negativ, avvisende og utakknemlig. Dette til tross – jo mer bevisst jeg ble, jo mer kunne jeg luke bort ting som hverken tjente meg eller de rundt meg.

Som alt annet er det alltids nye lag å skrelle vekk. Nye muligheter dukker opp, og fremdeles hender det den engstelige stemmen melder seg med et «sømmelig», om enn ikke helt ærlig svar. Hver gang dette blir observert, blir det lettere å la sannheten stå for seg selv, uten innblanding fra min personlighet. Det fungerer gjerne best slik.

«Nothing real can be threatened. Nothing unreal exists. Herein lies the peace of God.»

– A.C.I.M –

Å tro

Satt og snakket om tro her om dagen. Hvorfor er det slik at vi har så vanskelig for å stole på at det finnes en løsning på utilfredsheten vi kjenner i livet vårt. En løsning som ikke er avhengig av at verden forandrer seg? Jeg mener ikke å stole på han eller henne eller på dét. Det er å gå bort fra oss selv. Jeg tenker på det å ha full tillit til seg selv. Vi tror vi er mindreverdige, overlegne, svake, offer for, uverdige, bedre enn – vi tror på de utroligste ting, uten å stille spørsmålstegn. Hva kan dette skyldes? Kan det hende at det ligger noe i dette med hva vi tror på?

Når vi studerer et tredimensjonalt bilde, ser vi ikke umiddelbart hva bildet skal forestille. Vi bruker øynene våre på den måten vi vanligvis gjør, og bildet forblir usett. Hvis vi bruker litt tid, og endrer fokuset vårt noe, vil bildet plutselig bli klart for oss. Hvorfor stoler vi på at det faktisk er noe der, og at det bare er vi som ikke fokuserer rett? Hva er det som gjør at vi ikke gir opp; at vi beholder troen på det vi ikke umiddelbart ser?
Er det ikke slik at det egentlig er samme sak med vårt syn på oss selv og verden? Vi synes verden kan være utfordrende. Vi skulle kanskje ønske vi kunne ha endret på dette, slik at vi opplevde hverdagen som mer tilfredsstillende. Hvorfor har vi så vanskelig for å stole på at det også her kan handle om at vi ikke har stilt inn sanseapparatet på rett frekvens?

Det finnes utallige kilder som alle hevder at utilfredsheten til all god slutt er en illusjon skapt av oss selv –  en tanke i sinnet vårt. Det er riktig at når vi slår oss så vil vi kjenne smerte. På dette planet er smerten reell. Smerten er ren i seg selv, mens utilfredsheten vi opplever kan vise seg å være et produkt av sinnet mer enn av smerten. Hvor mye av energien i smerten hadde forsvunnet hvis vi hadde sluppet vår overbevisning om hvordan ting er, og i stedet møtt hvert øyeblikk fullt og helt – uten en historie, uten en mening? Hvorfor ikke gi oss selv muligheten til selv å undersøke om disse ordene peker på en sannhet?

For meg handlet min egen nøling om identifikasjonen med den som led. Jeg var redd for å bli følelsesmessig nøytral. Kjente jeg ikke den ene ytterligheten, ville jeg heller ikke kunne kjenne på polariteten. Fra det ståstedet finnes det ikke noe annet sted å stå. Som fisken i havet. For den er ideen og begrepet havet ikke-eksisterende, da den aldri har vært noe annet sted. Hadde den levd noen uker på land, ville umiddelbart ideen om havet bli født som et resultat av at land hadde dukket opp. Likeledes; hvis en kun har opplevd livet som en endeløs rekke av opp – og nedturer, er det fra berg og dalbane-rollens synspunkt ikke noe som kan stilles spørsmålstegn ved. I henhold til opplevelsen, er livet opp og ned.

For noen år siden lå jeg på sofaen og snakket i telefonen. Plutselig ble det stille, og jeg innså i det øyeblikk hvorfor ingenting er som jeg tror de er. Jeg hadde ikke grublet på det; ikke lett etter et svar. Det kom helt av seg selv. Ingenting er det jeg tror det er – det simpelthen er. Hvis jeg tror noe om det, er jeg innblandet, og følgelig snakker jeg i så tilfellet om meg. Hvis jeg tror det ene og det andre, er det ikke noe annet enn min idé om det. Hva det ene og andre i seg selv er, og om det i det hele tatt eksisterer, vet jeg først når jeg legger bort meg selv. Det er alt.